De siste årene har norske reguleringer blitt kritisert for å bygge på et for tynt analysegrunnlag, blant annet av OECD. Idealet kritikerne fremhever er inspirert av nyere amerikansk praksis: Reguleringer bør bygge på mest mulig fullstendige og presise årsak–virkningsanalyser, både før og etter reguleringen.
En slik tilnærming vil være vanskelig å forene med den tradisjonelle norske fremgangsmåten, som vektlegger samarbeid og deltakelse i beslutningsprosessen, og som har særtrekk som gjør det vanskelig å utforme detaljerte årsak–virkningsanalyser. Når det i tillegg finnes holdepunkter for at den nordiske og norske reguleringsmåten fungerer relativt godt, kan det være gode grunner for å fastholde grunntrekkene i norsk reguleringsprosess.
I boken analyserer Nordrum hva som karakteriserer reguleringers virkemåte, hvilket kunnskapsgrunnlag reguleringer kan bygges på og hvordan regler best kan årsak–virkningsanalysere. På grunnlag av en sammenlikning av Norges og USAs reguleringssystemer viser boken at ulikheter mellom systemer kan ha mye å si for reguleringers virkemåte, og at overførbarheten av årsak–virkningsanalyser og antakelser om virkning dermed er begrenset. En konsekvens av dette er at nytten av reguleringspolitiske reformer må vurderes opp mot systemet reformene skal gjennomføres i.
Nordrum drøfter også hvilken rolle rettsvitenskapen bør spille i årsak–virkningsanalyser av regulering. Tradisjonelt har rettsvitenskapens viktigste oppgave vært å analysere retten slik den er (gjeldende rett). Dermed har juristene i større grad lært å lese og tolke rett enn å lage rett – juristen lærer å lese, men ikke å skrive, lover. Nordrum argumenter for at dette må endres: Rettsvitenskapen må utvikles til å bli en styringsvitenskap der årsak–virkningsanalyser av regler står sentralt. Når regler brukes som virkestoff for å endre samfunnet, har rettsvitenskapen og juristen, som besitter redskapene til å forstå reglenes egenartede virkemåte, et særlig ansvar for å bidra.
Jon Christian Fløysvik Nordrum (f. 1974) er cand.jur. fra 2004, har en LL.M. fra New York University (2005) og en ph.d. i rettsvitenskap fra 2017. Han er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo med ansvar for fagområdet lovgivningslære. Tidligere har han blant annet arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling, der han hadde lovrådgiveransvar for blant annet naturressurs- og miljørett, internasjonal handels- og investeringsrett og skole- og undervisningslovgivning.
Under Lovkonferansen 2019 vil Nordrum snakke om lovgivning og lovspråk i det 21. århundre.
Tid: 4. juni kl. 09:45. Sted: Universitetets aula
Nordrum holder også foredraget «Spenninger mellom ønsker om å digitalisere og godt lovspråk».
Tid: 5. juni kl. 12:15. Sted: Auditorium 14, Domus Bibliotheca