Dette er jubileumstalen Jon Christian Fløysvik Nordrum holdt på vegne av CELL under jubileumsmarkeringen til Jussbuss.
Hvordan kan det ha seg at jeg som aldri har vært jussbusser har fått æren av å avslutte dagens program. Svaret er ganske enkelt: Plassen er kjøpt og betalt. Av hvem og hvorfor skal jeg komme til. Men først skal jeg hylle og smigre.
For litt over femti år siden sto Norge overfor den første store debatt og konflikt om vannkraftutbygging. Aurlandselvi – Aurlandsvassdraget – skulle bygges ut med massive naturinngrep. Saken havnet i rettsapparatet. I Rt. 1972 s. 560 kan man lese følgende:
«Ved kongelig resolusjon av 26. september 1969 fikk Oslo Lysverker tillatelse til å foreta reguleringer og overføringer i Aurlandsvassdraget. Under inkaminasjonen av reguleringsskjønnet ved Indre Sogn herredsrett den 25. mai 1970 møtte stud.jur. Tore Schei som prosessfullmektig for Norges Naturvernforbund og fremsatte krav om partsrettigheter for forbundet som representant for allmennhetens interesser i bevarelsen av uberørt natur.»
Dette var en rett og slett helt oppsiktsvekkende påstand. Var det slik at en representant for naturen kunne påberope seg rettslig interesse?
Dette var to år før den amerikanske jussprofessoren Christopher Stone skrev den skjellsettende artikkelen, som skapte furore i amerikansk, så vel som i internasjonalt rettsliv: Should trees have standing? Altså: skal trær kunne saksøke? Eller: hvem skal kunne saksøke på vegne av naturen.
To år tidligere hadde altså en student i Indre Sogn Herredsrett påstått at jo, det kunne Norges naturvernforbund.
Det måtte en student til for å utfordre rettens grunnleggende strukturer. Stud.jur. Tore Schei argumenterte med at Norges Naturvernforbund hadde 14 000 medlemmer, at de representerer allmennheten, og ivaretok allmennhetens interesser i bevarelsen av uberørt natur.
Naturvernforbundet tapte saken i Høyesterett under skarp dissens.
Politikkens og rettens fallitt til å hegne om naturinteressen ledet mange, også jusstudenter, til å ty til et annet virkemiddel i den neste store vassdragsreguleringssaken, som utspilte seg rett etter: utbyggingen av Mardøla-vassdraget. Virkemiddelet var sivil ulydighet.
Men det rettslige argumentet var på langt nær dødt.
Argumentene studenten Tore Schei anførte i skranken i Indre Sogn i 1970 overbeviste i 1980 Høyesterett. Høyesterett slo da fast at ja, det skal gå an å saksøke på vegne av naturinteressen, og Norges naturvernforbund fikk saksøke med påstand om at vedtaket om utbyggingen av Alta-vassdraget var ugyldig.
I 2001 la Tvistemålsutvalgets leder Høyesterettsjustitiarius Tore Schei frem NOU 2001: 32 med forslag om å lovfeste ideelle organisasjoners adgang til å saksøke på vegne av fellesinteresser. Forslaget ble fulgt opp av Stortinget ved vedtakelsen av tvisteloven § 1-4. Der står det at foreninger kan reise søksmål i eget navn om forhold, som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde, å ivareta.
I et intervju med bladet Miljøkriminalitet i 2016 beskrev Tore Schei bakgrunnen for at han i 1970 møtte i herredsretten og påsto partsrettigheter for Norges naturvernforbund.
– Det var en lørdag, husker jeg, tidlig på 70-tallet. Jeg drakk kaffe med medstudenter i Aula-kjelleren. Sigmund Kvaløy, en kjent miljøvernaktivist, ville ha med seg folk til Aurland og demonstrere. Jeg foreslo at vi skulle ta en annen vri, og forsøke om det gikk an å påvirke inngrepene ved å komme innenfor saken, blant annet se på om det kunne gjøres noe med veibyggingen. Sigmund Kvaløy tente på ideen og ba meg bidra. Jeg fikk skaffet til veie en prosessfullmakt fra Norges Naturvernforbund, som den gangen var den store naturvernorganisasjonen, og stilte som prosessfullmektig mandag morgen i Aurland og forsøkte å få akseptert at Naturvernforbundet hadde partsrettigheter i en sak som dette som representant for naturverdier.»
Hvorfor forteller jeg historien om Tore Schei og søksmål på vegne av naturen, på en 50 års-markering for Jussbuss?
Studenter er nåtidens og fremtidens rettsstatsvoktere. Studenter evner å se langt og nytt. Vi trenger studenter som oppfatter at de har et rettsstatlig ansvar. Som sparker samfunnet på skinnleggen.
Schei beskrev det slik da han møtte i skranken:
«Jeg ble tatt imot med høflig korrekthet av sorenskriver og advokatene for partene. Det å reise seg i et fullsatt samfunnshus i Aurland med grunneiere som naturlig nok ønsket best mulig erstatning for inngrepene, var krevende. Det var ingen varme som slo imot meg da, for å si det på den måten!»
Kanskje er studentene i mange sammenhenger de beste bærere av rettsstatskritikk! Jussbuss femtiårige tradisjon er en tradisjon der studenter både har båret faner og har hjulpet de som har trengt det mest.
En vidunderlig sidevirkning av dette rettsstatsarbeidet er god læring. Den beste læring. Vi kan endog kalle det fremragende utdanning. Det er altså ikke målet, men det er en virkning.
Jeg har, som sagt i innledningen, betalt meg til denne plassen. De som betaler regningen, som altså er en beskjeden støtte til dette arrangementet, er Senter for erfaringsbasert læring – På fjongt: Centre for experiental legal learning, ved Det juridiske fakultet.
Senterets oppgave er å forbedre den juridiske utdanningen ved fakultetet. Senteret fikk i fjor status som såkalt senter for fremragende utdanning. Det innebærer blant annet mange millioner til å satse på utdanning. I søknadsutformingen var Jussbuss bidragsytere. Hovedprinsipper for satsingen er å legge til rette for studentaktivisering, engasjement og virkelighetsnærhet på studiet. Erfaringene fra Jussbuss var nok en avgjørende grunn til at vi kunne driste oss til å kalle oss fremragende.
I pedagogisk forskning er studentaktivisering og virkelighetsnærhet fremhevet som viktig for å gi god læring. I juridisk utdanning rager amerikanske law clinics høyt: Jusstudenter som jobber med reelle problemstillinger i det virkelige liv under faglig ledelse av professorer og advokater. Law Clinics har en stolt tradisjon og og studenter som har arbeidet i slike klinikker har bidratt til rettsutvikling og rettsstatsvern. Og i litteraturen om hva som er god juridisk utdanning rager Law Clinics høyt.
Men den norske tradisjonen med Jussbuss og etter hvert Jurk, Jussformidlingen og Jusshjelpa, er unik, den er studentdrevet og er en femti år gammel tradisjon.
Først og fremst er det slik at senteret ser som sin oppgave ikke å bry seg stort med Jussbuss. Jussbuss klarer seg selvsagt fabelaktig på egen hånd. Oppgaven til senteret er først og fremst å være på vakt for at forutsetningene for tiltak som Jussbuss sin rekruttering og drift ikke svekkes. Og å hjelpe til der det måtte være ønsket. Og ikke minst å benytte anledninger som denne til å hylle.
Det er nemlig vanskelig å tenke seg undervisningstiltak som i større grad kan bidra til å gjøre fremtidige studenter i stand til å oppfylle sitt kandidatløfte: Å fremme rett og hindre urett enn studentdrevne rettshjelpstiltak.