Fra spilleregler til idrettsjuss
Tradisjonen for spilleregler er like gammel som idretten selv. I riktig gamle dager, i bystater i antikke Hellas, hvor idrettsleker var del av kulturen, rådet det enkle regler om hva som var tillatt og hva som var forbudt. F eks i bryting var det bare tillatt med grep på overkroppen, og den som først la sin motstander i bakken tre ganger, hadde vunnet. I boksing kunne deltakerne sparke og slå hverandre og vri knokler av ledd. Det eneste som var forbudt, var å stikke ut øynene på motstanderen og å klore og bite.
- Det greske antikkens ideal om å konkurrere under like vilkår er i prinsippet beholdt den dag i dag, selv om idretten ikke lenger er bare jakten på ære og berømmelse som hos de gamle grekere. Utøverne pushes til fysiske yttergrenser og det ligger store økonomiske – og politiske – interesser bak toppidretten – forteller jussprofessor Trond Solvang.
Det var ikke uventet at prestasjonsfremmende midler begynte å innta idretten. Under den kalde krigen ble idrett brukt politisk for å øke nasjonal prestisje, og systematisk doping var utbredt, blant annet i det tidligere Øst-Tyskland. Doping i idrett ble på 1960-tallet erkjent som et økende problem, og det meldte seg behov for å stramme opp og systematisere spillereglene.
- Etter mange episoder med juks ble det klart at den eneste måten å sanksjonere overtredelser på var å innføre rettsregler – fortsetter Solvang. – Med juss i hånden fikk man muligheten til å sanksjonere i etterkant av konkurranser ved avdekking av juks.
Alt for å vinne
Idrettshistorien er full av brilliante prestasjoner, men også av ukonvensjonelle metoder for å vinne medalje. Solvang har en knippe snodige eksempler på raffinerte triks.
- Det var et maratonløp i England for et par år siden hvor vinneren hadde tatt bussen, og ble avslørt ved at noen hadde sett ham gå av. Det var et lokalt arrangement på lavere nivå, og vedkommende hadde ligget langt bak i feltet da han kom på ideen, men det illustrerer jo det komiske. En annen kreativ utøver, jeg tror det var på 20-tallet på Tour de France, kom på å feste et fiskesnøre i en champagnekork; rytteren bet i korken som så var festet til en tauende bil. Han kunne da slippe korken ved behov, slik at tilskuere og dommere ikke kunne oppdage juksen. Idéen var for så vidt god. Og langt bedre enn å binde tråden til sykkelen, for det kunne nok være farlig - forteller professor Solvang.
Solvang har selv en aldri så liten toppidrettskarriere å vise til: han var langrennsløper på juniorlandslaget og holdt norgesrekord i 9 år på 30 km sykling. Hans engasjement i idrettsjuss er altså ikke helt tilfeldig.
Kappløp mellom juss og teknologi
Tiden har ikke stått stille når det gjelder utvikling og bruk av dopingmidler, og heller ikke på kontroll-siden. Episoder om maratonløperen på bussen og syklisten med sjampanjekork i munnen kan virke som naive sprell i forhold til avansert doping. I dag kan prestasjonen økes ved å innta stoffer som modifiserer hormonspeilet, midler som griper inn i blodcellenes funksjoner, eller manipulere kroppens celler. For å avdekke små mengder av forbudte stoffer kreves det høyt spesifikke og presise analysemetoder.
Avansert doping, kostbare analysemetoder og komplisert juss for å stoppe ulovligheter – er det slik framtidens idrett vil utarte seg?
- Analysemetode må holde tritt med utviklingen av dopingteknikker. Og jussen må finjusteres. Ved vurderingen av skyld skal man ta hensyn til flere ting: har vedkommende brukt et mildt eller hardt stoff? Har vedkommende utvist uaktsomhet eller har hun eller han dopet seg med forsett? Ulik skyldgrad fører til ulike sanksjoner: fra resultatfradømmelse til utestenging. Grunnlaget for sanksjonering er bevisene. Å skaffe bevis forutsetter at dopinglaboratoriene har avansert utstyr som kan fange opp marginale mengder av stoffer.
Et kyss, et stykke biff …
Tilsynelatende er det svært lite som skal til for å havne i retten. Et uskyldig kyss, eller et stykke biff kan være nok til å sende toppidrettsutøvere på tiltalebenken.
- Saken mot den franske proff-tennisspilleren Richard Gasquet endte med frifinnelse, men det å kysse en dame på en nattklubb som hadde rester av kokain under leppene kunne kostet ham karrieren. Alberto Contador, den spanske landeveissyklisten ble dømt til 2 års utestengelse etter at han testet positivt på det forbudte stoffet clenbuterol. Han påsto at stoffet fikk han inn gjennom en biffmiddag, og mente at dommen var den største skandalen i idrettens historie. Bevisene ble grundig undersøkt: ekspertene sjekket slakteriet kjøttet kom fra, hvilke og hvor mange EU-kontrollører har vært innom der. Dommen betø ikke slutten, men en alvorlig knekk på en glitrende karriere.
… og Therese Johaugs leppesalve
Den siste norske dopingsaken som vekket følelser nasjonalt og fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet er Therese Johaugs bruk av en sårsalve. Var 18 måneders utestengelse en drakonisk dom, eller fikk Therese som fortjent? Therese Johaug ble ikke anklaget for forsettlig handling, men var dommerne sikre i sin dom?
- Therese Johaug-dommen ble fattet med dissens. Domstolen som avsa dommen burde ha redegjort for mindretallets syn. Det er fremmed for vår rettskultur at det framgår at det er dissens men ikke røpes hva dissensen går ut på. Det illustrerer blant annet hvordan dommerne tenker, og det er viktig at dissenser kommer til uttrykk. Og en uttrykkelig dissens gir også en indikasjon om at utfallet kunne blitt et vesentlig annet med en annen dommersammensetning. Jeg for min del mener at dommen på 18 måneder var for streng – forteller professor Solvang.
Straffe alle eller bare de skyldige?
- Et av spørsmålene som diskuteres på internasjonale fora for tiden er om sanksjoner skal rettes mot de nasjonale forbund som er involvert i dopingmisligheter, eller mot utøvere individuelt. Det vi ser er at besluttende organer følger ulik praksis, og dette gagner ikke rettssikkerheten. Et eksempel er utestengelse av russiske utøvere fra sentrale arrangementer som OL og VM – noen internasjonale organer støttet kollektiv utestengelse, andre foreslo individuell vurdering. Det er ikke rart at en toppidrettsutøver kan føle seg som en kasteball i et ukoordinert internasjonalt spill - avslutter professor Solvang.
