Trygdeforordningen fastsetter regler om koordinering av nasjonale trygdeordninger for å sikre fri bevegelighet av personer innnefor EØS-området. Et grunnleggende utgangspunkt er at EØS-borgere til enhver tid bare skal være undergitt én stats trygdelovgivning om gangen, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 1. Formålet er å unngå komplikasjoner forbundet med overlappende lovgivninger og sikre at EØS-borgere ikke mister retten til ytelser fordi ingen lovgivning får anvendelse. Trygdeforordningens lovvalgsregler blir på denne måten selve «nøkkelen» som låser opp døra inn til ett av Europas mange velferdssystemer. Til tross lovvalgsreglenes grunnleggende betydning både for enkeltmenneskers personlige velferd og EØS-statenes budsjetter, reiser de imidlertid en rekke til dels uavklarte og komplekse spørsmål i møte med nasjonale trygderegler.
For det første hvilken betydning har det at trygdeforordningen utpeker Norge som lovvalgsstat? I hvilken utstrekning gir lovvalgsreglene EØS-borgere materielle rettigheter som de kan håndheve for norske domstoler, og motsatt, kan Norge begrense EØS-borgeres innpass i det norske velferdssystemet?
For det andre hvilken betydning har det at trygdeforordningen ikke utpeker Norge som kompetent lovvalgsstat? Kan Norge sikre egne statsborgere sosial beskyttelse som på grunn av jobb, bosted eller andre grunner er undergitt utenlandsk trygdelovgivning, og i hvilken utstrekning kan EØS-borgere likevel kreve ytelser under norsk trygdelovgivning?
Per Silnes Tandberg er for tiden ansatt i det norske kabinettet til dommer Michael Reiertsen i EFTA-domstolen med sete i Luxembourg. Han var i 2023 ansatt som vitenskapelig assistent på LEVEL-prosjektet ved Institutt for privatrett og leverte nylig stor masteroppgave med tittelen Én nøkkel, mange dører – En analyse av trygdeforordningens enstatsprinsipp og lovvalgsreglene som gjelder for EØS-arbeidstakere