Advokatfullmektig Ingvild Ladegård Lockert var ordstyrer. Hun er tidligere Digital velferdsstat-vit.ass, og leverte sin masteravhandling høsten 2022. Forvaltningens plikter til å dokumentere og journalføre var en sentral del av avhandlingen hennes, som tok for seg rettslige og faktiske forutsetninger for realisering av offentlighetsprinsippet ved automatisert saksbehandling i offentlig forvaltning.
Kommuneadvokat og utvalgsleder Camilla Selman innledet om Viderebruksutvalgets arbeid. Utredningen skal leveres 1. juli 2024. Hun forklarte at mandatet går ut på å foreslå en mer helhetlig regulering av viderebruk av offentlig informasjon. Hvilke typer offentlig data bør tilgjengeliggjøres?
Selman påpekte flere utdfordringer i arbeidet. For det første er det lovtekniske utfordringer ved at noen regler finnes i åpne data-direktivet (ODD) og i dataforvaltningsforordningen (DGA), som også skal henge sammen med offentleglova og en ny arkivlov. I tillegg koster det penger å tilgjengeliggjøre data. Videre er det et spørsmål om sikkerhet når hvem som helst kan benytte og sammenstille dataen som offentliggjøres.
Bevaring var tema for sesjonens andre innledning. Professor og utvalgsleder Maria Astrup Hjort presenterte den ferske rapporten fra Bevaringsutvalget som ble lagt frem i mai. Hjort fremhevet noen av problemstillingene utvalget har jobbet med. Hvordan skal vi bevare digitalt skapt dokumentasjon for ettertiden? Hvordan skal man sikre helhetlig samfunnsdokumentasjon? Hvordan skal data avleveres til langtidsbevaring?
En mulig løsning er en proaktiv tilnærming der man bestemmer i datasystemene hva som skal bevares i forkant av at informasjonen skapes. En utfordring for en slik tilnærming er at det kan dukke opp nye ting i samfunnet som endrer vurderingen av hva som bør bevares. Derfor er det viktig med både statiske og dynamiske kriterier, og at både representativitet og fremtidig bruk er motivasjon for bevaring.
Professor Herbjørn Andresen fra OsloMet innledet deretter om behovet for revisjon av arkivloven. Han omtaler arkivloven som en “late bloomer”; den var lenge lite synlig, men har de senere årene fått økt oppmerksomhet som del av forvaltningens plikter. Han presiserer at den likevel først og fremst er en kulturbevaringslov.
Hovedspørsmålene i arbeidet med ny arkivlov er hva som skal arkiveres og hvordan. Når informasjon skapes digitalt, og skal arkiveres digitalt, så mister man “notatene i margen”, som i dag er til hjelp i tolkningen av historiske dokumenter. En utfordring er at dagens lov er teknologiuavhengig, ved at den ikke benytter teknologi-ord. Andresen mener samtidig at det er et paradoks at dersom man gjør en ny arkivlov teknologitilpasset, så blir den ikke teknologiuavhengig, noe som kan være en lovteknisk utfordring.
Etter de tre innledningene diskuterte panelet flere problemstillinger. Et hovedpoeng fra diskusjonen er at vi risikerer dokumentasjonstap fra den nyere tiden, en “demenssituasjon”. Vi har ikke gode nok systemer i dag for hva og hvordan vi skal bevare, viderebruke og arkivere fra digitale arbeidsmåter. Hvordan kan man håndtere en digital samarbeidssky?
Jeg spurte Ingvild hva hun tar med seg fra dagens sesjon. – Vi må gjøre noe om vi skal huske det digitale 2023 om 100 år, svarte hun.
