Mange av landene i verden som tar mot flest flykninger har hverken signert eller ratifisert flyktningekonvensjonen fra 1951. Hvilken betydning har da denne konvensjonen for hvordan flykninger tas imot og behandles?
Dette er noe av det professor Maja Janmyr ved Norsk senter for menneskerettigheter skal forske på i projektet BEYOND. Prosjektets fulle navn er «Protection Without Ratification? International Refugee Law beyond States Parties to the 1951 Refugee Convention».
Et nytt teoretisk rammeverk
BEYOND-prosjektet revurderer fullstendig innvirkningen av internasjonal flyktningerett i en tid når beskyttelse av flyktninger blir stadig mer politisert, og mange politiske aktører stiller spørsmål ved den fortsatte relevansen av FNs flyktningkonvensjon.
Prosjektet er det første til å utvikle et helt nytt globalt og teoretisk rammeverk for å forstå posisjonen og oppførselen til de mange statene som ikke har ratifisert flyktningkonvensjonen, men som likevel er vertskap for noen av vår tids største flyktningegrupper.
- Her tenker vi eksempelvis på land som Libanon, Bangladesh og Pakistan. Kunnskapen vi får av å empirisk studere disse casene er viktig ikke bare for å utvikle en mer effektiv global flyktningerett, men også for å få en dypere innsikt hvordan internasjonale konvensjoner - og folkeretten i øvrig - faktisk virker, forteller Janmyr.
Flyktningeretten i krise
- Hvorfor var det viktig å få disse pengene akkurat nå?
- Fordi den internasjonale flyktningeretten er i en slags legitimitetskrise. Vi har både statlige og akademiske aktører som spør om flyktningekonvensjonen er rustet for dagens utfordringer, og om den har noen betydning i det hele tatt for flyktningsbeskyttelse i dag. Så ved å stille kjernespørsmålet «Har flyktningekonvensjonen noen som helst betydning i land som ikke har ratifisert den?» så er jo min hypotese at den har stor innvirkning der også. Det er viktig ikke minst fra et akademisk plan å forstå hvordan internasjonale konvensjoner faktisk har en påvirkning, og dette tror jeg kan bidra til å styrke flyktningeretten.
Skal bygge forskningsmiljø ved fakultetet
- Hva betyr det for deg som forsker å få disse pengene?
- Det betyr svært mye, fordi det gir handlingsrom og midler til å kunne bygge og forme et forskningsmiljø. Prosjektet kommer til å ansette ganske mange stipendiater og postdoktorer, og selv om BEYOND er kronen i verket, så har jeg to andre forskningsprosjekter også. ERC-prosjektet BEYOND kommer derfor inn i en større sammenheng. Og det å få være med på å bygge et så omfattende miljø på dette feltet er helt utrolig.
Svært sjeldent at rettsvinskapen får ERC
Det er ytterst sjeldent at rettsvitenskapen får ERC også i Europa, forteller dekan Dag Michalsen.
- Jo, det er bare å si at det er sjelden at rettsvitenskap får tildelt ERC og at dette er en fjær i hatten, også for fakultetet. Samtidig vet vi nå at det er fullt mulig å oppnå dette når prosjektet har kvalitet og aktualitet. Det er flott å se hvordan flere av fakultetets medarbeidere nå sikter seg inn på ERC-søknader. Maja Janmyr er en imponerende rettsforsker som fortjener stor respekt for det hun har oppnådd.
- Hva tror du var avgjørende for at du fikk tilslaget, Maja?
- Jeg tror det må ha vært kombinasjonen av å ha truffet på de punktene som er avgjørende for panelet og de ni eksterne fagfellene, og at jeg har en veldig aktuell tematikk som belyses på en måte som ikke er gjort tidligere. Jeg har også en cv med litt ledererfaring fra tidligere, og jeg tror også at det har hjulpet veldig mye at jeg har lykkes på nasjonalt plan å få inn forskningsmidler. Eksempelvis gjennom Forskningsrådets FRIPRO-program som jeg har fått et par ganger tidligere.
- Veldig overraskende
- Hva følte du da du fikk beskjeden?
- En helt enorm overraskelse. Jeg fikk vite dette gjennom en sms fra en av fakultetets forskningsrådgivere midt i sommerferien, hvor hun gratulerte meg med ERC Starting Grant. Det var jo nesten sånn at jeg ikke ville tro på sms’en, jeg tenkte at kanskje noen hadde misforstått teksten i et avslag fra ERC. Så jeg måtte jo da logge meg inn og sjekke. Jeg dobbeltsjekket og trippelsjekket og sjekket igjen. Det var jo første gangen jeg søkte. Og så er det jo sånn at budskapet fra ERC er formulert på en veldig vanskelig måte. Jeg tror det stod noe slikt som at «Your proposal has been retained for funding». Og så lurer man jo litt på hva dette faktisk betyr. Men jeg hadde altså fått et positivt svar, forteller professoren.
- Deretter gikk det ganske mange uker fra vi fikk en initierende epost med budskapet om at «Your proposal has been retained for funding» til at vi faktisk fikk et formelt brev med «Congratulations» fra direktøren i Brussel.
Vanlig med flere søknadsrunder
- Jeg vet av erfaring fra de jeg kjenner som har fått ERC-støtte tidligere at mange har måttet søke flere ganger før de har nådd frem. Og det var vel litt med det i bakhodet at jeg gikk inn i hele prosessen. Jeg tenkte dette skulle være en første forsøksrunde hvor jeg kunne lære om prosessene. Målet mitt var å komme til intervjuet som var i Brussel i Juni. Og etter at jeg hadde gjort intervjuene tenkte jeg at jeg hadde bygget opp en kompetanse som ville bli nyttig å bruke i neste søknadsrunde. Disse intervjuene er de tøffeste jeg har vært med på i min akademiske karriere. så derfor ble det jo en enorm overraskelse at det ikke ble enda en søknadsrunde, men tilslag på første søknad. Det hadde jeg aldri trodd.
«It takes a village…»
Fakultetet har lagt mye arbeid og ressurser i å bygge opp et administrativt støtteteam rundt forskere som søker ERC-finansiering. EU-kontoret ved UiO har også hjulpet til, og i tillegg setter mange forskere ved Det juridiske fakultet av tid frivillig til å hjelpe kollegaer som søker om finansiering.
- Jeg er helt sikker på at det aldri hadde gått så bra som det gjorde her, om jeg ikke hadde hatt så støttende kolleger som var så gavmilde med sin tid, erfaringer og kunnskaper i denne prosessen. En god håndfull akademikere her på fakultet har støttet meg helt fra idestadiet og frem, og så er det jo det forskningsadministrative teamet, med den ekspertisen og erfaringer de har med denne typen søknader, og innen kommunikasjon og økonomi. Det er veldig mange som har vært involvert i denne søknaden. Så det er litt som man sier: «It takes a village to raise a child». Det kjennes som om jeg har hatt denne landsbyen rundt meg i denne prosessen, og derfor kjenner jeg meg veldig heldig. Jeg håper virkelig at jeg kan bidra med å gi noe tilbake til fellesskapet ved fakultetet, slik at mange andre forskere ved fakultetet tør søke.