Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Ole Gjems-Onstad, Handelshøyskolen BI/UiO (leder)
- Professor Marjaana Helminen, Helsingfors Universitet
- Professor Wolfgang Schön, Max Planck-instituttet i München
Leder av disputas
Veileder
Sammendrag
Ikke sjelden avtaler konsernselskaper (og andre nærstående skattytere) vilkår i sine kommersielle eller finansielle avtaler (”kontrollerte transaksjoner”) som avviker fra de vilkår uavhengige parter ville ha avtalt. Slike ikke-markedsmessige avtalevilkår vil normalt være økonomisk ugunstige for en av de nærstående skattyterne. De ikke-markedsmessige avtalevilkårene vil i så fall medføre at denne skattyterens inntekt vil bli lavere enn hva den hadde vært om interessefellesskapet mellom avtalepartene ikke hadde foreligget. I slike tilfelle tillater det skatterettslige ”armlengdeprinsippet” (skatteloven § 13-1 og OECDs Mønsterskatteavtale artikkel 9(1)) at skattemyndighetene justerer den forfordelte skattyters inntekt opp til det nivå den ville ligget på dersom interessefellesskapet ikke hadde foreligget og partene derfor hadde avtalt markedsmessige vilkår.
Tradisjonelt har armlengdeprinsippet kun blitt benyttet til å justere ikke-markedsmessige prisvilkår. Dette er reflektert i punkt 1.36 i OECDs Retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter (”OECDs Retningslinjer”), som uttaler at
[e]n skattemyndighets granskning av en kontrollert transaksjon bør ordinært basere seg på den transaksjonen som faktisk har funnet sted mellom de nærstående foretakene slik disse har strukturert den (…). Kun i eksepsjonelle tilfeller bør skattemyndigheten se bort fra de faktiske transaksjonene eller erstatte disse med andre.
Øvrige avtalevilkår, som bestemmer den underliggende avtalestrukturen, har derimot ikke blitt analysert under armlengdeprinsippet, men uten videre blitt anerkjent slik de faktisk er avtalt. Slike ”strukturelle avtalevilkår” omfatter blant annet vilkår som identifiserer selve kontraktsobjektet (mht. art, omfang/volum og kvalitet), fordeler risiki og funksjoner mellom avtalepartene, bestemmer avtalens form (salg eller utleie/lisens?) og bestemmer avtaleperiodens lengde (3 eller 20 år). OECDs Retningslinjer punkt 1.37 åpner imidlertid for at avtalestrukturen justeres basert på armlengdeprinsippet i to bestemte tilfelle:
1. Hvor ”den økonomiske substansen i en transaksjon avviker fra dennes form”.
2. Hvor ”transaksjonens form og substans riktignok stemmer overens, mens de ordninger som opprettes i forbindelse med transaksjonen, sett under ett, avviker fra de som ville vært opprettet av uavhengige foretak som opptrer på en kommersielt rasjonell måte, samtidig som den faktiske strukturen i praksis forhindrer skattemyndigheten fra å fastsette en korrekt internpris”.
Avhandlingen ”Arm’s length transaction structures: Recognising and restructuring controlled transactions in transfer pricing” analyserer nasjonale skattemyndigheters plikt til å ankerkjenne strukturen i kontrollerte transaksjoner (i samsvar med OECDs Retningslinjer punkt 1.36) og deres adgang til å justere strukturen i kontrollerte transaksjoner basert på armlengdeprinsippet (i samsvar med OECDs Retningslinjer punkt 1.37). Problemstillingene analyseres med utgangspunkt i armlengdeprinsippet slik dette er nedfelt i OECDs Mønsterskatteavtale artikkel 9(1) og fortolket i OECDs Retningslinjer, spesielt deres punkt 1.36–1.41. Analysen trekker imidlertid også på nasjonale rettskilder, så som nasjonale lovbestemmelser, forskrifter, administrative sirkulærer, rettspraksis og administrativ praksis. Avhandlingen tar i første rekke for seg nasjonale rettskilder fra Canada, Norge og USA, men trekker også inn nasjonale rettskilder fra en rekke andre land, herunder Australia, Danmark, Nederland, Storbritannia, Sverige og Tyskland.
Summary
Not infrequently, members of multinational groups of companies (as well as other associated taxpayers) make or impose conditions in their commercial or financial relations (“controlled transactions”) which differ from those independent parties would have made. Such non-commercial contractual conditions will normally be economically detrimental to one of the associated taxpayers. If so, the non-commercial conditions will imply that the relevant taxpayer’s profits will be lower than they would have been if the parties to the transaction had not been associated. In such cases, the so-called “arm’s length principle” (Norwegian Tax Act § 13-1 and Article 9(1) of the OECD Model Tax Convention) allows domestic tax administrations to adjust the disadvantaged taxpayer’s profits up to the level they would have been at if the parties to the transaction had not been associated and the parties therefore had made commercial contractual conditions.
Traditionally, the arm’s length principle has only been used to adjust non-commercial price conditions. This is reflected in paragraph 1.36 of the Transfer pricing guidelines for multinational enterprises and tax administrations (the “OECD Guidelines”), which states that
[a] tax administration's examination of a controlled transaction ordinarily should be based on the transaction actually undertaken by the associated enterprises as it has been structured by them (…). In other than exceptional cases, the tax administration should not disregard the actual transactions or substitute other transactions for them.
By contrast, other types of contractual conditions, determining the underlying contract structure, have not been examined under the arm’s length principle, but have been recognised as they have actually been made or imposed. Such “structural conditions” include, inter alia, conditions indentifying the subject matter of the contract (in terms of type, volume and quality), allocating risks and functions between the parties, determining the form of the contract (outright sale or lease/license?) and determining the term of the contract (3 or 20 years?). Paragraph 1.37 of the OECD Guidelines does, however, refer to two particular circumstances in which it may be legitimate to adjust the contract structure based on the arm’s length principle:
1. Where “the economic substance of a transaction differs from its form”.
2. Where, “while the form and substance of the transaction are the same, the arrangements made in relation to the transaction, viewed in their totality, differ from those which would have been adopted by independent enterprises behaving in a commercially rational manner and the actual structure practically impedes the tax administration from determining an appropriate transfer price”.
The thesis “Arm’s length transaction structures: Recognising and restructuring controlled transactions in transfer pricing” analyses domestic tax administrations’ obligation to recognise the actual structure of controlled transactions (under OECD Guidelines paragraph 1.36) and their authority to adjust the structure of controlled transactions based on the arm’s length principle (under OECD Guidelines paragraph 1.37). The issues are discussed from the perspective of the arm’s length principle as articulated in Article 9(1) of the OECD Model Tax Convention and interpreted by the OECD Guidelines, in particular their paragraphs 1.36–1.41. The thesis, however, also draws upon domestic sources of law, including domestic statutes, regulations, administrative circulars, case law and administrative practice. The thesis first and foremost examines domestic sources of law from Canada, Norway and the United States, but also draw upon domestic sources of law from a number of other countries, including Australia, Denmark, Germany, the Netherlands, Sweden and the United Kingdom.
For mer informasjon kontakt Ørnulf Kristiansen.