Plastforurensningen er veldig variert og finnes overalt. Eksempler er plastsøppel som flyter i havet, som plastposer, fiskegarn og alle typer av plastprodukter som dumpes i havet eller havner der. Mindre partikler som mikroplast og nanoplast er et stort problem.
I følge Naturvernforbundet skylles det hver dag 22 000 tonn plast ut i verdenshavene. Denne plasten forsvinner ikke. Den slites derimot ned til mindre og mindre partikler, som til slutt blir små plastpartikler som fisk og andre organismer i havet tror er mat.
- Et sentralt tema i dagens diskusjoner er hva slags globale regler det er som kan være egnet for å takle problemet uten at man innfører et alminnelig forbud mot produksjon og bruk av plast. Det ville være urealistisk og uhensiktsmessig. Vi ønsker å hindre tilførsel av plast til havet fra ulike kilder, spesielt fra kilder på land som kystområder, elver, virksomheter m.m. Det finnes allerede relevante internasjonale regler for dette som er veldig fragmenterte, men vi mangler mer konkrete bestemmelser om forsvarlig forvaltning/behandling av plast, miljøstandarder, ansvar og erstatningsregler, finansieringsmekanismer og styringsverktøy/institusjoner, forteller Alla Pozdnakova.
Hun er professor ved Nordisk institutt for sjørett ved UiO.
Hvilken avtale trenger vi?
- Dagens opinion går i retning av at det bør jobbes med en ny bindende internasjonal avtale, men hva slags avtale skal det være? Vil den være effektiv og akseptert av mange nok stater, og da spesielt av nøkkelstater innen plastproduksjonen og utslipp? Vi trenger jo ikke en ny internasjonal avtale som ikke fungerer – men samtidig så vil en avtale uansett bli et viktig steg framover, mener Pozdnakova.
Et viktig spørsmål er også hvem som vil håndheve de eksisterende og fremtidige internasjonale reglene om plast.
- Disse reglene må kunne treffe der det gjelder mest, nemlig private virksomheter og deres aktiviteter. Folkerettslige avtaler binder kun stater. Stater må ha kapasitet og vilje til å regulere private aktører. Er viljen sterk nok for å bruke en hel skala av virkemidler og ikke kun økonomiske virkemidler som kompensasjon og innbetalinger i fond? Man løser jo ikke miljøproblemer bare ved å betale. Stater bør være villige til å akseptere at deres egne interesser vil bli rammet, og det kan i praksis bli vanskelig å få til, forteller Pozdnakova.
Mer plast enn fisk i fremtiden?
Hvis vi ikke får satt en stopper for plastforurensningen av våre hav, vil det ifølge Naturvernforbundet være mer plast enn fisk i havet i 2050.
Froukje Maria Platjouw var postdoktor ved Nordisk institutt for sjørett i 2020. Hun mener at en ny global avtale bør ta utgangspunkt i økosystembasert forvaltning.
- Økosystembasert forvaltning er en samlebetegnelse for bruk og forvaltning av naturen som tar utgangspunkt i økosystemenes egen tålegrense, forteller hun.
- Da må myndighetene sikre at forvaltningen er helhetlig for det enkelte økosystem, på tvers av jurisdiksjonsgrenser og forvaltningsnivåer. Beslutningsprosessene må også være fleksible og basert på oppdatert kunnskap om samlet belastning og føre-var hensyn.
- Forskning på de negative effektene av plastforurensning på de marine miljøet fører til stadig ny innsikt og kunnskap. En ny rettslig avtale, med bindende regler for stater, bør være fleksibel nok. Den bør gi mulighet til å tilpasse forvaltningsstrategier etter ny kunnskap, forteller Platjouw.
Avtalen må være bindende
- Det er også viktig at avtalen byr på et juridisk rammeverk som er bindende og sterkt nok til å regulere plastforurensning, slik at vi får dette miljøproblemet regulert effektivt. Det er altså avgjørende at en ny avtale ivaretar både sterke rettslige prinsipper som rettsikkerhet, forutsigbarhet, ansvarlighet, og klarhet, og er samtidig fleksibel nok til å kunne ta hensyn til ny kunnskap om plastforurensing, om økosystemets fungering, og om ringvirkninger av tiltak.
