.jpg)
Hva er sakprosa?
Johan Tønnesson ble Norges først sakprosaprofessor i 2005, og har siden vært en helt sentral skikkelse i utviklingen av sakprosabegrepet. Hans svært populære definisjon av sakprosa er vid, og inkluderer alt fra historiebøker til rutetabeller. Også juridiske tekster som forvaltningsbrev, praktikumsoppgaver og lovtekster, er sakprosa.
– Jeg har stått for et definisjonsforslag som etter hvert har fått en del oppslutning. Det lyder slik: «Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten».
I motsetning til skjønnlitteraturens tekster handler altså sakprosaens tekster direkte om virkeligheten. Tønnesson utdyper dette med et annet ord: «Etterrettelighetsregimet». – Det høres kanskje strengt ut, men jeg mener hele sakprosabegrepet hviler på et slikt regime, sier han. Når man skriver sakprosa, skal man være oppriktig og saklig.
Funksjonell og litterær sakprosa
Tønnesson deler sakprosaen i to store bolker. Den ene er den litterære sakprosaen. Den andre er den funksjonelle sakprosaen.
– Betegnelsen «litterær» betyr ganske enkelt at sakprosaen er forfattersignert og utgitt på forlag. Det er altså et institusjonelt begrep, og ikke et kvalitetsbegrep, forklarer han.
Lærebøker i juss og juridiske fagartikler i vitenskapelige tidsskrifter er eksempler på litterær sakprosa. Innenfor den litterære sakprosaen står forfatteren ganske fritt til å bruke litterære virkemidler og skrive kreativt. For eksempel ser man iblant at skribenten i juridiske fagartikler slår ut håret og slår til med en fargerik formulering.
Den funksjonelle sakprosaen, derimot, er kjennetegnet ved en kollektiv forfatterforståelse. Skribenten henvender seg på vegne av en institusjon til allmennheten eller andre. Svært mange juridiske tekster inngår i denne kategorien. For eksempel vil et brev til en borger, skrevet av en byråkrat på vegne av NAV, være funksjonell sakprosa.
– Tekstene jurister skriver i det daglige vil ofte være funksjonell sakprosa. Dette er byråkratiet og advokatkontorets tekster, slår han fast.
Uttrykket «funksjonell» er ikke tilfeldig. – Uttrykket får frem at sakprosaen har en klar funksjon både for sender og for mottaker; for lovgiver og borger; for skribent og leser, forklarer Tønnesson. Dette står i motsetning til den litterære sakprosaen, hvor man i større grad vektlegger at teksten i seg selv har en slags egenverdi utover sin funksjon.
Sjangere med funksjoner og formål
At den funksjonelle sakprosaen har en funksjon og dermed et formål, er sentralt for Tønnesson. For hvert formål finnes det en passende sjanger, med passende sjangernormer som oppfyller formålet. Som skribent må man altså velge riktig sjanger og skrive innenfor sjangerens hensiktsmessige sjangernormer. For eksempel må et prosesskrift skrives på en litt annen måte enn en praktikumsoppgave, fordi tekstenes funksjoner er forskjellige. Den ene skal overbevise sensor, den andre skal overbevise dommeren.
– Hver sjanger har sine begrensninger og sine muligheter. Disse må man være klar over, for straks man praktiserer en sjanger, så har man allerede sagt en hel del. Idet man starter å skrive en dom vet for eksempel leseren at det skal avsies en dom om noe. Dette gjelder også andre sjangere som lovtekst, forskrift og stortingsmeldinger.
For liten sjangerbevissthet
Som jusstudent blir man god til å skrive et knippe sjangre rettet mot fagfeller, som praktikumsoppgaver, teorioppgaver og til slutt masteroppgaven. Tønnesson advarer imidlertid om at studentene risikerer å glemme annen viktig sjangerkunnskap.
– En tidligere professor ved fakultetet deres sa en gang litt sleivete at «jusstudentene ødelegger skriveevnen i løpet av jusstudiet». Med dette mente han at de blir veldig gode til å skrive i noen få sjangere, men de er ikke bevisst nok på at det finnes en mengde andre sjangere som de også skal kunne praktisere.
Professoren mener at det er veldig viktig at man ikke lar annen sjangerkunnskap ligge brakk når man lærer seg fagets interne sjangere. – De siste årene har det gått mer og mer opp for meg hvor mange ulike typer jobber jurister sitter i, og hvor mange andre sjangere de faktisk bør være gode i enn dem som er for fagfeller.
Men i det siste har Tønnesson sett en tendens til større sjangerfokus. Han er begeistret for emnet Lovgivningslære hvor studentene arbeider med å skrive en JOU (Jusstudentenes offentlige utredninger) og attpåtil et lovutkast. – Dette er to sjangere som åpenbart er veldig viktige, til tross for at de ikke har vært undervist noe særlig i tidligere, mener han.
Dynamiske sjangere – nye formål
Men like ofte som jurister og jusstudenter bommer på sjangeren, kan de gå for langt i motsatt ende, og være alt for sjangerkonservative, utdyper Tønnesson. Da overser man at de aller fleste sjangere er dynamiske, altså foranderlige.
– Nye sjangere oppstår, gamle sjangere kan endre seg, og noen sjangere dør ut. Dette har sammenheng med at sjangere er veldig knyttet til bestemt formål; de er så å si svar på noen behov. Når disse formålene og behovene eller nyanser i disse endrer seg, vil sjangernormene måtte endre seg tilsvarende.
Et godt eksempel på at sjangeres formål kan endre seg er tendensen mot klarspråk innenfor domsjangeren. Domstolene legger nå større vekt på et mottakertilpasset og forståelig språk, fremfor å opprettholde et konservativt juridisk stammespråk.
Retorikk i sjangere
Når man skal variere mellom sjangere, forteller Tønnesson at det er viktig å være oppmerksom på retorikken i teksten.
– Språk og kommunikasjon har et uunngåelig retorisk element. Men da snakker vi ikke om retorikk i snever demagogisk forstand. Retoriske virkemidler er ikke bare noe slags “ekstra pynt” man tar på, som for eksempel metaforer og bokstavrim.
Tønnesson forklarer at retorikk snarere kan være små og subtile trekk, som strukturen i tekstens oppbygging eller valg av vokabular. Disse tingene betyr likevel mye for om teksten er overbevisende, mener han, og kan få stor betydning når man skal veksle mellom sjangere. Professoren illustrerer med forskjellen mellom å skrive for vanlige folk og for innforståtte jurister.
– Hvis man tenker veldig banalt, så skriver man for den brede gruppen ved bare å fjerne fagord og fremmedord. Men det blir for enkelt, fordi situasjonen man står overfor er grunnleggende annerledes når man kommuniserer med noen som står utenfor enn når man kommuniserer med noen som deler mange premisser.
Man må altså variere retorikken avhengig av om man skriver for andre med juridisk utdanning, eller om man skriver for en bredere gruppe uten de samme forutsetningene. Retoriker og statsviter Ida Seljeseth forteller mer om klarspråk i #SkrivRett nr. 2.
Nøytralt språk er også retorikk
Det er heller ikke bare de sjangerne som retter seg mot vanlige folk som inneholder retorikk. Ikke minst er det objektive og nøytrale språket jurister bruker i kommunikasjon seg imellom preget av språkets uunngåelige retoriske element.
– Om man i valget mellom en fargerik og en knusktørr formulering velger sistnevnte, ligger det retorikk også i fraværet av det fargerike, sier Tønnesson.
Han eksemplifiserer med den gamle NRK-meteorologen Vidar Theisen. Theisen snakket maskinelt og monotont – tilsynelatende helt uten patos – men hans formidling av værmeldingen ble holdt nettopp kjært av det norske folk. Han vekket følelser likevel. – Mangelen på patos utgjorde Theisens patos, slår Tønnesson fast med et lett nostalgisk smil.
Retorikken oversett i juridisk tenkning
At også jussens tekster som den juridiske litteratur, dommer og forvaltningsbrev inneholder retorikk har lenge vært oversett i juridisk tenkning, forteller Tønnesson.
– At advokatene bedriver retorikk har man alltid erkjent, men tanken om at det man ellers skriver og gjør innenfor jussen er språklig nøytralt har nok vært en svakhet i mye av juridisk utdanning og tenkning.
Professor Hans Petter Graver har vært sentral i å løfte frem at tilsynelatende nøytrale juridiske tekster også inneholder retorikk. I artikkelen “Argumenter alene er ikke nok” illustrerer han med juristers bruk av formuleringer som “retten finner” og “reelle hensyn taler for”. Denne språkbruken skjuler at det er juristen selv som gjør vurderingene, og får det til å fremstå som det er selveste “Retten” selv som taler.
Alle juridiske tekster har altså en uunngåelig retorisk dimensjon på samme måte som andre tekster. Hvordan skal man, som juridisk skribent, forholde seg til det?
– Man må være klar over at alt språk uansett innebærer retorikk og virkemidler, og dermed være ekstra bevisst på retorikken i det man selv skriver. Saklighetsnormer er fortsatt viktige, og patos må ikke ta overhånd, insisterer Tønnesson.
Tønnessons tre lærdommer – oppsummering
- Vær sjangerbevisst! Hva er formålet med sjangeren, og hva betyr det for hvordan jeg skal uttrykke meg utover å bare herme etter et forbilde?
- Retoriske virkemidler er ikke bare slags “ekstra pynt” man tar på, som for eksempel metaforer og bokstavrim. Også hverdagsspråket er fullt av retoriske elementer.
- Vær klar over at du bedriver retorikk, også når du tror du er strengt saklig og nøytral. Det betyr ikke at du skal prøve å bli enda mer nøytral, men du skal vite hva du gjør.
Denne artikkelen er nr. 1 av 7 i artikkelserien #SkrivRett om juridisk språk og skriving. I hver artikkel møter vi en sentral fagperson som forteller om et bestemt tema, innenfor emnet juridisk språk og skriving.