Hete debatter som har rast om ytringsfrihet etter en meget omtalt forestilling ved Black Box teatret i Norge, og demonstrasjonene etter lærerdrapet i Frankrike – selv om den saken har helt andre dimensjoner – viser at ytringsfrihet er et tema som engasjerer og provoserer .
Konsekvenser av bruken av ytringsfrihet
– Teatret Black Box bruker sin ytringsfrihet, men man har sett en del forsøk på å innskrenke den. Når politikere i 2018, etter oppføringen av Ways of Seeing, foreslo å kutte offentlig støtte til teatret fordi de mislikte stykket, var det et reelt angrep på ytringsfriheten. Altså en indirekte innskrenking av ytringsfrihet. Og selv om forslaget ikke gikk gjennom, kan det påvirke viljen til å skape kunst som ikke passer inn i et A4-format, forteller professor Olav Torvund, forfatter av boken Ytringsfrihet og medieregulering som nylig ble utgitt på Universitetsforlaget.
Torvund beskriver situasjonen i Frankrike som mye mer dramatisk: Historielæreren Samuel Paty viste frem karikaturer av Muhammed i undervisning om ytringsfrihet, noe som førte til at han ble angrepet og drept. Dette og angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo må ses som et angrep på ytringsfriheten. Han minner om at utgivere som har trykket Muhammedkarikaturer utsettes for trusler, og må leve et liv under politibeskyttelse.
- I USA har New York Times med en noe annen bakgrunn sluttet å trykke politiske karikaturer - fortsetter Torvund.
Ikke alle typer ytringer har like sterkt vern
Demokratiet sikrer en ytringsfrihet som er vernet av Grunnloven. Hovedprinsippet i ytringsfriheten er at alle kan si sin mening om alt. Men er alle typer ytringer «frie»? Eller finnes det forskjellige grader av «friheten» og vernet av den?
– Ytringsfriheten står sterkt i Norge, men det er ikke alle ytringer som har et like sterkt vern. Politiske ytringer, for eksempel, har et sterkt vern, og det skal mye til for å legge noen begrensninger på dem. Et eksempel på ubegrenset frihet for ytringer er ytringer fra Stortingets talerstol. Ifølge grunnloven kan ikke stortingsrepresentanter holdes ansvarlig for det de sier i Stortinget. Noen typer ytringer har derimot svakt vern, for eksempel sjikane.
Når ytringsfrihet blir problematisk
I Norge ble grunnlovens § 100 formulert i 1814. Den opprinnelige teksten lød slik: «Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte». Med mindre justeringer står bestemmelsen fortsatt ved.
Det fins likevel en del områder hvor ytringsfriheten er innskrenket. Ærekrenkelse er en av dem, taushetsplikt er et annet. Taushetsplikt er et direkte ytringsforbud som gjelder flere yrkesgrupper, som helsepersonell, psykologer, advokater og prester. Hatefulle og diskriminerende ytringer kan som regel innskrenkes.
– Problemet oppstår når slike ytringer også er politiske ytringer, og som nevnt ovenfor, politiske ytringer har et sterkt vern i Norge. Utsagn som «Hold den hvite rase ren», «tvangssterilisering», «benekte holocaust» er det lov å gi uttrykk for i Norge. Her kan to hensyn kollidere: forbudet mot diskriminering i ytringer (straffeloven § 185) og politisk ytringsfrihet (grunnloven §100). Denne kollisjonen kom til uttrykk under rettsaken mot partiet Hvit valgallianse i 1997, fortsetter Torvund.
Fritt fram for banebrytende forskning?
Vitenskapelige ytringer har sterkt vern. Tanken om å kunne ytre seg ustraffet startet allerede i 1633, da Galileo Galilei ble stilt for inkvisisjonen for sin naturvitenskapelige teori. Han ble dømt - med rette eller urette -, men det viktigste var prinsippet om fri forskning som forutsatte ytringsfrihet. Men det er viktig å huske at flere vitenskapsmenn gjennom tidene har endt sine dager i galgen i kampen for ytringsfrihet. Dagens forskere «straffes» riktignok ikke, men er det noe som påvirker ytringsrommet for forskere?
– I prinsippet kan alle ytre seg fritt, men det er ikke alltid det skjer. Om det ikke legges innskrenkninger på akademisk forskning, er det likevel noen fenomener som kan knyttes til selvpålagt innskrenking. Det ene er midlertidige stillinger, og det andre er finansiering. De fleste akademikere ønsker seg faste stillinger, men veien dit er lang, og går via mangeårige, midlertidige ansettelser. Og da er det er ikke rart at man ytrer seg mer forsiktig og lite kontroversielt.
Torvund påpeker at den andre indirekte innskrenkningen er tilgang til midler. Den ungarsk-østerrikske legen Semmelweiss hadde neppe fått støtte til sin forskning om sammenhengen mellom barseldød og manglende håndvask. Det var altfor risikabelt og kontroversielt. Og slik er det fortsatt – man søker penger til det man tror man får penger til.
Prisen for ytringsfrihet kan være høy
Universitetsansattes ytringsfrihet kom nylig i fokus i forbindelse med «tyskerkommentaren» til en ansatt ved UiB. Studenten mente at lærerens kommentar var upassende og ville anmelde ham for det. En annen sak som gjaldt ytringsfrihet i akademia var Eikrem-saken i Trondheim. Her endte det med en anmeldelse. Begge sakene fikk stor medieoppmerksomhet og førte til stress og ubehag for de berørte. Er det slik at ansatte skal påføres ubehag for å bruke sin rett til å ytre seg fritt?
– Studentens reaksjon på «tyskerkommentaren» var overdrevet, og læreren kan ikke «straffes» for –den mislykket humoristiske –uttalelsen «… dere har jo vært her før». Men det er klart at terskelen for å føle seg krenket er blitt lavere, og man er blitt mer forsiktig med hvordan man ordlegger seg.
Eikrem-saken ved NTNU stakk atskillig dypere. Eikrem ble intervjuet av Resett i forbindelse med drapet på to afghanske menn i Trondheim. I etterkant av intervjuet ble Eikrem kalt inn på instituttlederens kontor hvor han ble kritisert for sine politisk ukorrekte meninger, og kort tid etter leverte studentene et protestbrev mot ham. Rektor var raskt ute og sa at ytringsfriheten ved NTNU er absolutt.
- Det er svært viktig at ledelsen står opp og sier at vi har ytringsfrihet, man skal ikke bare ha det i 17. mai-taler. Noen ytringer kan være ubehagelige, men vi må kunne tåle det. Det er en viktig side ved ytringsfriheten, at man må tåle det.
Det var som å skyte på et bevegelig mål
Den nye boken Ytringsfrihet og medieregulering gir en bakgrunn for forståelsen av grunnleggende spørsmål og utfordringer ytringsfriheten står overfor. Hvordan var det å jobbe med et tema som trenger stadige oppdateringer og justeringer?
– Det var en utfordring. Arbeidet ble forsinket og stoppet opp mange ganger. I siste runde ble det sendt ut til høring om medieansvaret. Mens jeg skrev boken, var det allerede foreldet. Men på et tidspunkt måtte man bestemme seg. Det var et bevegelig mål og det beveget seg fort. Utviklingen stopper ikke, og det blir sikkert behov for å oppdatere dagens pensum, avslutter Torvund.