Om prosjektet
Erstatning er et av de fremste virkemidlene for å sikre et effektivt stillingsvern. Hvis arbeidsgiver urettmessig avslutter arbeidsforholdet, er det sjelden en dom på ugyldighet (et krav om ugyldighet) alene kan sikre full reparasjon. Spørsmål om erstatning ved opphør av arbeidsforhold kommer ofte på spissen, og berører et stort antall virksomheter og ansatte. De rettslige rammene for å idømme ansvar og utmåle erstatning er imidlertid uklare.
Historisk har erstatningskrav i arbeidsforhold vært basert på alminnelige regler om kontraktsansvar og deliktsansvar. Det siste århundret har imidlertid vernelovgivningen utviklet seg til å bli omfattende, med flere spesialregler om erstatning. Et fellestrekk for erstatningsgrunnlagene i spesiallovgivningen er at de baserer seg på en form for objektivt erstatningsansvar, med utmåling som bygger på rimelighetsvurderinger. Reglene er dels rent nasjonale, og dels en gjennomføring av direktiver fra EU.
Avhandlingen analyserer arbeidsgivers erstatningsansvar ved opphør av arbeidsforhold ved hjelp av spørsmålet: På hvilke grunnlag, og i hvilket omfang, kan en arbeidsgiver bli erstatningsansvarlig ved opphør av et arbeidsforhold?
Avhandlingens hovedspørsmål kan deles i to underspørsmål. Det første spørsmålet er hva som kan danne grunnlag for erstatningsansvar ved opphør av arbeidsforhold. Det andre spørsmålet er hvilke prinsipper som gjelder for beregningen av erstatningen hvis grunnlaget for ansvar først er til stede. På tvers av de to spørsmålene undersøker jeg hvilken betydning Norges internasjonale forpliktelser, særlig EØS-avtalen, har for erstatningsreglene på avhandlingens område. Jeg undersøker også forholdet mellom alminnelige regler om erstatningsansvar, og de spesialreglene som gjelder ved opphør av arbeidsforhold.
Mål
Avhandlingen forventes ferdig august 2024.
Finansiering
Prosjektet er finansiert av Universitetet i Oslo.