Utfasingen av Sentre for framragende utdanning (SFU-er)

Budsjettinnspill til Utdanningskomiteen vedrørende foreslått utfasing av Sentre for fremragende utdanning (SFU-ordningen)

Fremragende utdanninger er kunnskapssamfunnets arnested. Dette høringsinnspillet fremmes på vegne av 15 ulike SFU-er tilknyttet 12 utdanningsinstitusjoner. 

Det fremlagte budsjettet, Prop. 1 S (2023–2024) foreslår utfasing av ordningen Sentre for fremragende utdanning (SFU-er). Under programkategori 07.60 omdisponeres 218 millioner fra kap. 272, post 52 og 72, s. 191-192 til kap. 260, post 50 og 70 s. 177. I 2023 er det planlagt utbetalinger til SFU-er på rundt 73 millioner kroner. Dette beløpet utgjør en tredjedel av fremlagt omdisponering.

Budsjettforslaget er utilstrekkelig utredet hva gjelder prinsipielle, administrative og lovtekniske konsekvenser. Vi vil i det følgende redegjøre for begrunnelsen bak opprettelsen av SFU-ene v/NOU 2008: 3, argumentere for å bevare SFU-ordningen og understreke svakheter i prosessen bak utfasingsforslaget. 

1. Likestilling av utdanning og forskning. I 2010 ble SFU-ordningen opprettet på bakgrunn av Stjernøutvalgets NOU 2008:3. Utvalget slo fast at undervisning og forskning skulle være sidestilte oppgaver. Slik skulle SFU-ene balansere Sentre for fremragende forskning (SFF-er).

SFU-ene har bidratt til å heve statusen på undervisning og utdanningskvalitet, også ved forskningsintensive institusjoner. Dette til tross for at SFU-løyvingene er marginale i forhold til SFF-ordningen, som i 2022 utdelte 338 millioner kroner gjennom Forskningsrådet. I 2023 er det utbetalt rundt 73 millioner til SFU-ene. Dette tilsvarer 22% av fjorårets SFF-midler.

Utfasing av SFU-ordningen forverrer derfor den eksisterende skjevfordelingen mellom forskning og utdanning.

2. SFU-enes dokumenterte effekt. De 15 SFU-ene vi representerer er ledende aktører i transformasjonen av utdanningssektoren. Hovedmålene er å øke studentenes motivasjon, læringsutbytte og samfunnsrelevans i utdanningene, i tillegg til å forbedre og effektivisere evalueringen gjennom læringsanalyse og utdanningsforskning.  

Mange SFU-er har hatt betydelig gjennomslag. På matematikkundervisningen på Sørlandet er gjennomføringsgraden ved enkelte programmer økt fra under 60 % til nærmere 90 %.  Med base i Trøndelag har arbeidet med økt rekruttering og gjennomføring i IT-utdanningen ført til 500 flere studenter og en omlegging av førsteåret. Et miljø ved UiB fikk den nasjonale Utdanningskvalitetsprisen for høyere utdanning i 2023. Prisvinneren ga tydelig uttrykk for at dette utviklingsarbeidet ikke ville skjedd uten SFU-tilknytning. Daværende statsråd Ola Borten Moe uttalte «Bedre blir det ikke!» i Trondheim 8. mai da han delte ut prisen.

3. Spredningseffekt ved SFU-arbeid. Budsjettforslaget begrunner utfasing ved Riksrevisjonens korte uttalelse om spredning, at det har «vært utfordrende å få god spredningseffekt, noe som har vært et viktig mål».

Denne uttalelsen er dessverre bygget på en utdatert evaluering fra 2019. Riksrevisjonen undersøkte ikke SFU-ordningen konkret vedrørende spredningseffekten. Riksrevisjonen påpeker også at utvikling tar tid, med «fleire rundar med justeringer og tilpassing til ein ny kontekst». Dessuten var spredningseffekt bare ett av syv kriterier ved Stjernø-utvalgets forslag om SFU-ordningen, se punkt 15.2 s. 153 av NOU 2008: 3. 

Vi mener også at spredningseffekten har styrket seg for SFU-ene. I starten av pandemien 2020, opprettet et SFU ved UiO en Facebook-gruppe med nesten 5000 undervisere fra hele UH-sektoren for å støtte overgang til hurtig og forbedret bruk av digitale verktøy. Senterets leder fikk senere pris for arbeidet fra Studentparlamentet ved UiO. Uavhengige midtveisevalueringer for sentrene utfyller også bildet om deres fremragende kvalitet, inkludert spredningsarbeid. 

Som vilkår for SFU-tildeling har politisk ledelse anledning til å be søkerne om konkrete tiltak for å øke spredning på tvers av fagmiljøer og institusjoner. Videre kan bevilgede sentre instrueres til å øke dette arbeidet. Utfasing er det mest inngripende alternativet.

4. Nasjonal satsning. SFU-ordningen er den eneste kvalitetsordningen som skaper plass for sentre til å jobbe med nyskaping på tvers av universiteter og høyskoler. Mange SFU-er er konsortier som bygger på deltagelse av flere institusjoner; mens mange andre jobber på tvers av forskjellige studieprogrammer på ulike institusjoner. Resultatet er at vi ser flere systemiske endringer på nasjonalt nivå i fag som biologi, geologi og juss. 

5. Studentmedvirkning i sentrum. Et gjennomgående trekk ved SFU-ene er at endringsarbeidet skjer i samråd med studentene på en måte det ikke er anledning til innenfor de vanlige rammene i sektoren. Studenter deltar aktivt i hele endringsprosessen. I mange av sentrene leder studenter utviklingsprosjekter for å forbedre læringsmiljø, utvikle nye undervisningsformer og opprette nye emner. Dette er svært positivt for studentene. De får uvurderlige erfaringer med å bidra direkte i prosjekter som skal løse samfunnsutfordringene vi står ovenfor. 

6. Manglende konsekvensutredning. Departementet har ikke utredet det reelle handlingsrommet uten SFU-ene for å utjevne forskjellene mellom undervisning og forskning. Langvarige og pågående tiltak foreslås bort, uten hensyn til hvordan man skal bevare fruktene fra dette arbeidet. Det er en antagelse at kvalitetssystemene er i stand til å drive tilstrekkelig innovasjonsarbeid i dag. Denne antagelsen stiller vi oss sterkt kritiske til. 

Den store risikoen ved utfasing er mindre samarbeid i fagmiljø på tvers av institusjonene, når dette arbeidet legges til hver enkelt institusjon. Departementets forslag går dermed på kant med Riksrevisjonens påpekning vedrørende kvalitetsarbeid og spredningseffekt. 

Om man tar budsjettforslaget på alvor, vil vi stille spørsmål ved løsningens gunstighet i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det blir mindre økonomisk handlingsrom for tverrinstitusjonelt samarbeid for fagmiljøene dersom utviklingsmidler pulveriseres til den enkelte institusjon. Mange universiteter har også påpekt at man ved det overordnete budsjettforslaget, underkategori 07.60 kap 260, uansett står overfor et realkutt større enn ABE-reformen på grunn av inflasjonen – dette til tross for omdisponeringen fra kap 272 post 52 og 72 til kap 260 post 50 og 70. Dessuten slår  Riksrevisjonen fast at prosjekter om kvalitetsarbeid som ikke fikk tilslag heller ikke ble realisert gjennom institusjonens egne midler (Dok 3:14 s. 21). 

Det gjør det mer nærliggende at SFU-arbeid ikke vil bli ivaretatt uten et eget insentivsystem for kvalitetsarbeid. Det er også uklart hvilket juridisk handlingsrom fagmiljøene vil ha for å kunne opprette tverrinstitusjonelle samarbeid som ivaretar nasjonale innovasjonsmuligheter innenfor utdanning. 

7. Konklusjon. Omdisponering og utfasing av budsjettposten ivaretar ikke formålet bak tilrådingen til Stjernø-utvalget. Prosessen bak forslaget er mangelfull. 

Det er liten grunn til å tro at utdanningsinstitusjonene selv vil ha insentiver som gir tilsvarende løft. Vi mener utdanningskvalitet skal sikres i hele landet. Derfor må en nasjonal SFU-ordning opprettholdes.

 

Undertegnet

Malcolm Langford, Senterleder og Sondre Østensen-Landvik, Studentsenterleder, CELL, UiO (med UiB/UiT)

Jostein Bakke, Senterleder, iEarth, UiB, UiT, UNIS, UiO

Elin Børrud, Senterleder, SITRAP, NMBU

Sehoya Cotner, Senterleder, BioCEED, UiB og UNIS


Eivind Engebretsen, Senterleder, SHE, UiO


Fredrik Graver, Senterleder, CEFIMA, HNN


Doris Jorde, Senterleder, ProTed, UiO og UiT

Birgit Rognebakke Krogstie, Senterleder, Excited, NTNU og NORD


Thomas Gjesteland, Senterleder, MATRIC, UiA


Anders Malthe-Sørenssen, Senterleder, CCSE og INTED, UiO (med USN)


Salman Nazir, Senterleder, COAST, USN, HVL, NTNU og UiT


Daniel Nordgård, Senterleder, CreaTeME, UiA


Ellen Stabell, Senterleder, CEMPE, NMH


Øystein Widding, Senterleder, ENGAGE, NTNU og NORD