Arbeidsrettslunsj

Endringer i arbeidstvistloven og straffeloven i 1927 ga regjeringen en vid fullmakt til å pålegge tvungen voldgift i lønnskonflikter. Dette ble i realiteten er forbud mot bruk av streik som middel for å tilkjempe seg rimelige lønns- og arbeidsvilkår annet enn i konflikter av bagatellmessig betydning. I tillegg ble all aktivitet som siktet til å hindre streikebrytere kriminalisert, enten streiken var ulovlig eller ikke. Lovendringene fikk navnet «tukthusloven». Tukthusloven innebar at konfliktene mellom partene i arbeidslivet i stor utstrekning flyttet seg fra bedriftene og inn i rettsapparatet.

Tukthusloven var en ensidig favorisering av arbeidsgiverinteressene, noe som var brudd med resten av systemet som tilstrebet en viss form for nøytralitet. Når straffeloven § 222 II også kriminaliserte bruk av midler som ikke var rettstridige utfordret det grensen mellom utilbørlig tvang og forsøk på overtalelse og press. Bestemmelsene kom raskt i bruk. De var, og ble oppfattet som, særbestemmelser rettet mot arbeiderklassen. Arbeiderpartiet betegnet dem av denne grunn som en «unntakslov». I dette lå at den gjorde unntak fra det alminnelige prinsippet om likhet for loven.

Historien om tukthusloven er historien om hvordan rettsordens autonomi ble truet av bruken av lovgivningsmakt for å fremme den ene partens interesser i et sterkt polarisert samfunn. Høyresiden satte rettsstaten på spill for å verne arbeidsgivernes interesser mot en stadig sterkere arbeiderklasse og fagbevegelse. Hvordan skjedde dette, hvordan reagerte aktørene i rettsordenen og hvilke konsekvenser hadde det?

Presentasjon.