Lisens til å bruke innhold som legges ut på nett
Materialet som vi deler på sosiale medier beskyttes av forskjellige rettslige beskyttelsesmekanismer, avhengig av omfang og innhold. Store deler av det som vi laster opp inneholder personopplysninger, og disse må behandles i tråd med den nye personvernforordningen (GDPR) som trådte i kraft i mai d.å. Den stiller ganske strenge krav som nettselskapene må følge. Men det er ikke bare personopplysninger vi laster opp; en del av nettinnholdet er kreative verk som trenger beskyttelse. Milos Novovic har brukt sin karriere til å forske på et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hva har nettselskaper lov til å gjøre med innholdet vårt?
- Mesteparten av det vi laster opp – bilder, sanger, statusoppdateringer, videoer, artikler – regnes for å være åndsverk. Det betyr at den som skapte verket – en skribent, en komponist, en filmmaker e.l. – råder over sitt verk, og i utgangspunktet kan ingen bruke slike materialer uten opphavsmannens tillatelse. Slik tillatelse heter en lisens. Problemet jeg har forsket på er at opphavsrettslige lisenser som slike nettsteder krever fra forbrukerne er svært omfattende – forteller Novovic.
Selskapene har blankofullmakt til å bruke våre åndsverk
Når brukerne registrerer seg hos et nettselskap, inngår de en avtale om at informasjon som legges ut på nett kan bli brukt på forskjellige måter. Selskapene ber om å godta betingelsene, og med dette inngår de en avtale med forbrukerne. Avtalene kan være omfattende og når vi trykker på «Jeg godtar» knappen, reflekterer vi ikke over konsekvensene.
- Vi samtykker i at selskapene skal få lov til å bruke innholdet kommersielt, forandre det på hvilken som helst måte, og også i at de får lov til å gi andre rett til å gjøre det. Slik som avtalen er skrevet, betyr det at selskapene har en blankofullmakt til å bruke dine kreative verk akkurat slik de vil – fortsetter Novovic.
Kreative verk er ikke beskyttet på linje med personopplysninger
Facebook har gjort flere endringer i måten informasjonen skal lagres og hvordan brukere skal informeres. Novovic påpeker at selv om de nye reglene er lettere å forstå og gir større muligheter til å beskytte sine persondata, er vernet om mine og dine kreative verk langt fra optimalt.
Det som man må huske er at strenge vilkår som GDPR stiller ikke gjelder i andre rettsområder. Når det gjelder kreative verk og overføring av rettigheter til å bruke dem er det de generelle prinsippene av opphavsrett og avtalerett som gjelder. Under disse reglene kan nettselskapene fortsatt bruke lange og uleselige kontrakter for å sikre seg rettighetene over forbrukerens åndsverk.
Manglende balanse mellom interesser
Novovic forklarer at dagens opphavsrettslige rammeverk mangler balanse mellom forbrukenes rettigheter og store selskapenes interesser. Han peker på at det er mye som opphavsrett kan ta fra gjeldene reglene om personvern:
- Det som er sentralt i diskusjoner om opphavsrett er spørsmålet om optimal balanse mellom forskjellige interesser. Når det gjelder brukerskapt innhold, ser det ikke ut som det finnes gode rettslige løsninger for å oppnå en slik balanse akkurat nå. På den ene siden er det viktig å gi forbrukerne mulighet til å kontrollere hvordan verk som de har skapt blir brukt. Hvis jeg må signere at tekstene og bildene mine kan bli brukt på hvilken som helst måte i evig tid, er det klart at jeg mister kontrollen. Samtidig er det viktig å erkjenne at nettselskaper trenger tilgang til slikt innhold – både for å levere tjenesten til oss, men også for å utvikle nye innovative tjenester som samfunnet kan ha en stor interesse av.
Ifølge Novovic kunne prinsipper fra lovgivningen som gjelder personopplysning også brukes til å beskytte kreative verk. For eksempel, prinsippet av formålsbegrensning sier at personopplysningene må samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som ikke er i tråd med disse formålene. En slik løsning kunne innføres på opphavsrettslig område.
Kontrakt som beskyttelse?
Et spørsmål som reiser seg i forbindelse med tolking av kontrakter er valg av lov. Kontraktene skal nemlig tolkes i forhold til nasjonale lovverk, og det kan være vanskelig å bestemme hvilket lands lov man skal ta utgangspunkt i. Novovic forklarer at det kan være vanskelig å svare på dette spørsmålet:
- Selv om de norske forbrukere i utgangspunktet kan saksøke nettselskapene ved norske domstoler, er det ikke så klart at det alltid er norsk lov som gjelder. De aller fleste selskaper skriver i brukeravtaler at de bare kan bli saksøkt i USA, og under amerikansk rett. For å lykkes å vise at det er norsk rett som gjelder, er det svært mye som forbrukere må bevise – for eksempel, at norsk rett tilbyr høyere nivå av beskyttelse til de som skaper kreative verk enn amerikansk rett. Dette kommer til å bli vanskelig å vise i retten, spesielt når man saksøker store selskaper med nesten ubegrensete midler – avslutter Novovic og føyer til at forholdet mellom opphavsrett og personvern er et område han ønsker å følge opp som forsker.
Kontakt