I pressemeldingen sendt fra UiO står blant annet å lese:
«Professor Liv Finstad tildeles prisen for sitt målrettede arbeid med å heve lærings-kvalitet gjennom innføring av et fast opplegg for gruppebasert veiledning på master-programmene på kriminologi og rettssosiologi. Liv Finstad bruker sin omfattende forskningskompetanse aktivt i veiledningen, og vektlegger at masterstudentene selv er en integrert del av instituttets utvikling av ny forskning».
- Jeg ble veldig overrasket, og måtte høre beskjeden på telefonsvareren en gang til før jeg skjønte at jeg hadde fått prisen. Det er en stor ære. Jeg er glad og ydmyk; det er så mange andre kolleger ved UiO som gjør kloke grep i undervisning og veiledning og som også hadde fortjent en slik pris, forteller Finstad.
Studietid, kvinnesak og politisk kamp
Liv Finstad begynte som student på Universitetet i Oslo i 1969, og var ferdig utdannet sosiolog i 1979.
Hva husker du best fra tiden som student?
- Liv og røre, mye forskjellig aktivitet, studenter som hadde et stort samfunns-engasjement og høye stemmer i fagkritiske debatter! Selv hadde jeg ingen snorrett studiekarriere. I dag ville jeg nok representert et problem for ”gjennomstrømmingen”. Jeg studerte, tok journalistutdanning, jobbet i flere perioder, startet på universitetsstudiene igjen etterfulgt av nye avbrekk fra lesesalen før jeg endelig ”tok meg sammen” i 1975.
- Jeg følte meg aldri hjemme i de store auditoriene på Blindern. Det var først da jeg startet på sosialantropologi og senere kriminologi at jeg tenke at universitetet også passet for slike som meg som ikke er vokst opp i en faglitterær bokhylle. Jeg husker svært godt hvor viktig det var med lærere som ser deg og tror på deg. Ingrid Rudie på sosialantropologi og Tove Stang Dahl på kriminologi var slike lærere.
- På kriminologi ble dessuten studentenes forskning sett på som en viktig del av instituttets virksomhet, og det var et godt samarbeid mellom studenter og lærere. Da ble universitetslivet riktig spennende, og noe som ga mersmak - forteller Finstad.
I årene etter eksamen arbeidet Finstad som prosjektleder i Osloprosjektet – et hjelpe- og utredningsprosjekt om barne- og ungdoms-prostitusjon, som vitenskapelig assistent ved Institutt for anvendt sosial-vitenskapelig forskning og som nærradioadministrator og –journalist.
I 1980-årene satt Finstad også i Oslo bystyre for Rød Valgallianse (nå Rødt), og det er fra denne tiden et av norsk politikks mest kjente sitater «Sauer er ålreite dyr» stammer.
- Utsagnet har nettopp rundet 30 år, og det er fascinerende hva man blir husket for. Jeg har ofte følt at jeg ser et ulldyr bak meg når jeg kaster et blikk over skulderen. Det ble sagt i en direktesendt NRK-utspørring der jeg representerte Rød Valgallianse. Journalistene hadde funnet fram til et sted i valgprogrammet der det sto at RV gikk inn før økt sauehold i Norge. Jeg, som stilte til valg i Oslo bystyre, hadde ikke landbruks-politikken helt present i hodet, og svarte det jeg hadde å melde på sparket – og så ble det latter i salen og ikke noe mer mas om den saken! Jeg står fremdeles for utsagnet, og er bekymret for at ulv og andre rovdyr er enig med meg i at sauer er ålreite dyr. Jeg tror jeg må snakke mer med mine kolleger som arbeider med økologisk-global kriminologi om hvordan man kan sørge for at både sauer, ulv og bjørner har et bra liv her i landet.
Forsker på Oslos Bakgater
Sammen med kollega, og senere professor i kriminologi, Cecilie Høigård kom Liv til å bli en av de som har markert seg sterkest og hatt mest innflytelse på den senere prostitusjonsforskningen. Før Høigård og Finstads arbeider var det liten tradisjon for å forske på prostitusjon i Norge.
I en VG-artikkel i 1982 fortalte Finstad om bakgrunnen til at hun begynte å forske på feltet.
- Det var et motiv for meg at dette var et område med relativt upløyd mark, men like viktig har det følelsesmessige engasjementet vært. Gjennom noen venninner av meg som begynte å trekke på gatene fikk jeg et lite innblikk i miljøet. Og det jeg så var for jævlig.
I ettertid er det nok boka «Bakgater. Om prostitusjon, penger og kjærlighet» (1986) og boka, og senere filmen, «Hard Asfalt» (1982/ 1986) - selvbiografien til Ida Halvorsen ført i pennen av Finstad og Høigård, flest husker.
«Hard Asfalt» er en bok som snart har blitt lest av flere generasjoner med norske skole-elever, men var ikke den eneste informasjonen som ble sendt ut til skolene. Programmet «De usynlige menn. Myter og fakta om prostitusjon» sammen med et info-hefte ble også sendt ut til landets skoler. Hvorfor var det så viktig å formidle forskning utover universitetet?
- Jeg opplevde det som en selvfølge – hvorfor forsker man om man ikke forsøker å nå ut i offentligheten med det man har gjort? Dessuten spilte det nok inn at jeg i mitt første yrkesliv var journalist. Men det var mye enklere den gang; vi var ikke i den grad som i dag underlagt tellekantlogikken hvor artikler publisert i internasjonale referee-tidsskrifter er det som gir uttelling faglig og økonomisk for institusjonen.
- Jeg sympatiserer med den form for sosiologi som kalles offentlig sosiologi, som betoner forskningens relevans for å forstå sosiale problemer og ønsker å stå til ansvar ved å skape samtaler og samarbeid med offentligheten og det sivile samfunn. Dette har jeg også prioritert med politiforskningen min, og jeg driver mye formidlingsvirksomhet i ulike deler av politiet. Dessuten får man mye tilbake ved å være i dialog med ulike grupper og personer utenfor universitetet, det er alltid lærerikt og man får mye nytt å tenke på og utvikle videre.
Journalist, sosialarbeider, kvinnesakskvinne og feminist, RV politiker, lesbisk, sosiolog, kriminolog, prostitusjonsforsker, politiforsker, professor - er bare noen av betegnelsene som har vært brukt for å beskrive ditt virke. Hvordan vil du selv beskrive deg?
- Jeg tror jeg er ganske allsidig og har holdt på med mye forskjellig, og det betyr at jeg har fått ulike ”merkelapper” opp gjennom livet. For meg er det en rød tråd, og det er at jeg er en engasjert person som lett blir opptatt av mennesker og samfunnsmessige forhold der noe står på spill. Og så tror jeg at jeg er ganske grei og snill!
En krevende tid
I 2000 kom boka «Politiblikket» som omhandler hva politiet gjør, med hvilke metoder og begrunnelser, hvordan politiet ser på seg selv og andre. I likhet med prostitusjons-forskningen har boka blitt omtalt som skjellsettende og en milepel innen politi-forskningen. En annen parallell er at også forskningen på politi førte til mye debatt.
- Da jeg startet dette arbeidet for mer enn 20 år siden var forholdet mellom politi og forskere svært anstrengt, for å si det mildt. Politivoldskomplekset i Bergen og Maridalssaken sto som en tung mur for den som ønsket å gjøre forskning i politiet. I akademia var det lav faglig takhøyde for å gjøre feltarbeid hos ”fienden”; jeg møtte en helt annen skepsis da jeg startet med politiforskning enn jeg tidligere hadde møtt i andre forskningsprosjekter. Det var en krevende tid. Min erfaring med akademia førte faktisk til at jeg frivillig meldte meg interessert i å stille til valg som instituttleder.
- En viktig motivasjon var at jeg ikke ønsket at andre, enten det var kolleger eller studenter, skulle oppleve det samme som jeg hadde opplevd. Akademia kan være nådeløs hvis du ikke passer inn i en bestemt tradisjon med sterke meningsbærere. Jeg tror det er riktig å si, selv om jeg ikke vil virke selvopptatt, at boka var en døråpner for en ny giv med hensyn til empirisk politiforskning. I dag har jo politiforskningen nærmest eksplodert, og det er utmerket – og det er fremdeles et hav av forskningstemaer å ta for seg når det gjelder politiets virksomhet. Hva som skjer i og med politiet er kjernespørsmål for demokratiet og rettsstaten.
‘Nybryteren’ Liv
Høsten 2009 startet Finstad opp med gruppebasert undervisning som et forsøksprosjekt for masterstudenter ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS). «Politigruppa» var den første av hva som etter hvert har utviklet seg til en ny modell for veiledning og undervisning ved IKRS der etter hvert flere temagrupper – om fengsler, rus, rettsliggjøring og miljø for å nevne noen – kom til.
Hva var bakgrunnen for at du ønsket prøve ut gruppebasert veiledning?
- Det var mange grunner. For det første var jeg blitt tiltakende misfornøyd med den tradisjonelle ”en-til-en-veiledningen” i masterundervisningen. Jeg forsøkte stadig oftere å få studenter jeg veiledet til å snakke med hverandre for felles nytte og inspirasjon, og ønsket at prosjektene i mindre grad skulle være en ”privat eiendom” for student og lærer. Jeg opplevde ofte at jeg snakket om de samme tingene med dem alle, men enkeltvis. Det er dessuten mye usikkerhet og angst i akademia. I hele mitt universitetsliv har jeg møtt studenter som var usikre på om de ville klare det godt nok, og som ble hemmet av det de opplevde som en prestasjonskultur. I en prestasjonskultur er det konkurranse mellom ”utøverne” framfor fokus på at den enkelte ”utøver” skal ha framgang i forhold til sitt eget utgangspunkt.
- Jeg har lenge drevet et ”akademisk selvtillitsprosjekt” der fokuset har vært å gi studentene tro på at de mestrer. Selvtillit er en suksessfaktor. En sterk prestasjons-kultur fører imidlertid til at prestasjonsangsten øker, selvtilliten svekkes og resultatene blir dårligere. Men det var ikke bare slike tanker som var utløsende – jeg hadde mange ideer til masterprosjekter etter at jeg hadde ledet utvalget som evaluerte kontrollmekanismer for politiet i 2009. Det var flere temaer som utvalget ikke hadde hatt tid til å gå inn i, og som egnet seg som studentforskningsprosjekter jeg ønsket å veilede. Høsten 2009 lanserte jeg derfor flere ”politiprosjekter” for det nye masterkullet, og den første mastergruppen ble dannet. Det var virkelig inspirerende, og sammen fant vi noen nye ”nøkler”. Jeg skylder ikke bare studentene i denne første mastergruppen en stor takk fordi de bidro til at en masterplan tok form, men også senere studentkull – for opplegget blir stadig foredlet avhengig av studentenes tilbakemelding. Og ikke å forglemme – mye av det jeg har fått mulighet til å prøve ut i praksis, er sterkt inspirert av hva jeg har lært av svært dyktige kolleger i Fagområdet for universitetspedagogikk.
Hva mener du er viktig for å skape et godt læringsmiljø?
- Jeg ser på studier som arbeid og har erfart at for eksempel et masterprosjekt blir bedre når det utvikles og gjennomføres i et arbeidsmiljø. Da er aktiv deltakelse, gode planer som inneholder progresjon, samarbeid, tillit og gjensidige forpliktelser helt sentralt. Vi må organisere virksomheten slik at lærere får mulighet til å se den enkelte student, men også slik at de får mulighet til å se hverandre. Det demper usikkerheten når man opplever at andre strever med de samme utfordringer som man selv gjør; dette er noe som framheves i studentevalueringene. Studentene skal oppleve at de er betydningsfulle og at det de gjør er viktig for studentmiljøet og for instituttet som helhet.
- Og min erfaring er at det som er et godt læringsmiljø for studenter, det er også et godt arbeidsmiljø for ansatte.
Kilder: Verdens Gang, Torsdag 6. juli 1982.
Se også
Fra kvinnesak på 1980-tallet
- På 1970-tallet var Finstad med på å etablere Nyfeministene og ble senere aktiv i Kvinnefronten. Bildet i artikkelen viser Liv Finstad og Unni Rustad som i 1983 demonstrerer mot Narvesens salg av pornoblader. Foto: O. Hasselknippe/NTB