EØS avtalen – med Norge, Lichtenstein og Island som medlemmer – var resultat av lange forhandlinger mellom EU og de enkelte landenes regjeringer. Utgangspunktet var at disse landene ønsket å definere et forhold til EU uten et fult medlemskap. EØS avtalen innebærer at Norge deltar i EU markedet gjennom sine egne institusjoner, men har begrenset innflytelse i utarbeidelsen av regelverket.
The Norway Model
Storbritannia skal forlate EU etter 45 års medlemskap. I søken etter en best mulig utgang vurderer regjeringen ulike løsninger, deriblant «the Norway Model». Vil den norske modellen fungere for britene?
- Spørsmålet om en EØS-løsning vil kunne passe for britene er sammensatt. Norges tilknytning til EU dreier seg jo ikke bare om EØS, men om en lang rekke forskjellige avtaler som Schengen (passunion), Dublin (flyktningene og asylpolitikk) politisamarbeid, forsvarssamarbeid for å nevne noen. Løsningene med hensyn til overvåkning, tvisteløsning og utvikling av samarbeidet i takt med regelendringer i EU er forskjellige. Løsningene varierer også mellom EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein – forteller professor Hans Petter Graver.
EU tilpasning ble avpolitisert i Norge - kan britene følge etter?
Den britiske regjeringen har forkastet alle eksisterende modeller og ser etter noe nytt. Hvordan resultatet blir til får vi vite etter at forhandlingene er avsluttet. Graver påpeker at den politiske prosessen med EU tilpasningen i Norge var basert / ledsaget av en bred politisk debatt. Under de folkeavstemningene i 1972 og i 1994 viste det seg at debatten gikk på tvers av partigrensene, og at til tross for forskjellige oppfatninger hadde Norges befolkning et felles verdigrunnlag. Sosial rettferdighet, tillit til institusjoner … bare for å nevne noen. I hvilken grad kan EØS-avtalen overføres til et land med en annen samfunnsstruktur og en annen politisk kultur?
- Med den britiske tradisjonen for øye, er det ikke lett å forestille seg hvordan de kunne kopiere vår måte å gjøre ting på. Norge har en politisk tradisjon preget av konsensus. En sterk konsensus på tvers av politiske partier om EU tilpasning var grunnlaget for debatten, hvor demokrati og selvråderett var de to overordnede prinsippene. Det som skjedde i Norge med EØS var at de fleste spørsmålene om EU tilpasning ble avpolitisert. Uten en tilsvarende avpolitisering er det vanskelig å tro at en EØS løsning vil fungere for britene – fortsetter Graver.
Lage en firkant av en sirkel
Graver og Fossum bruker metaforen «squaring the circle». De ser på Brexit som en prosess som skal omdanne en sirkel til en firkant.
- De ønsker britene har til fremtidig EU-tilknytning er egentlig umulig å realisere. For eksempel ønsker de seg ut av det indre marked, særlig når det gjelder arbeidskraft. Samtidig ønsker de å bevare et grenseløst forhold til Irland. På samme måte som Norge ønsker mange å bevare nasjonal suverenitet, samtidig som de ønsker et tett forhold til EUs indre marked. Det Norges erfaring viser er at det går an å forene tilsynelatende motstridende ønsker dersom det er en sterk nok vilje både i EU og i Storbritannia. Dette er en erfaring som kan bli nyttig for veien videre for Brexit, selv om resultatet ikke blir den norske løsningen.