Katrine Fredwall - Doktorgradsprosjekt

Om prosjektet

De formuerettslige reglene som gjelder ektefeller og samboere tar utgangspunkt i individene som økonomisk selvstendig rettssubjekter, samtidig som det - særlig for ektefeller - også er gitt regler av hensyn til det fellesskapet som paret utgjør.

 I mitt doktorgradsprosjekt skal jeg undersøke nærmere (rettsdogmatisk) hvordan rettsreglene balanserer de hensynene til individualitet og fellesskap som vil være til stede i ulike samliv. Jeg vil vurdere et utvalg av de formuerettslige reglene som gjelder i samliv og ved samlivsbrudd under denne synsvinkelen.

Fra vedtakelsen av 1927-loven om ektefellers formuesforhold har reglene vært basert på at ektefellene skal være økonomisk sett likestilte og selvstendig. Kvinnene hadde i 1927 for lengst oppnådd stemmerett og den manglende råderetten over egen formue som hadde vært ordningen siden 1800-tallet, ble sett på som avleggs. Det grunnleggende prinsippet om at hver ektefelle skulle råde over sitt, ble derfor lovfestet – og har vært det siden.

Prinsippet om ektefellenes økonomiske selvstendighet er imidlertid modifisert på flere punkter. Ektefeller har en viss gjensidig underholdsplikt. Vi har en dels domstolskapt, dels teoriskapt lære om indirekte erverv av eiendomsrett. Og for ektefeller er rådigheten begrenset når det gjelder felles bolig og innbo. Ved samlivsbrudd er likedeling lovens hovedregel for dem med felleseie, selv om dette er en regel som er gjennomhullet av skjevdelingsreglene. Retten til vederlag kan – i alle fall i enkelte tilfeller – bidra til en viss balanse der den ene part ellers ville kommet dårlig ut. Slike modererende regler viser at lovgiver har ment at det er forhold ved ekteskapet som begrunner andre regler enn dem som ellers gjelder i formueretten. Samboere er også omfattet av ulovfestede regler om erverv av eiendomsrett gjennom indirekte bidrag. Samboere kan også få vederlag på basis av  såkalte alminnelige berikelsesprinsipper mv. selv om Høyesteretts prinsipputtalelser på området kan synes å gå noe lenger enn den faktiske viljen til å tilkjenne vederlag. Men for samboere gjelder det ingen regler om likedeling, og lovgiver har så langt ikke funnet grunn til å lovfeste materielle, formuerettslige regler som følge av ugift samliv.

Mitt forskningsspørsmål basert på rettsregler som nevnt over, vil være om jussen balanserer hensynene til individualitet og fellesskap på en måte som er hensiktsmessig i dagens samfunn. Dette er på mange måter et verdipreget spørsmål som mange ut fra sine private vurderinger kan mene noe om. I dag er vi antakelig minst like likestilte som i 1991, velstanden har økt, det samme har formuene og de fleste av oss har flere muligheter enn før. Ut fra resonnementene til lovkonsipistene bak gjeldende lov, skulle man kunne anta at individene i dag derfor i stor grad opptrer økonomisk selvstendig. Spørsmålet er, gjør de det? Eventuelt - i hvor stor grad gjør de det – og hvilke faktorer påvirker graden av individualitet og fellesskap?

Jeg ønsker å belyse disse spørsmålene ved bruk av empiriske undersøkelser rettet mot et representativt utvalg av den norske befolkningen. Dette er ikke gjort tidligere. I forskningen tas det sikte på å kartlegge hvordan ektefeller og samboere rent faktisk innretter seg på det formuerettslige området, hvilken kunnskap de har om rettsreglene, om reglene fremstår som forutberegnelige, hvilke delingsmessige konsekvenser reglene har og hva ektefeller og samboere tenker om reglene slik de er i dag.

For å illustrere hvordan empiri kan belyse formuerettslig atferd – og graden av individualitet og selvstendighet, tilsier for eksempel svensk samboerforskning (Walleng 2015) at graden av økonomisk integrasjon og fellesskap først og fremst påvirkes av behov for felles investering, av felles barn og samlivets lengde.[1] Det er vel verken å forvente – eller ønske – at likestilte par slutter å investere i felles bolig eller få felles barn. Dette kan tyde på at det er et feilspor å rubrisere høy økonomisk integrasjon i seg selv som et produkt av manglende likestilling. En annen sak er at dagens lovgivning kanskje virker sementerende og endog forsterkende på eksisterende kjønnsforskjeller. Motsatt vei kan det se ut til at høy inntekt og formue reduserer den økonomiske integrasjonen.

I en norsk spørreundersøkelse oppgis for eksempel investering i felles bolig som hovedårsak til at samboerparet valgte å skrive samboeravtale.[2] Barn ble ikke anses ikke ansett om en like viktig grunn til å skrive en samboerkontrakt, skal vi tro undersøkelsen.

I tillegg til en rettsdogmatisk og en empirisk tilnærming, så ønsker jeg også å vurdere rettsreglene utfra en komparativ vinkel. Tanken er en dobbelt-komparativ tilnærming slik at både rettsreglene i andre land, og empiriske undersøkelser om atferd på det formuerettslige området  undersøkes. Det er for det første interessant å vurdere hvordan land vi lett kan sammenligne oss med,  har regulert forholdet mellom fellesskap og individualitet på dette området. Det er videre interessant å undersøke hvorvidt par foretar omtrent de samme faktiske valgene på det økonomiske området uavhengig av om lovgivningen avviker. En komparativ tilnærming kan derfor vise seg å være særlig verdifull på dette området.

Jeg antar videre at vurderingene kan berikes gjennom også å se hen til forskning og ervervet kunnskap på andre fagområder som økonomi, (retts-)historie og psykologi. Det kan ikke utelukkes at pars atferd på det formuerettslige området i mindre  grad er et resultat av at individene innretter seg etter rettsreglene, men vel så mye et resultat av andre mekanismer. Formuerettslige regler gjelder ofte pars atferd på det økonomiske området. Både hensynet til å få lån og behovet for å betjene lån vil for de fleste par tale i favør av en integrert økonomi. Slås økonomiene sammen kan det gi stordriftsfordeler på flere måter, en felles sparekonto kan gi høyere rente og to inntekter vil gi større fleksibilitet og økt kredittverdighet. Kanskje kan derfor forskning på det økonomiske område gi et verdifullt supplement. På samme måte er det mulig at psykologisk forskning kan berike vurderingene av beslutningsprosessene i et parforholdet. Det er rimelig å legge til grunn at beslutningsprosessene i et parforhold er annerledes enn dem som eksisterer mellom profesjonelle parter. Men på hvilke måter er de annerledes, og er dette kunnskap som kan ha juridisk relevans for vurderinger av bruk av avtalefrihet som reguleringsmekanisme på formuerettens område? Til sist antas det at en rettshistorisk tilnærming først og fremst konsentrert om nærhistorien, kan gi dybde til forståelsen av gjeldende rett – og kanskje også til mulige ”nedarvede” antakelser om reglenes innhold som kan være med å prege pars rettsoppfatninger, valg og atferd også i dag.

Til sist håper jeg å kunne foreta enkelte vurderinger de lege ferenda. Et grunnleggende synspunkt fra min side vil være om man i forbindelse med lovgivningsprosesser i større grad bør i akta empirisk kunnskap om hvordan reglene virker, både internt og eksternt.

I hvor stor grad virker for eksempel skjevdelingsreglene konfliktskapende? Dersom reglene ikke oppfattes som forutberegnelige og rettferdige, hvilke endringer kunne i så fall vært egnet? Som ytterligere mer eksterne effekter av lovgivningen kan lovgivningens effekt på en kjønnsmessig fordeling av eierskap til formuen i samfunnet mv. vurderes. Kanskje kan en slik forskning også gi bidrag til å besvare om lovgivningen kan gjøre fellesskapet (samlivet) mellom par mer harmonisk eller mer konfliktfylt – og derved mer eller mindre stabilt – noe som igjen kan ha en side til barns oppvekstvilkår.

En foreløpig hypotese er også at ektefellers og samboeres kunnskap om rettsreglene i samlivet er for mangelfull eller upresis til at reglene er atferdsregulerende. Som en følge av dette antas det videre at par i større grad tilpasser atferden sin til økonomisk nødvendighet eller fordelaktighet eller til det som gir et harmonisk samliv etc. I den grad individene ikke innretter seg etter lovgivningen i samlivet, er det grunn til å anta at effektene av samlivsbruddet oftere fremstår som overraskende.

Katrine Fredwall