Når den utgis, er det 60 år siden Norge den internasjonale domstolen i Haag avgjorde fiskerigrensetvisten med England til Norges fordel.
Viktig for utfallet var at Norge kunne dokumentere at fjordfisket tradisjonelt var en lokal rettighet, i motsetning til romerrettens lære om fritt hav. Den 40-årige konflikten endte med at Norge fikk etablert en fiskerigrense på fire nautiske mil fra Træna til Varanger, basert på en grunnlinje som ikke fulgte kystlinjen, men ble trukket mellom faster punkter på land, øyer og skjær.
Men etter dommen i Haag gikk det ikke mange år før ”fiskerimyndighetene framhevet at det var prinsippet om ”fritt fiske” som var grunnlaget for den norske fiskeriforvaltningen” .Forordninger helt fra fra 1700-tallet
Allerede i 1702 kom en forordning – Om Handelen paa Findmarken med videre Compagniet i Bergen og paa Landet vedkommende – om at fiskere som bodde sør for Finnmark, kalt nordfarere, ikke fikk slå seg til i lokalbefolkningas fiskevær eller fiske øst for Vardø, særlig ikke i ”Indbyggernes Linefæstninger”. Bestemmelsen ble gjentatt i forordning av 1778.
Loven av 1830 om fiskeriene i Finnmark bygget på Lofotloven av 1816 og hadde i likhet med den regler om havdeling og redskapsbruk. Den opphevet også begrensningene i nordfarernes rett til fiske. De som fisket i Finnmark var både samer og nordmenn bosatt i Finnmark, nordfarere og russere. Reindriftssamer fra Finland hadde spesielle rettigheter etter Lappekodisillen av 1875, mens Finland fra 1840-tallet krevde rett til fiske for alle samer fra finsk side. Striden endte med at grensen til Finland ble stengt for reindriften.
Fritt hav kontra sedvanerett
I 1857 innførte en ny lov om Lofotfisket prinsippet om fritt hav. Handelsnæringa og sentrale myndigheter ønsket liberalisering. Resultatet ble at ordningen med havskiller og en rekke regler om redskapsbruk ble opphevet, noe som medførte konflikter på fiskefeltet og problemer for mindre fiskebåter. Forslag om å kopiere Lofotloven også i Finnmark møtte sterk motstand i Finnmark. Forholdene i Lofoten kulminerte i Trollfjordslaget i 1890, der fiskere sprengte seg gjennom et notstengsel.For Lofotfisket kom det i 1897 en ny lov som var mer i tråd med tidligere regler. Samtidig kom også en ny lov om saltvannsfisket i Finnmark.
På 30-tallet var markedet dårlig og det var begrenset hva man kunne eksportere av fisk. Myndighetene stilte spørsmålet om fiskerne i Finnmark kunne omstilles til å bli gårdbrukere. Svaret var nei, det var ikke jord nok. Det var bakgrunnen for at lovgiverne fortsatt vernet kystfisket, både i fjordene eller havkysten. Forfatteren konkluderer med at ”De går en linje fra Lofotfiskernes motstand mot fri konkurranse på Lofothavet, via kystfiskernes motstand mot en frilov også i Finnmark til motstanden mot hvalfangst og trålfiske.” I dag er spørsmålet hvem torskekvoten skal gå til: Trålerne eller kystfiskerne.
Fiskerne mot hvalfangst i nord
Hvalfangsten møtte motstand fra fiskerne, noe som endte med at 700 mann stormet og raserte hvalstasjonen i Mehamn i juni 1903. De mente at hvalfangsten var skyld i invasjon av kobbe, som gjorde at lodda forsvant østover og at hvalen hjalp fiskerne ved å ”syne” hvor det var lodde. Professor G.O. Sars, som gjorde undersøkelser i Varangerfjorden i 1874, fant ingen sammeheng. Johan Hjort konkluderte etter undersøkelser i 1902 at hvalfangsten ikke var hovedårsaken til det dårlige loddefisket, men at hvalen på mange måter hjalp fiskerne til å få tak i sild og lodde.
Loven av 1880 nedla forbud mot hvalfangst i månedene januar til mai av hensyn til torskefisket. Seks år seinere ble forbudet utvidet til Troms og i 1904 ble det nedlagt totalforbud mot hvalfangst i de 3 nordligste fylkene i 10 år, et forbud som ble forlenget. I 1924 ble det åpnet for fangst etter konsesjon, men da hadde også hvalflåten funnet andre lønnsomme områder for hvalfangst
Sjølaksefisket
Reguleringen av dette fisket handlet allerede på 1800-tallet om å sikre bestanden og om fordelingshensyn mellom fiskerne og mellom ulike redskap. Selv om sjølaksefisket var fritt for enhver i sjøen utenfor ”statens grunn” i Finnmark, var det først og fremst lokalbefolkninga som drev det. Men et interessant funn i forarbeidene til lakseloven av 1905 er at departementet ikke forvaltet statens grunn som grunneier, men som som ordensmyndighet, f.eks. ved utvisning av lakseplasser.
Finnmarksloven av 2005 omfatter ikke rettigheter i saltvann. Siden sjøfisket er en viktig del av det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur, ba Stortingets flertall om at sjøfiskets rettigheter i Finnmark måtte utredes. Kystfiskeutvalget for Finnmark ble nedsatt i juni 2006 og innstillingen, NOU 2008: 5, ble levert i februar 2008. I en pressemelding fra Fiskeri- og kystdepartementet 9. mai 2011 er forslagene referert. De følger opp beskyttelsen av kystfisket og gjelder alle som bor i Finnmark, Nord-Troms samt kommuner i Troms og Nordland som er omfattet av Sametingets tilskuddsordning.
Under lanseringa av boka sa Carsten Smith, tidligere høyesterettsjustitiarius, som ledet utvalget : -En særlig rett for samer bygger på historisk bruk og folkerettens regler. Men det ser ikke ut som regjeringa vil godta Kystfiskeutvalgets konklusjoner.
Om boka
Strøm Bulls arbeid skulle i utgangspunktet være et vedlegg til Kystfiskeutvalgets offentlige utredning, men er nå oppdatert og supplert med et nytt kapittel om sjølaksefisket. Den inneholder også historiske tegninger og fotografier, som illustrerer historien om kystfisket.
-Det har ikke vært tilstrekkelig å se på vanlige rettskilder, men lovforarbeidene fra 1800-tallet er en fantastisk kilde, også forarbeider til lover det ikke ble noe av, forteller Kirsti Strøm Bull. Hun takker også Carsten Smith som inviterte henne med på Kystfiskeutvalget møter med fiskere, noe som var utrolig lærerikt.