Kommentator
Professor Amund Bjøranger Tørum, Nordisk institutt for sjørett (fra 1.5.21).
Leder av evalueringen
Professor John Asland, instituttleder ved Institutt for privatrett.
Veiledere
Professor Knut Kaasen, Nordisk institutt for sjørett og professor Geir Stenseth, Institutt for privatrett.
Disposisjon (blir sendt til de som er påmeldt via nettskjema).
Avhandling - sammendrag
Tema er den ulovfestede læren om condictio indebiti i norsk rett. Selv om læren er gammel og veletablert fremstår den som konturløs og lite forutberegnelig – selv til en ulovfestet regel å være. Det er mange uavklarte spørsmål knyttet til anvendelsesområdet og rettsvirkningene. Det materielle vurderingstemaet er ikke mer presist formulert enn «en konkret helhetsvurdering under hensyn til rimelighet».
I utgangspunktet er prosjektet en rettsdogmatisk analyse av lærens (i) anvendelsesområde, (ii) materielle innhold, og (iii) rettsvirkninger. Innenfor rammene av en dogmatisk analyse, på et ulovfestet område som læren om condictio indebiti, bør det likevel være spillerom for nye løsninger basert på gode resonnementer. Et hovedformål med avhandlingen er således å undersøke om det er grunnlag for å utvikle en mer koherent og forutsigbar regelstruktur enn etter gjeldende lære. I tillegg til det dogmatiske kildematerialet, anvender avhandlingen som et ledd i dette systembetraktninger og prinsippargumentasjon som metodisk særtrekk. Å analysere fellestrekk mellom forskjellige restitusjonsregler, antas å kunne kaste lys over lærens rettslige egenart. Det virker å være en økende tendens til å se på condictio indebiti som et uttrykk for prinsippet om tilbakeføring av uberettiget berikelse, men ingen synes å ha tatt konsekvensen av dette ved regeldanningen.
(i) Virkeområde: Det hevdes at lærens anvendelsesområde er utvidet og at vilkåret om betalers villfarelse er bortfalt. En analyse av nyere rettspraksis viser at dette bare er delvis presist. Det finnes alternative fortolkninger av hvordan utvidelsen har skjedd, hvor langt den har gått, og hvilke retningslinjer man kan utlede av praksisen med tanke på fremtidige tilfeller. Min teori er at de tradisjonelle grunnvilkårene for lærens anvendelighet – (i) faktisk erlagt ytelse (ii) uten rettsgrunnlag (iii) på grunn av en villfarelse – fortsatt definerer lærens virkeområde.
(ii) Hovedregel: Det hevdes at læren ikke har noen hovedregel i verken den ene eller andre retning. Standpunktet er diskutabelt. Min teori er at vi har en hovedregel om tilbakebetaling. De tre grunnvilkårene har en dobbeltfunksjon – både som definisjonskriterier for virkeområdet og som materielle vilkår for tilbakebetalingsplikt. Er de tre grunnvilkårene oppfylt, er regelen både anvendelig og tilbakebetalingsplikt oppstår. Korrektiv rettferdighet som berikelsesgrunnsetningen bygger på støtter et slikt syn. En mottaker som har fått et uhjemlet erverv må som et utgangspunkt tåle korreksjon i form av tilbakeføring.
(iii) Unntaksregel: En hovedregel i favør av korreksjon betinger en unntaksregel som ivaretar mottakers interesser. Den helhetlige rimelighetsvurderingen har en slik funksjon, og styres av oppgjørsprinsippet. Men rimelighetsvurderingen som unntaksregel har i tillegg et mer presist vurderingstema enn antatt. Siden mottaker har fått et uhjemlet erverv bygger oppgjørsprinsippet i realiteten på ekstinksjonslignende hensyn. Noen tradisjonelle momenter som trekkes inn i helhetsvurderingen har ikke noe med oppgjørsprinsippet å gjøre, og er dermed hensyn som heller ikke hører hjemme i et presisert vurderingstema. De bør subsumeres et annet sted i en koherent regelstruktur. De som derimot har å gjøre med oppgjørsprinsippet, mottakers innrettelse i god tro over et visst tidsrom, er de som definerer vurderingstemaet for om mottaker til tross for et uhjemlet erverv bør få lov til å beholde det.
(iv) Utmålingsregel: Utmålingen av restitusjonskravets omfang hevdes styrt av berikelsesbegrensningen, men det nærmere innhold synes høyst uklart. Min teori er at begrensningen er en særskilt lempningsregel som gjør skjønnsmessige unntak fra utgangspunktet om full tilbakeføring, og at det på et så rettskildefattig område er stort handlerom for å utvikle utmålingsregler for restitusjonskravet. I en slik regelstruktur hører de «andre» momentene fra rimelighetsvurderingen hjemme. Omsubsumert vil da en helhetsvurdering under hensyn til rimelighet brukes til å lempe kravets omfang der sakens omstendigheter tilsier dette. Norsk rett beholder dermed en skjønnsmessig «sikkerhetsventil» for å oppnå konkret rimelighet i de tilfeller den mer stringente hoved- og unntaksregelen kan lede til et urimelig resultat.
Program
- Thomas Rønning - Presentasjon avhandling (30 min.)
- Amund Tørum - Kommentarer (30 min.)
- Åpen diskusjon (30 min.)
- Lukket møte (30 min.)
Om Thomas Rønning
Thomas Rønning er eksternfinansiert ph.d.-kandidat ved Institutt for Privatrett. Han jobber som høyskolelektor i rettsvitenskap på Høgskolen i Innlandet, med fagansvar for kontraktsrett og pengekravsrett. Rønning er cand. jur. høsten 1999 fra UiO. Han har tidligere vært advokat i forskjellige stillinger, herunder med egen praksis og som fullmektig i Wikborg Rein. I anledning ph.d.-prosjektet har han fått stipend fra Meltzer-fondet og har vært på et 2 måneders gjesteforskeropphold i Osnabrück i Tyskland under ledelse av Christian von Bar, mannen bak DCFR, PECL og lignende europeiske soft law prosjekter.
Retningslinjer og gjennomføring - midtveisevaluering
Midtveisvalueringen gjennomføres i henhold til Retningslinjer for midtveisevaluering for doktorgradsprogrammet ved Det juridiske fakultet, UiO. Evalueringen består av en åpen seminardel (ca. 90 min.) og et lukket møte (ca. 30 min.). På det lukkede møte deltar instituttleder (eller dennes representant), veileder samt kommentator/ene. Stipendiaten kan inviteres til å delta om ønskelig.
Kontakt
Seniorkonsulent Mona Østvang Ådum