Det var en nesten fullsatt Universitetets aula som møtte panelet. Professor Dag Wiese Schartum var ordstyrer for sesjonen. Han er en av Norges fremste forskere på elektronisk forvaltning, personvern og rettsteknologi, og leder Avdeling for forvaltningsinformatikk (AFIN). I åpningsinnlegget formulerte han problemstillingen: Hvor tydelig skal vi anvende teknologi i utformingen av lovgivning?
Den første til å belyse saken var høyskolelektor og phd-kandidat Jul Fredrik Kaltenborn. Hans prosjekt omhandler teknologinøytralitet i den digitale etterforskningsprosessen. I innlegget fremhevet han behovet for tydeligere felles begreper om teknologinøytralitet blant jurister. Et felles begrep er nyttig både lovteknisk og i lovtolkningen, og vil bedre juristers kommunikasjon med teknologer om regulering av digital teknologi. Han viste blant annet til at Høyesterett i tre avgjørelser har vist at teknologinøytralitet brukes i rettsanvendelsen, jf. Rt. 2005 s. 41, HR-2016-562-A, og HR-2022-1314-A.
Førsteamanuensis Ingvild Bruce innledet deretter om teknologiavhengighet. Hun definerte dette som lovgivning som retter seg mot spesifikk type teknologi, eller lovgivning som forskjellsbehandler ulike typer teknologi. Teknologiavhengighet gjenspeiles ikke bare i lovens språk og terminologi, men også i lovens struktur.
Et av problemene med teknologiavhengig lovgivning er at loven er statisk, mens teknologier er uforutsigbare. Hun viste til at de straffeprosessuelle bestemmelsene om overvåking av kommunikasjon har endret seg mye etter teknologien.
Jeg har selv møtt på denne problemstillingen i praksis, i arbeidet med min masteravhandling om innsattes tilgang på datautstyr og internett i fengsel. En av utfordringene i arbeidet har vært at straffegjennomføringslovens bestemmelser om elektronisk kommunikasjon, for eksempel ved e-post, skal kontrolleres etter de vanlige reglene om brevkontroll, jf. strgjfl. § 30. Reglene har ikke blitt tilpasset teknologi i det hele tatt, selv om kommunikasjonsmulighetene stadig endrer seg. I praksis blir regelverket vanskelig å håndheve, noe som kan tenkes å medføre en mer restriktiv tilnærming til å tillate kommunikasjonsteknologi for de innsatte.
Ingvild Bruce fremhevet også at teknologiavhengig lovgivning kan føre til at loven forskjellsbehandler teknologi, selv om hensyn taler for at de likebehandles, eller motsatt. Da blir det tilfeldig om loven virker overinkluderende eller underinkluderende, og loven kan ende opp med å bygge på utdaterte antakelser om effekter av teknologier. Et hovedpoeng for Bruce var at loven må reflektere det inngrepet som teknologien representerer, og en løsning kan være en autonomibasert reguleringsmodell.
Seksjonssjef i Digitaliseringsdirektoratet Rozemarijn van der Hilst presenterte også anbefalinger for hvordan vi kan sikre at lovgivningen blir digitaliseringsvennlig. Med digitaliseringsvennlig regelverk siktet hun til regelverk som gjør det enklere å digitalisere de prosessene og tjenestene som følger av regelverket. Dette, mener hun, bidrar til effektiv, brukerorientert og rettssikker offentlig forvaltning. Hun presenterte anbefalingene fra Digitaliseringsdirektoratets veileder, som er et tiltak i Digitaliseringsstrategien 2019–2025. En av anbefalingene var å utforme teknologinøytralt regelverk. Van der Hilst var likevel klar på at dette ikke alltid vil være den mest hensiktsmessige løsningen.