Midtveisevaluering - "Sensur og revisjon av avtalte ansvarsbegrensninger i kommersielle kontraktsforhold"

Kommentator

Johan R. Giertsen, Professor ved Universitetet i Bergen

Leder av evalueringen

Professor Margrethe Buskerud Christoffersen, instituttleder ved Institutt for privatrett.

Veileder

Professor Lasse Simoensen, Universitetet i Oslo

Avhandling - sammendrag

1. Beskrivelse av temaet for avhandlingen

I kommersielle kontraktsforhold er utgangspunktet at partene står fritt til å avtale hva de vil om virkningene av mislighold. Dette omfatter en frihet til å avtale ansvarsbegrensninger, dvs. kontraktsklausuler som reduserer eller eliminerer kreditors rett til å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser i relasjon til hva som ellers ville fulgt av bakgrunnsretten. I spesiallovgivningen finnes det enkelte spredte lovbestemmelser som begrenser denne avtalefriheten. Disse er ikke temaet for den foreliggende avhandlingen. Den sentrale problemstillingen gjelder domstolenes adgang til å sette til side (i utgangspunktet) avtalte ansvarsbegrensninger med hjemmel i alminnelige kontraktsrettslige regler, i første rekke avtl. § 36.

En viktig implikasjon av at partene har frihet til å avtale ansvarsbegrensninger er at en avtalt ansvarsbegrensning skal legges til grunn og anvendes av domstolene dersom ansvarsbegrensningen får anvendelse ifølge alminnelige kontraktsrettslige utgangspunkter om blant annet vedtakelse og tolkning. Spørsmålene om sensur og revisjon kan begge sies å være spørsmål om mer generelle rimelighets- og lojalitetsbetraktninger knyttet til ansvarsbegrensningens innhold, kontraktsbruddets karakter eller andre konkrete omstendigheter kan gi grunnlag for å sette en ellers avtalt ansvarsbegrensning til side – helt eller delvis.

Noe skarpt skille mellom anvendelsesvurderingen på den ene siden, og sensur- og revisjonsvurderingen på den andre, lar seg ikke oppstille. Dette skyldes at mange av de samme momentene er relevante i begge vurderinger. På den ene siden kan rimelighets- og lojalitetsbetraktninger tillegges vekt i anvendelsesvurderingen, for eksempel i vedtakelses- og tolkningsvurderingene. På den andre siden vil også vedtakelses- og tolkningsargumenter kunne spille en viktig rolle i sensur- og revisjonsvurderingen. Jo mer betryggende den konkrete vedtakelsen av ansvarsbegrensningen var, og jo sikrere det er at den får anvendelse ifølge de alminnelige utgangspunktene om kontraktstolkning, jo høyere blir terskelen for sensur og revisjon. Omvendt vil terskelen for både sensur og revisjon kunne ligge betydelig lavere dersom vedtakelses- og/eller tolkingsspørsmålet er tvilsomt. Før vedtakelsen av avtl. § 36 var det generelt akseptert at domstolene kunne sensurere/revidere ansvarsbegrensninger gjennom skjerpede vedtakelseskrav og innskrenkende tolkning i disse tilfellene. Langt på vei gjelder dette fremdeles selv om enkelte forfattere har tatt til ordet for at avtl. § 36 kan ha erstattet de gamle prinsippene om sensur og revisjon på grunnlag av vedtakelses- og tolkningsteknikker.

I den foreliggende avhandlingen vil jeg konsekvent operere med materielle begreper om «sensur» og «revisjon». Med dette sikter jeg til at det er innholdet av den reelle vurderingen som er avgjørende, og ikke det formelle forankringsgrunnlaget. Hvorvidt en konkret vurdering blir forankret i vedtakelses- eller tolkningsprinsipper på den ene siden, eller avtl. § 36 eller andre rettsgrunnlag som formelt sett kan klassifiseres som sensur- og revisjonsgrunnlag på den andre, er ikke det sentrale. Det avgjørende er om spørsmålet i realiteten handler om å sette til side det som følger av kontraktsrettslige utgangspunkter, og begrunnelsen for dette består av mer generelle rimelighets- og lojalitetsbetraktninger. I så fall er det tale om «sensur» eller «revisjon» i denne avhandlingens forstand – uavhengig av forankringsgrunnlaget.

Med begrepet «sensur» sikter jeg til den situasjonen hvor en (i utgangspunktet) avtalt ansvarsbegrensning blir satt til side på grunn av rimelighets- og lojalitetsbetraktninger knyttet til ansvarsbegrensningens (og avtalens) innhold på avtaletiden. Med «revisjon» sikter jeg til situasjonen hvor vurderingen også bygger på etterfølgende forhold, i første rekke kontraktsbruddets karakter. Litt forenklet kan vi si at sensurspørsmålet handler om ansvarsbegrensningen materielt sett er «urimelig» allerede på avtaletiden, mens revisjonsspørsmålet handler om ansvarsbegrensningen er «urimelig» å gjøre gjeldende på tvistetidspunktet. Den sentrale forskjellen er altså at revisjonsvurderingen også omfatter etterfølgende forhold, og da særlig kontraktsbruddets karakter.

2. Forskningsspørsmål

2.1) Skille mellom materielle og metodiske spørsmål

På et helt overordnet nivå kan avhandlingstemaet sies å gi opphav til to kategorier av forskningsspørsmål. Den ene er de materielle spørsmålene om hva som rent faktisk skal til for å sensurere eller revidere avtalte ansvarsbegrensninger. Den andre kategorien er de metodiske spørsmålene om hvordan denne typen vurderinger kan, skal eller bør forankres og begrunnes. At disse spørsmålskategoriene henger sammen, er opplagt. Analytisk sett kan likevel gode grunner tale for å skille dem fra hverandre. Teoretisk (u)enighet om metode-/forankringsspørsmål trenger ikke uten videre også å korrespondere med en tilsvarende (u)enighet om det reelle innholdet av gjeldende rett.

2.2) Materielle forskningsspørsmål

Når det kommer til de materielle spørsmålene, vil avhandlingen i stor grad fokusere på å beskrive og diskutere innholdet av den generelle urimelighetsvurderingen etter avtl. § 36. En sentral hypotese er at denne vurderingen beror på en avveining av de hensyn og argumenter som taler for å fastholde de kontraktsrettslige utgangspunktene på den ene siden («bevissthetsvurderingen»), og de hensyn og argumenter (typisk; rimelighets- og lojalitetsbetraktninger) som taler for gjøre unntak («betenkelighetsvurderingen»). En konsekvens av dette er at det gir dårlig mening å lete etter sensur- og revisjonsregler i form av absolutte rammer for avtalefriheten eller andre kategoriske regler. Hva som skal til for at en avtalt ansvarsbegrensning kan være urimelig å gjøre gjeldende på grunn av rimelighets- og lojalitetsbetraktninger må i stor grad bero på styrken av de argumenter som i det enkelte (type)tilfellet taler for å fastholde de kontraktsrettslige utgangspunktene.

I tillegg til å diskutere sensur-/revisjonsvurderingen i alminnelighet, dvs. særlig urimelighetsvurderingen etter avtl. § 36, vil avhandlingen også fokusere nærmere på tre utvalgte typetilfeller. Formålet med dette er ikke bare å konkretisere og illustrere den generelle urimelighetsvurderingen, men også å undersøke muligheten for å oppstille typetilfellebaserte hovedregler om urimelighet. De tre typetilfellene kan stikkordsmessig beskrives slik:

1. Revisjon av ansvarsbegrensninger på grunn av grov skyld eller andre omstendigheter knyttet til det inntrådte kontraktsbruddets karakter. Et spørsmål er om vi for eksempel kan si at en ansvarsbegrensning som hovedregel er «urimelig» å gjøre gjeldende dersom kontraktsbruddet skyldes forsett eller grov uaktsomhet. Hvilke typetilfellebaserte unntak må i så fall oppstilles?
2. Sensur av materielt betenkelige ansvarsbegrensninger i (raskt vedtatte) ensidig utarbeidede standardavtaler. Hva skal til for at slike ansvarsbegrensninger som hovedregel må anses «urimelig[e]» å gjøre gjeldende på grunn av sitt innhold (sett i sammenheng med debitors berettigede forventninger til kreditors evne og oppfordring til å protestere på ansvarsbegrensningen eller innkalkulere dens betydning i for eksempel prisen)?
3. Revisjon av ansvarsbegrensninger på grunnlag av en kombinasjon av avtale- og partsspesifikke tolkningsargumenter på den ene siden, og mer generelle rimelighets- og lojalitetsbetraktninger på den andre. Et spørsmål her er om de eldre oppfatningen om prinsipper for innskrenkende tolkning av materielt betenkelige ansvarsbegrensninger kan videreføres som hovedregler for urimelighetsvurderingen.

2.3) Metodiske forskningsspørsmål

Når det kommer til de metodiske spørsmålene må det skilles mellom begrunnelsen og forankringen av sensur- og revisjonsvurderinger. Uansett forankringsmåte må vi kreve at domstolenes begrunnelser er ærlige og åpne. I den grad rimelighets- og lojalitetsbetraktninger knyttet til ansvarsbegrensningens innhold eller kontraktsbruddets karakter blir tillagt (potensielt avgjørende) vekt, må dette skje åpent, og ikke forkles som en kreativ eller beleilig tolkning av avtalens ordlyd, en spesifikk lovbestemmelse eller andre konkrete partsdisposisjoner.

Hva gjelder den rettslige forankringen av materielle sensur- og revisjonsvurderinger, er det vanskelig å komme utenom at domstolene etter gjeldende rett har mange alternativer: Avtl. § 36, skjerpede vedtakelseskrav, innskrenkende tolkning, preseptorisk spesiallovgivning og andre alminnelige rettsgrunnlag for sensur/revisjon (NL 5-1-2, forutsetningslæren, lojalitetsplikten, osv.). Et sentralt spørsmål i avhandlingen gjelder forholdet mellom disse sensur- og revisjonsgrunnlagene. I særlig grad vil jeg undersøke om eller eventuelt i hvilken grad avtl. § 36 omfatter alle de andre rettsgrunnlagene for sensur/revisjon av ansvarsbegrensninger, og hvordan de andre sensur- og revisjonsgrunnlagene påvirker tolkningen av avtl. § 36.

Et annet spørsmål er hvilket rettsgrunnlag som domstolene skal eller bør velge dersom flere er tilgjengelige. Selv om dette naturligvis kan variere fra typetilfelle til typetilfelle, er det som nevnt et generelt hensyn at domstolene bør tvinges til å være åpne om hvilken rolle rimelighets- og lojalitetsbetraktninger spiller i vurderingen. Som et tiltak for å tydeliggjøre dette kan det spørres om ikke domstolene i alminnelighet bør venne seg til å henvise til avtl. § 36 når sensur- og revisjonsvurderinger blir foretatt med forankring i andre og mer spesifikke rettsgrunnlag. På denne måten kan avtl. § 36 ikke bare anses som en konkret rettsregel om sensur og revisjon, men også som en metoderegel som forankrer relevansen og vekten av rimelighets- og lojalitetsbetraktninger generelt i den kommersielle kontraksretten. I lys av at avtl. § 36 uttrykkelig bestemmer at rimelighets- og lojalitetsbetraktninger prinsipielt sett kan være en selvstendig grunn til å fravike partenes avtalte løsninger, tilsier vanlige «fra det mer til det mindre»-betraktninger at rimelighets- og lojalitetsbetraktninger også må kunne tillegges vekt når det foreligger større eller mindre grad av tvil med hensyn til hva partene har avtalt, eller ved spørsmål om avtalen er i strid med relevant (preseptorisk) spesiallovgivning.

Program

• Knut Sande - Presentasjon avhandling (30 min.)
• Johan R. Giertsen - Kommentarer (30 min.)
• Åpen diskusjon (30 min.)
• Lukket møte (30 min.)

Retningslinjer og gjennomføring - midtveisevaluering

Retningslinjer for midtveisevaluering for doktorgradsprogrammet ved Det juridiske fakultet, UiO. 

Kontakt

Rådgiver Mona Østvang Ådum