Internasjonal strafferett er viktig nok i seg selv, men kan bli problematisk når den blir en for dominerende kilde til kunnskap om seksualisert krigsvold, viser ny doktorgrads-avhandling.
I tiårene etter folkemordet i Rwanda og krigene i det tidligere Jugoslavia, har internasjonal strafferett i stadig større grad blitt fremstilt som det viktigste verktøyet for å bekjempe seksuell vold i krig- og konfliktsituasjoner.
I iveren etter å vise handlekraft og forhindre straffrihet, lover gjerne både aktivister, jurister og politikere mer på vegne av den internasjonale strafferetten enn hva den kan oppnå. Her bør vi rett og slett være mindre ambisiøse, mener Anette Bringedal Houge.
Ikke lengre bivirkning av krig
- For bare noen tiår siden var seksuell vold regnet som en naturlig og mindre interessant ‘bivirkning’ av krigføring, forteller Houge. Hun skal snart disputere med doktoravhandlingen sin ved UiO.
I dag har det derimot blitt et sentralt tema i internasjonal strafferett og politikk. Hvorfor har det blitt slik?
- Det jeg har gjort er å sortere ulike fortellinger om kollektive voldshandlinger med utgangspunkt i seksuell vold og sett på hvordan disse fortellingene brukes i, virker inn på og kommuniseres fra den internasjonale strafferetten. Det at seksuell vold i dag forstås som et våpen står helt sentralt i denne utviklingen, sier hun.
«Småfisk» for retten
I dag fokuserer internasjonal strafferett på å strafferettslig forfølge politiske og militære ledere. Da det internasjonale tribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) ble opprettet mens krigen i Bosnia fortsatt pågikk, var det svært vanskelig for aktoratet å bringe ledere for retten. I stedet førte aktoratet de første ti årene saker mot mellomledere og direkte overgripere, mens de bygde bevis mot ledere de senere skulle arrestere eller få utlevert. Denne strategien har gjort at ICTY har dømt en rekke såkalte småfisk: direkte overgripere.
- I avhandlingen min har jeg sett på saker med endelig domfellelse for direkte deltakelse i seksuell vold. Hvilken rolle får gruppepress, krigserfaringer, kaos og frykt når strafferetten skal forklare og finne skyldige de som utfører slike ordre eller tar del i slik praksis «på bakken»?
- Ved å stille slike spørsmål, har jeg analysert hvordan overgripere fremstilles i retten for å begrunne eller bortforklare individuell skyld for det som stort sett er kollektive voldshandlinger. Tilsvarende har jeg også sett på hvordan aktører utenfor retten forklarer seksuell krigsvold, ofre og overgripere for å drive fram kampen mot straffrihet.
Dommen tilsvarer ikke historien om konflikten
Strafferettens oppgave er å finne svar på skyldspørsmål og så å sette to streker under dette, forklarer Houge. Men dommen tilsvarer jo ikke historien om konflikten, om overgrepene eller om tiltalte. Disse historiene vil heller være fulle av nyanser, motsetninger, kompleksitet og variasjoner, fortsetter hun.
Dette er interessant fordi den internasjonale strafferetten og dens arkiver, inkludert vitnemål fra ofre og eksperter, ofte blir brukt som referansepunkt for å forklare seksuell vold: hvorfor det skjer, hvordan det bør håndteres og hvilke konsekvenser volden har, forteller Houge.
- Så hvordan forstår strafferetten seksualisert vold?
- Selve overgrepene blir forstått i en større sosial kontekst, det må de for at det skal falle inn under institusjonenes mandat. Men overgriperen – den tiltalte – forstås ut fra personlige egenskaper. Ifølge aktoratet og domsmaterialet begår de seksuell vold fordi de har muligheten til det, fordi de er sadistiske, onde, skamløse og perverse.
- Dette hovedfokuset på overgriperens personlighet står i motsetning til teoretiske, situasjonsorienterte forklaringsmodeller som vektlegger ytre press, stress og frykt – og som understreker at ekstreme situasjoner kan få vanlige mennesker til å begå fryktelige voldshandlinger. I internasjonal strafferett slipes slike forklaringer stort sett ned, og igjen står fortellinger om ekstreme mennesker som begår ekstreme voldshandlinger fordi krigskonteksten tillater det.
Straffeforfølger de mest notoriske overgriperne
Houge påpeker at aktoratet må velge hvem de skal strafferettslig forfølge, hvem de skal gjøre til symbol for at straffrihet ikke lenger er gitt for denne typen voldshandlinger. Da prioriteres antatte ansvarlige ledere, og hvis de ikke er mulige å straffeforfølge, står antatte notoriske overgripere høyt på lista. Det er altså ikke deltakelse i krigsforbrytelser alene som leder til internasjonal strafferettslig forfølgelse, men at den tiltalte utmerker seg i grad av eller form for deltakelse. I den grad historien om eller forståelsen av konflikt-relatert seksuell vold baseres på domsmateriale og transkripsjoner fra internasjonal strafferett, er den altså basert på et fåtall notoriske overgripere - de verste i klassen.
Mens situasjonelle forklaringer som vektlegger betydningen av gruppepress, krigstraumer, frykt og stress tilsier at man i gitte krigskontekster må være eksepsjonelt god for å etterleve internasjonal strafferett for krigføring, tilsier rettsfortellingene fra internasjonale strafferettssaker at man også må være eksepsjonelt dårlig eller slem for å blir strafferettslig forfulgt og dømt for slike lovbrudd..
Ved kun å fokusere på individet så kan en overse sosiale og strukturelle forhold som er med på å skape den seksuelle volden. Dette er riktignok ikke strafferettens problem – det er snarere viktig å huske på for samfunnet rundt: Konflikt-relatert seksuell vold kan ikke forklares eller løses i rettsalen alene.
Betydningen av anerkjennelse for å gå videre i livet
- Selv om avhandlingen i hovedsak er basert på rettstranskripsjoner og dokumenter, har jeg også vært i Haag ved ICTY, i Rwanda og i Bosnia-Hercegovina. Jeg har snakket med ofre og overlevende og med ulike aktører i rettsvesenet, og med folk som jobber med å fremme pårørende og ofres rettigheter i samfunn som har opplevd voldsomme konflikter.
- Hva har gjort mest inntrykk under arbeidet med avhandlingen?
- Det er vanskelig å si. Jeg kom inn i prosjektet med et fokus på den internasjonale strafferettens muligheter – og går ut av det med et fokus på dens begrensninger. Det har vært viktig for meg å reise til Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska og treffe folk som fortsatt lever med ettervirkningene av krigen. Hvor sterkt krigens erfaringer sitter i kroppen og i fortellingene om overlevendes liv er forskjellig, blant annet avhengig av hvor i landet de bor, og hvor akseptert deres erfaringer er i lokalsamfunnet. For noen overlevende er det langt viktigere at naboene aksepterer deres erfaringer og erkjenner og tar et personlig oppgjør med hva som har blitt gjort mot tidligere venner i deres navn, enn at ukjente dommere i Haag gjør det for dem. Det gjør selvfølgelig ikke internasjonal strafferett irrelevant, men det understreker at «justice» er langt mer enn strafferett.
Bosnia-krigen
- en krig som varte fra april 1992 til november 1995. Krigen dreide seg om kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina, i kjølvannet av at den jugoslaviske staten gikk i oppløsning. Bosnia-krigen var den største væpnede konflikten i Europa etter andre verdenskrig. For mer informasjon se Store Norske Leksikon.
Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia (ICTY)
- internasjonal straffedomstol med kompetanse til å rettsforfølge og pådømme krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten begått på området som utgjorde tidligere Jugoslavia i tiden etter 1991. Se Store Norske Leksikon.
ICTR
- Internasjonal domstol for forbrytelser i Rwanda. Se Store Norske Leksikon.