Forretningsmodell basert på digital teknologi
Hovedidéene bak delingsøkonomien er å omsette ledig kapasitet og å ta i bruk/leie ut ikke-utnyttede ressurser. Det kan leies ut tjenester, eiendeler eller kompetanse, i hovedsak mellom private personer. Aktørene i delingsøkonomi er tilbyderen (tjenesteyter) og kunden, og en digital (online) plattform som kobler dem sammen. Delingsøkonomi har ifølge NOU- rapporten (2017:4) foreløpig liten utbredelse i Norge, men potensialet for vekst er betydelig. De to største – og raskest voksende – tjenester her i landet er overnattingstjenester og bildeling/bilutleie.
Deling eller formidling?
Ett av spørsmålene som ennå ikke er blitt helt avklart er selve benevnelsen av denne type økonomi. Ifølge enkelte kilder er plattformøkonomi eller formidlingsøkonomi mer treffende beskrivelse enn delingsøkonomi. EU kommisjonen omtaler det som kollaborativ økonomi. Er det snakk om en reell deling eller heller om formidling av varer og tjenester?
- «Delingsøkonomi» er litt misvisende, ettersom det bare i unntakstilfeller dreier seg om det egentlig deling er; å gi andre tilgang på ressurser på ideell basis. De fleste plattformene er kommersielle og søker profitt. De fleste tjenestetilbyderne forsøker nok å tjene penger, enten de leier ut eiendeler eller tilbyr ekstra arbeidskapasitet – forteller Marianne Jenum Hotvedt, postdoktor i arbeidsrett på Det Juridiske fakultet.
Mange velger Airbnb
Formidling av overnattingstjenester fra private boliger var et av de første plattformtjenestene. Airbnb, HomeAway, Roomorama m.fl. baserer seg på kommersiell utleie av privat hus, rom eller bare del av en leilighet. Rimelig boligleie er blitt en stor suksess verden over og virksomheten øker betydelig hvert år.
Tall fra Airbnb viser at tjenesten har trukket turister til Norge som ellers ikke ville kommet til landet, delvis pga høye hotellpriser, og delvis pga manglende kapasitet i høysesongen. Men skattereglene er ikke tilpasset denne type privat utleie, og det reiser spørsmål om de bør endres. Vekst i privat utleie kan også ha negative konsekvenser. Sentrum av Barcelona ble for eksempel nesten tømt for faste innbyggere, da de fleste valgte å flytte ut og leie ut sine boliger via Airbnb. Resultatet ble en kraftig prisstigning og et forvitret bomiljø. I enkelte land har man derfor lagt strengere begrensninger på utleie av boliger.
Noen av de andre problemene knyttet til boligutleie er stadig skiftende gjester, økt trafikk og støy – dette kan være plagsomt for fastboende, og husordensregler er blitt strammet opp flere steder.
Er Uber en transporttjeneste eller en IKT-tjeneste?
Et viktig spørsmål er hva plattformselskaper som Uber og AirBnB egentlig er. Uber mener selv at de ikke er et transportselskap, men kun driver en IKT-basert formidlingstjeneste. Dette har stor betydning for hvilke EU-rettslige regler som gjelder, og for om nasjonale regler om drosjeløyve osv. gjelder for Uber. EU-domstolen har nylig avgjort at Uber er en transporttjeneste. I Norge vil derfor løyvereglene gjelde, og både Uber-sjåfører og Uber selv kan straffes for kjøring uten drosjeløyve. Det er bakgrunnen for at Uber i Norge har lagt ned tjenesten UberPop.
- Selskapet satser i stedet på at løyvesystemet for persontransport skal liberaliseres – forteller Hotvedt. Et norsk ekspertutvalg (Delingsøkonomiutvalget) har anbefalt en liberalisering. Den norske løyveordningen er også under press fra ESA og må kanskje endres uansett. Det kan derfor tenkes at Uber vil bli lovlig i Norge etter hvert.
En ny måte å organisere arbeid på
Reguleringer og avtaler i det norske arbeidslivet er bygget opp rundt det tosidige forholdet mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Arbeid formidlet via digitale plattformer involverer tre aktører; plattform, tjenesteyter og kunde. Teknologien gjør at tjenesteyter og kunde kan kobles direkte i stor skala til lave kostnader. Reglene passer ikke så godt på en slik organisering av arbeid. Det gjør det uklart hvilke regler som gjelder og hvordan reglene skal forstås.
- Selv om plattformene benytter ny teknologi, er det er viktig å huske på at arbeidet fremdeles utføres av mennesker, og at selve arbeidet ikke er så forskjellig. Det er bruken av digital teknologi i organiseringen av arbeid og tjenester som er det nye - sier Hotvedt.
Arbeidsrettslige utfordringer – arbeidsgiverplikter for plattformene?
Fra et arbeidsrettslig ståsted er det et sentralt spørsmål om plattformene har arbeidsgiveransvar. En «vanlig» bedrift har arbeidsgiverplikter som skal verne arbeidstakerne. Arbeidsforholdene er regulert blant annet når det gjelder arbeidsmiljø, arbeidstid, ferie og stillingsvern. Arbeidsgiverplikter følger også av trygde- og skatterettslige regler.
- De fleste plattformene mener at de ikke har arbeidsgiveransvar; de regner tjenesteyterne for å være selvstendige oppdragstakere. Om man er arbeidstakere eller selvstendig oppdragstaker beror imidlertid på realitetene og ikke på hva plattformene kaller dem. Stadig flere plattformer utfordres derfor på spørsmålet om de har arbeidsgiveransvar for tjenesteyterne. Blant annet er det avsagt dommer i flere land om at Uber har arbeidsgiveransvar for sjåførene. Grensen mellom arbeidstaker og selvstendig kan være vanskelig å trekke når det gjelder plattformarbeid. Ofte velger man selv når og hvor man vil arbeide, noe arbeidstakere vanligvis ikke kan. Men samtidig kan plattformen lede og kontrollere arbeidet digitalt, gjennom algoritmer, kunderating ol. I møte med denne gråsonen er det viktig å holde fast ved hva det grunnleggende sett dreier seg om, nemlig å vurdere behovet for arbeidsrettslige verneregler. Plattformer som utnytter slike muligheter for digital styring og kontroll vil antakelig ha arbeidsgiveransvar – konkluderer Marianne Jenum Hotvedt.
- Det er behov for et mer avklart regelverk for de digitale plattformene. Både lovgiver, domstoler og juridisk forskning kan bidra til avklaring - avslutter hun.
Referanser
- NOU 2017:4. Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer
- Hva er «delingsøkonomi»? – Fafo-rapport på Arbeidslivet.no
- Når sjefen er en app – Fafo rapport, 2017