E-demokrati

E-demokrati

Vil øket bruk av IKT i de lokale styringssystemene supplere eller undergrave det lokale representative demokratiet?

Av Stud. polit Are Vegard Haug

"Humanity has arrived at a moment of immense democratic opportunity made possible by information technology. The opportunity should not be wasted, but used wisely" (Korac Kacabadse og Korac Kacabadse 1999:226)

Innledning

Informasjons - og kommunikasjonsteknologi (IKT)

     IKT + demokrati = E-demokrati?

Demokratimodellene: Hvordan vil bruk av IKT påvirke de ulike demokratimodellene og relasjonen mellom dem?

     Debatt (I): Revitalisering av det lokale representative demokratiet
           IKT i et konkurransedemokratisk perspektiv
           IKT i et deltakerdemokratisk perspektiv
           Delkonklusjon

     Debatt (II): "konkurrenter"
           IKT i et direktedemokratisk perspektiv
           IKT i et deliberativt demokratiperspektiv
           Delkonklusjon

Oppsummering: Undergraving eller sameksistens?

Konklusjon

Litteraturliste

Innledning

I de senere år er det registrert en ”krise” i de vestlige representative demokratiene. Det er blant annet vist til fallende valgdeltakelse, mangelfull oppslutning om de politiske partiene, svekkelse av borgerrollen, fallende tillit til politikere, politikerforakt, redusert autonomi, osv. (Crozier 1975, Stoker 1996, Heeks 1999, Holmberg 1999, Norris 1999). På den lokaldemokratiske arena har dette særlig gitt seg utslag i fallende valgdeltakelse, redusert ønske om å stå på valglister, hyppig utskifting av folkevalgte, svekket partilojalitet, tillitssvikt, mv. (Hansen 1995, Offerdal og Aars 2000, Pettersen og Rose 2000, Rose 2000).

I denne kursoppgaven vil jeg diskutere ”krisen” ut i fra et lokalpolitisk perspektiv. Jeg vil drøfte i hvilken grad informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) vil kunne supplere eller undergrave det lokale representative demokratiet. Nå er det viktig å ikke overdrive kritikken av det lokale representative demokratiet; vanskelighetene eller ”krisen” i kommunene er omdiskutert (Rose og Pettersen 2000, Rattsø og Sørensen 1997, Hansen 1995). Offerdal og Aars har for eksempel vist at det kan være et stort potensiale for deltagelse: ”Mange oppgir at de kunne tenke seg å påta seg kommunale verv dersom de ble forespurt, og interessen for lokalpolitikken synes å øke i befolkningen” (Rose & Skare 1996). Utfordringene synes å være ”å fange opp det engasjementet som finnes, snarere enn å vekke en likegyldig befolkning til aktivitet”(2000:12).

I lys av dette er det argumentert for å bruke IKT som er verktøy for å reparere eller gjenreise demokratiet. Det er særlig fokusert på at IKT kan bidra med enklere og hurtigere tilgang på informasjon, mer åpenhet, deliberasjon, elektroniske avstemminger, bedre kontroll og oversikt over politiske argumenter, økt kontakt mellom innbyggerne og de folkevalgte, økt engasjement, osv. Utviklingen vil, er det hevdet, vinne velgeren tilbake ved mer deltakelse i flere saker. Dessuten antas det at medias tradisjonelle ”informasjonsmonopol” eller ”ban on replies” vil bli utfordret (Sejersted 1997, Tsagarousianou 1998). Argumentene understøttes av en nærmest eksplosiv vekst i omfanget og bruken av IKT. I følge Norsk Gallup har i dag 2.517.000 personer tilgang til Internettet. På en måned brukte 2,042 millioner eller 55% av befolkningen over 13 år Internettet (Norsk Gallup 2001). Tilsvarende er mobiltelefonen - livets koordinator - i bruk av mer enn 80% av den voksne befolkningen (Frønes 2002). Dette har naturligvis ulike regjeringer tatt tak i og ”Handlingsplanen for informasjons- og kommunikasjonsteknologi”[i] - eNorge - er et sentralt slik initiativ (NHD 2000). Selv om det er ulike oppfatninger knyttet til denne typen planer, er det stor enighet i litteraturen om at IKT påvirker demokratiet (Elgesem 1999, Jensen 2000, Heeks 1999, Hacker & Dijk 2000, Fortaine 2001, Tsagarousianou 1998, Stoker 1996, Sejersted 1997, Rattsø og Sørensen 1997, Loader 1997 og 1998, Bellamy & Taylor 1998, KS 1996).

Noe forenklet kan man i litteraturen lese ut to hoveddebatter. Den ene fokuserer på om IKT kan bidra til å forbedre eller reparere det som innen for rammen av det representative demokratiet betegnes som konkurranse- og deltakerdemokratiske modeller. I den andre debatten rettes søkelyset på om politikken i det nye informasjonssamfunnet åpner opp for rivaliserende demokratimodeller. Særlig vektlegges den antatt store muligheten IKT har til å realisere direkte eller deliberativt demokrati (Eriksen 2001, Rose 2000). Et viktig spørsmål som vokser ut av disse to debattene er om de alternative modellene er ”konkurrenter” til, og av den grunn kan undergrave det lokale representative demokratiet, eller om de kan leve i sameksistens som supplement til hverandre. Dette spørsmålet leder frem til hovedproblemstillingen jeg ønsker å diskutere i oppgaven:

Vil øket bruk av IKT i de lokale styringssystemene supplere eller undergrave det lokale representative demokratiet?

Oppgavens fokus er med andre ord på hvordan IKT kan tenkes å påvirke det representative demokratiet på det lokale styringsnivået. For å besvare problemstillingen presenteres først kort en redegjørelse for hva som ligger i begrepet IKT. Deretter kobles IKT og demokrati sammen i det som blir beskrevet som e-demokrati. Redegjørelsen etterfølges av et forsøk på å lage et taksonomi over demokratisk informasjons- og kommunikasjonsteknologi (”DIKT”). Neste steg er å drøfte IKT i lys av ulike demokratimodeller slik disse kommer til uttrykk hos Rose 2000[ii].

Informasjons – og kommunikasjonsteknologi (IKT)

I oppgaven legges følgende definisjon av IKT til grunn. Definisjonen forholder seg til maskinell eller digital informasjon:

”..bruk av informasjons og kommunikasjonsteknologi i vid forstand, dvs. teknologi som muliggjør elektronisk informasjonsutveksling og samhandling om oppgaveløsning ved hjelp av ulike elektronisk medier som håndterer digital informasjon i form av tekst, bilder, lyd og video, etc.” (AAD 2000:10)

Sett fra et teknisk ståsted dreier det seg om en kompleks infrastruktur med en rekke applikasjoner. Sentrale bestanddeler er datamaskiner, databaser, nettverk (Internett, ekstranett og intranett), protokoller og medier (elektronisk post, telefoni, digitalt TV, etc.) og såkalt ”gruppevare”, et samlebegrep for kommunikasjonsløsninger som understøtter saksgang og beslutningsprosesser. Systemene kan i stor grad kombineres, og en hovedbevegelse i dag er at data- og teleteknologien er i ferd med å smelte sammen i en teknologi. ”Vi omtaler den som IT i mangelen på et mer presist ord” (Sørgaard 1997:37).

IKT + demokrati = E-demokrati?

Å koble demokrati og IKT vil si at jeg tar steg i retning av e-demokrati. I oppgaven har jeg valgt å koble de to dimensjonen sammen i følgende definisjon:

”We define digital democracy as a collection of attempts to practice democracy without the limits of time, space and other physical conditions, using Information Communication Technology (ICT) or Computer-Mediated Communication (CMC) instead, as an addition, not replacement for traditional analogue political practices” (Hacker & van Dijk 2000:1)

Sett opp mot klassiske definisjoner av demokrati er det særlig verdt å merke seg at definisjonen av e-demokrati peker på en samling av forsøk på å praktisere demokrati uten begrensinger i tid og rom. Dersom vi tar utgangspunkt i tid/rom skillet, og kobler til IKT som synes egnet til å realisere demokratiske formål, kan jeg tenke meg et tentativt taksonomi for demokratisk informasjons- og kommunikasjonsteknologi[iii]. Taksonomiet forsøker å illustrere grader av elektronisk kontakt og interaktivitet mellom politiske aktører over tid og sted. Modellen er naturligvis en forenkling og grensegangen er ikke alltid klar. Den interessante i denne sammenhengen er at det med eksempler fra litteraturen viser hvordan IKT kan bidra til å øke mulighetsrommet for politisk aktivitet. Det er kanskje særlig mulighetene som ligger i å delta på forskjellig tid og forskjellig sted som er nytt i debatten om IKT og demokrati:

I øvre høyre hjørne vises IKT som muliggjør meningsutvekslinger på forskjellig sted til forskjellig tid. Et nærliggende eksempel er e-post til politikere, men også interaktive sosiale, kulturelle, næringslivs,- eller politiske diskusjonsfora og virtuelle nettverk. Slike fora kan gjerne foregå internasjonalt mellom aktører i for eksempel en miljøbevegelse eller lokalt i eller mellom kommuner og politiske partier. Muligheter til å gjennomføre online politiske valg eller meningsmålinger hvor borgeren gir uttrykk for sin mening i en sak, eller om en kandidat ligger kanskje i denne kategorien. Med ”digitalt innsyn” betegnes i hovedsak IKT som synes egnet til å ivareta offentlig innsynsrett, veiledningsplikt, klageordninger, arkivsystemer, journaler, mv. som er etablert i lover og forskrifter. Tilgang til offentlige dokumenter, møteplaner og elektroniske journaler er viktige eksempler.

I høyre nedre hjørne vises IKT som gjør det mulig å delta i politiske aktiviteter til samme tid, men på forskjellig sted. For eksempel kan du delta gjennom Internett i virtuelle politiske debatter, eller videokonferanser, med en politisk kandidat eller en ordfører. Andre kan også delta sammen med deg uavhengig av hvor de er. ”Electronic Town Hall” og digitalt kabel TV er et annet eksempel som sikter til ulike (amerikanske) forsøk på ”teledemokrati” (Heeks:1999: 215, Barber 1984). Her er poenget å påvirke agenda og deltakere i direkteoverførte politiske debatter på (lokalt) fjernsyn. Slik ”telefeedback” ligner på de norske innringningsprogrammene, men praktiseres utvidet og skal overordnet ”facilitate discussion and a wideranging debate at the grassroots level and not at the lobbyists level” (Heeks: 1999:217).

I nedre venstre hjørne finnes IKT som støtter aktivitet i fysisk møte mellom politiske aktører. Noen eksempler er pedagogiske presentasjonsverktøy, dataanalyse samt prosesstyrings- eller beslutningsstøtteverktøy (BSS). Slike verktøy kan være svært nyttige både som støtte ved utøvelse av politisk lederskap, informasjonspresentasjon og for å fremskrive alternative politiske strategivalg. Ulike elektroniske saksbehandlingsverktøy kan dessuten lette håndteringen av et stadig økende antall komplekse saker i kommunestyret.

I øvre venstre hjørne er teknologi som muliggjør politisk aktivitet fra samme sted, men til forskjellig tid. Et eksempel er ulike nettkafer eller såkalte ”info- og veiledningskiosker”. Her kan borgerne få informasjon, hjelp eller gi uttrykk for sine meninger om service og tjenester. Slik IKT kan for eksempel plasseres i tilknytning til en statlig eller kommunal tjeneste eller et sykehjem. Tankegangen bak offentlige servicekontor kan kanskje plasseres her, men også ulike ”Civic Participation Centres” og virituelle ”Town Meetings” (Heeks: 1999:224).

Demokratimodellene: Hvordan vil bruk av IKT påvirke de ulike demokratimodellene og relasjonen mellom dem?

Spissformulert vil en kunne hevde at ”IKT kan spennes foran mange ideologiske vogner”[iv]. Det kan m.a.o ligge bestemte interesser bak argumentene om e-demokrati. Oppmerksomhet om dette spørsmålet er viktig fordi en lett antar at bruk av IKT er nøytralt. Slik IKT-determinisme (Sejersted 1997) kommer klart til uttrykk i Enebakk:

”Vi bør ha det klart for oss at mange av de forslagene som presenteres i litteraturen om elektronisk demokrati, implisitt favoriserer bestemte modellpreferanser, noe som igjen legger føringer på hvilke teknologiske løsninger vi oppfatter som ”demokratiske”. En bevissthet om slike problemer kan forhindre at feltet innsnevres, og medvirke til at alternative strategier og modeller tas med i betraktningen” (1999:106).

I det etterfølgende vil jeg forfølge dette ved å illustrere hvordan IKT kan ”passe inn” i de ulike modellene.

Debatt (I): Revitalisering av det lokale representative demokratiet

Rose (2000) viser til at det under paraplybegrepet ”det representative demokratiet” skilles ut to hovedretninger (konkurranse- og deltakerdemokratiet). I dette avsnittet vil jeg, ved å vise hvordan IKT kan fremme disse to modellene, forsøke å si noe om mulige utviklingsretninger for det representative demokratiet.

IKT i et konkurransedemokratisk perspektiv

Konkurransemodellen betegner en retning innen demokratiteori som i stor grad begrenser det folkelige engasjementet til periodiske valg av representanter: ”that institutional arrangement for arriving at political decisions in which individuals acquire the power to decide by means of competitive struggle for the peoples vote” (Schumpter 1954:299 i Rose 2000). Kort sagt er fokus ikke på at folkeviljen blir omdannet til vedtak, men på konkurranse mellom partier eller kandidater. Sett i et IKT perspektiv er spørsmålet ikke om IKT bidrar til økt deltakelse mellom valgene, men hvordan IKT best kan benyttes til å fremstille alternativene klarere. Et åpenbart tiltak er å styrke borgerens politiske kompetanse og engasjement. Flere undersøkelser viser at velgerne (særlig blant de med lavest utdanning) generelt har begrenset informasjon om lokalpolitikken og lite tillit til politikere (Hansen 1995, Skare og Rose 1996 i Sørensen 1997: 8:84). Høyere informasjonstilgang, kanskje spesielt gjennom bruk av Internett (ODIN, kommunale og partipolitiske hjemmesider, politiske rapporter, NOUer, osv), vil sannsynligvis kunne bidra til en kompetanseheving i befolkningen. Klare presentasjoner av politiske alternativer (Rattsø og Sørensen 1996), komparative undersøkelser av partiprogram og valginformasjon illustrerer andre muligheter. Slik sett vil for eksempel gjennomføringen av direkte valg på ordførere kanskje bli enklere, mer nyansert og spennende. For det andre kan bruk av IKT medføre økt kontroll med representantene; for eksempel kan borgeren gjennom bruk av IKT lettere monitorere og etterprøve hva representantene faktisk stemmer, foreslår og avviser i løpet av valgperioden. Generelt er slik informasjon vektlagt ”svært viktig” hos en vesentlig andel av befolkningen (Rose og Pettersen 1997:112). På denne måten vil befolkningen enklere kunne sette de politiske partiene under press, holde kommunale politikere til ansvar, og kontrollere om de faktisk gjør det de lovet (Phillis 1996). Dette er et sentralt punkt i konkurransemodellen, fordi hvis IKT kan bidra til at valg og ansvarliggjøring av representantene skjer mer bevisst og reflektert, så kan folks tillit til konkurransedemokratiet bli styrket. En tredje mulighet er bruk av IKT til å øke representantens kompetanse og beslutningsgrunnlag. Teknisk sett dreier det seg primært om ulike beslutningsstøttesystemer (BSS); hvor politikere og støtteapparatet benytter applikasjoner og databaser for å sammenstille opplysninger. Opplysningene kan for eksempel omhandle velgerpreferanser, demografiske prognoser eller fremskriving av skatteinntekter. Slik sett kan IKT forenkle simulering av alternativ politikk, lette muligheten til å overføre ressurser mellom sektorer og øke institusjonenes ”omstillingseffektivitet” (Rattsø & Sørensen 1997: 135).

Jeg har nå identifisert noen mulige positive sider ved IKT og konkurransemodellen. I Hansen vises det til omfattende undersøkelser som indikerer at det kanskje slett ikke er slik at mer konkurranse mellom politiske partier faktisk fører til økt deltakelse i lokaldemokratiet (1994:25 og 27). Jeg skal nå vise til tre andre mulige negative sider. For det første er det mulig å hevde at hvis IKT virkelig muliggjør økt politiske kompetansen i befolkningen, så vil noe av konkurransemodellens negative syn på borgerens politiske kunnskap utfordres. For det andre vil kanskje en folkelig ”innblanding” i representantenes arbeide undergrave den ”helhetstenkende” politikeren som konkurransemodellen forutsetter. For eksempel er det en fare for at velgere eller pressgrupper som vinner frem med sine synspunkter undervurderer prislappen på et gode (såkalt ”fiskale illusjoner”) (Sørensen 1997). Det er videre en fare for at økte folkelige korrigeringer, som for eksempel hyppige elektroniske galluper, kan medfører at politikere i begrenset grad tar ansvar for sine handlinger. I ytterste konsekvens kan dette skape ulike former for ”meningsmålingsdemokrati” med redusert politikermakt, beslutningsvegring og en innskrenkning av det politiske handlingsrommet; representanten blir ”slaves” som ”react to much, and govent too little” (Heeks1999:221). Korac-Kakabadse & Korac-Kakabadse hevder videre at en slik kortsiktig opinion ”..generates followers, not leaders, blown by the winds of fashion into making decitions for wich they are accountable, but not responsible” (1999: 221). For det tredje kan representantene gjennom et styrket beslutningsgrunnlag få for mye kontroll over borgeren. Hvis en i tillegg (bevisst eller ubevisst) siler og sensurere informasjon til et utvalg borgere direkte ned på individnivå, kan dette i ytterste konsekvens gjøre at borgeren ” bare få stadfestet sine standpunkter og ikke bli eksponert for andre syn” (Enebakk 1999:105).

IKT i et deltakerdemokratisk perspektiv

I motsetning til konkurransemodellen, som ikke er spesielt opptatt av bred politisk deltakelse, er utgangspunktet for deltakermodellen motsatt. Her betraktes demokratiet som noe mer enn generelle partiprogram, konkurranse og sekvensielle avstemminger (Paterman 1970, Dewey 1916, Bachrach 1967, m.fl. i Rose 2000, Østerud 1991). Tankene om å benytte IKT til å øke deltakelsen er ikke ny, og med amerikaneren Benjamin Barber (1984) i teten, er det lansert flere forsøk på å utvikle eller styrke lokaldemokratiet gjennom elektroniske ”angora” eller digitale offentlige rom (Enebakk 1999:103, Phillis 1996: 206). Dette kan skje ved for eksempel elektroniske høringer, ”torvmøter” på nettet eller ulike informasjonsnettverk (interesseorganisasjoner, parti, fagforeninger, næringsliv, pasientforeninger, naturvernsgrupper, osv.) (Fountain 2001). Bruk av IKT gir videre store muligheter til å raskt mobilisere til grendehusmøter, åpne politiske høringer, skolevalg og utenlandsvalg. Dette er ingen uvesentlig side ved det lokale demokratiet og potensialet er stort; i følge undersøkelser mener hele 86 % av befolkningen at kommunene i større grad enn i dag bør arrangere folkemøter om viktige lokalpolitiske saker (Rose og Pettersen 1997:118). Utover dette er det kanskje spesielt potensialet til å nå de yngre som har fått mest fokus. Disse gruppene bruker i dag IKT mye, men har tradisjonelt hatt dårlig valgdeltakelse og skårer lavt på spørsmål om borgerplikt (Rose 2000:85). Slik sett er det kanskje særlig politiske organisasjoner som appellerer til de yngre gruppene, som har mest å vinne på å aktivt utnytte IKT. Samtidig vil befolkningen i utkantstrøk lettere kunne finne politiske diskusjonsfora ved hjelp av IKT, noe som kanskje kan kompensere for deler av det fortrinn politisk aktive organisasjoner i urbane strøk har (Hansen 1995:88). Sosiale og politiske elektroniske nettverk kan dessuten åpne opp for økt interkommunalt politisk samarbeid. Slike samarbeidsformer kan i dag ta form av både offisielle ”regionsråd” og borgerlige deltakernett (miljøsaker, minoritetsspørsmål, reguleringsspørsmål, byggesaker, mv.). Ved hjelp av IKT kan det politiske ”markedet” økes og et kommunalt mindretall raskt bli til et interkommunalt ”flertall” eller en politisk pressgruppe. Slik sett utfordres kanskje noen av de klassiske argumentene i debattene om kommunestørrelsens betydning for deltakelse. Det er i denne sammenheng ikke vanskelig å slutte seg til Dahl og Tufte (1973) og Larsen (1995) som kritiserer den ensidige fokusen på deltakelse i kommunene på bekostning av deltakelse mellom nivåene i politikken. Trolig vil bruk av IKT kunne forsterke dette deltakermønsteret, og i tillegg legges det til rette for en betydelig økt dynamikk. For eksempel vil horisontal politisk medvirkning på tvers av kommunale og regionale inndelinger kunne bli mer aktuelt. Dette siste argumentet kan også sees i lys av det (store) potensialet som ligger i bruk av IKT til å realisere alternative politiske miljøer (Heeks 1999: 214). I følge Rose er interessen for slik deltakelse i befolkningen stor; en undersøkelse viser for eksempel at hele 48 % har skrevet under på opprop eller underskriftskampanjer, noe som gjør dette til den nest størst politiske aktivitet etter det å delta i valg (62 %). Tilsvarende har 15 % av befolkningen deltatt i protestmøter, demonstrasjoner eller aksjoner (Rose 2000). Hansen viser tilsvarende at ulike ”enkeltsakslister” i lokalpolitikken generelt har en positiv effekt på deltagelse ved tradisjonelle valg (1994:25 og 27).

Det er så langt fokusert på noen mulige positive sider med IKT innefor rammen av deltakermodellen. Jeg skal nå se på fire mulige negative konsekvenser. For det første er det ikke gitt, selv om infrastruktur er til stede, at deltakelsen faktisk kommer til å øke. Heeks skriver for eksempel av IKT kan formidle informasjonsressursene, ”but it does not provide time or ability or inclination” (1999:218). For det andre er det, gitt at IKT virkelig øker oppslutning, en fare for at mer synliggjøring av partiforskjeller faktisk vil kunne føre til at partienes ubetydelighet i lokalpolitikken avdekkes ytterligere og at dette igjen svekker den lokale partipolitikken. Offerdal og Aars har for eksempel påpekt at ”jo større synlighet, dess mer irrelevant blir lokalpartiene, og dess vanskeligere er det å se forskjell mellom dem”(2000:102). For det tredje reises kritikk av hvordan selve aggregering av informasjon på fortoner seg med IKT: ”plenty of options, but not much informed dialogue, and even less consensus” (Korac-Kakabadse & Korac-Kakabadse 1999: 217). For det fjerde er det uklart hvem som faktisk deltar. Selv om teknologien er svært utbredt, er den fremdeles ikke fritt tilgjengelig for alle. Dette kan medføre urettferdighet i deltagelsen (Elgesem 1999, Jensen 2000). Resonnementene har støtte i nyere statistikk som viser at det er skjevheter i bruk av IKT fordelt på klassiske variabler som kjønn, alder, bosetning, utdanning, etc. (Statskonsult: 1998:6, Elgesem 1999, Taylor Nelson Sofre 2001, KS 2001, Statistisk Sentralbyrå 2002, Norsk Gappup 2001, Heeks 1999). Grovt sett er det konstatert at ”den digitale marginaliseringen faller sammen med den allmenne marginaliseringen” (Frønes 2002:54).

Jeg har så langt fokusert på den tradisjonelle deltakermodellen. Skal vi forstå kommuneforskningen riktig så har motivene for deltakelse endret seg; befolkningen ser seg selv i første rekke som bruker, og i annen rekke som borger. Nøkkelen til deltakelse ligger ikke i et omformet lokalt demokrati, men i folks bruk av de kommunale tjenestene (Rose & Pettersen 1996: 118, Grønli 2000, Hansen 1994). En interessant form for ”deltakelse” som vokser ut av dette er såkalt Consumer Democracy (Bellamy & Taylor 1998). I denne post-materialistiske verdiorienteringen uttrykker borgeren sine preferanser - ikke gjennom å sende ut et svak signal hvert 4. år - men gjennom kontinuerlige valg av tjenester og service (Ranerup 1999). I dette ”lille demokratiet” betraktes borgerne som ”interessenter” som krever full tilgang på sine universelle rettigheter og muligheter, gjerne uten å måtte henvende seg til kommunen. I tillegg til forbrukerundersøkelser, vil IKT kunne bidra gjennom økt bruk av ulike e-handelsiter hvor private og offentlige leverandører presenterer sin tjenester til kunden (Ranerup 1999). Ved hjelp av omfattende forbrukerinformasjon kan ”velgeren” på denne måten holde de folkevalgte ansvarlig for den kurs som er valgt (Rattsø & Sørensen 1996:153). Noen illustrerende eksempler er: Kåringer av ”norgesmester i kommunal økonomi”, oversikter over kommunale gebyrnivå og eiendomsbeskatning, ventelistegaranter eller frie valg av skoler og barnehager.

Kritikk av Consumer Democracy fremmes på flere fronter. For det første stilles det spørsmål om de politiske, tekniske og økonomiske resursene til den enkelte vil medføre ulikheter i tilgang til ”markedet”. Phillis hevder for eksempel at ”the fact that people needed money before they could even enter this market was conveniently forgotten (1996:201). For det andre forutsettes en komplekse informasjon om hva ”markedet” har å tilby, herunder kalkuleringsverktøy og muligheter til å rangere (komparative analyser, presentasjon av rettigheter og serviceerklæringer, mv.). Slike systemer er svært avanserte og krever at alle institusjonene og tjenesteleverandørene etablerer, og kontinuerlig monitorerer, sin egen og andres virksomhet. I tillegg må virksomhetene og tjenestene presenteres til ”borgerne” på en appetittvekkende og innbydende måte, noe som i sum sannsynligvis både vil være teknisk vanskelig og kreve bistand fra både (dyre) markedsføringsfirmaer og webdesignere. For det tredje, om det i det hele tatt lar seg løse teknisk og økonomisk, så reises det en rekke vesentlige og vanskelige spørsmål knyttet til kriterier for kvalitet; innhold, prissetting, ventelistegarantier, og hva enn som skal legges til grunn for rangering. Andre igjen har pekt på mer prinsipielle sider og hevdet at når borgerrollen på denne måten kommer i bakgrunnen i forhold forbrukerrollen, kan dette gi ytterligere negative effekter på den tradisjonelle velgerkanalen (Christiansen & Lægreid 2002, Rose og Pettersen 1997:124). I ytterste konsekvens kan borgeren ”ignorerere de sosiale og politiske omgivelser som gjør det mulig for oss å nyte godt av disse rettighetene (Hansen 1995:85).

Delkonklusjon

Jeg har så langt sett på noen sider ved det representative demokratiet i lys av IKT. Som drøftingen viser kan IKT påvirke konkurransedemokratiet ved å legge til rette for bedre kontroll med de politiske representantene og økt kunnskap hos både velgerne og politikere. Vi har videre sett av IKT også vil kunne påvirke deltakerdemokratiet gjennom en rekke former for elektronisk medvirkning. Men som debattene også viser er det argumenter både for og mot modellene. Det er derfor vanskelig å trekke klare konklusjoner, ikke minst fordi vi i mangler empiri. Det kan imidlertid se ut til at det representative demokratiet kan revitaliseres med bruk av IKT. Ut fra en generell vurdering synes det videre mulig å hevde at det kanskje er deltakerdemokratiet har mest å vinne på økt bruk av IKT, rett og slett fordi det er denne modellen som best ”matcher” de mange mulighetene med IKT.

Debatt (II): ”konkurrenter”

I det foregående avsnittet var det sentrale å skissere forsøk på å reparere det lokale representative demokratiet med IKT. Jeg skal nå drøfte to alternative former for demokrati i lys av IKT. Et sentralt spørsmål er om IKT gjennom alternativene utfordrer den representative modellen i så sterk grad at den kanskje svekkes eller undergraves.

IKT i et direktedemokratisk perspektiv

Hovedideen bak det tradisjonelle (athenske) direkte demokratiet er at alle personer som danner grunnlag for det politiske fellesskapet direkte deltar og påvirker i de prosessene som fører frem til en kollektiv bindende beslutning (Rose 2000). Skal man forstå folks holdninger er det en betydelig interesse i lokalpolitikken for økt bruk av direkte demokrati; i en omfattende nasjonal survey gjennomført i 1996 ønsket hele 57 % av den norske befolkningen økt bruk av folkeavstemming for å avgjøre lokale spørsmål i kommunene (Rose & Skaar 1996:152). I Sverige finner man tilsvarende tall og mye tyder på at direkte demokrati styrker den lokale velgerrollen (Sørensen 1997:8). Tradisjonelt har det vært de praktiske problemer med direkte demokrati som har fått størst oppmerksomhet. Østerud fremhever for eksempel at antall saker og forsamlingens størrelse er de viktigste begrensingene (1991:166). Tilsvarende reservasjoner finner vi hos Dahl & Tufte: ”The number of people who can participate in a decition by speaking direktely to all the other participants rarely if ever exceeds the size of a ”small group” or typical ”working” committee, that is, 25-30 persons” (1973:70). Kan IKT fremstå som en redningsplanke her? Dette er ingen ny tanke, og allerede på 80-tallet tok fremtidsforskeren Alvin Toffler i sin bok ”The Third Wave” til ordet for å benytte TV overførte debatter og elektroniske avstemminger over telefonnettet (såkalt teledemokrati)(i Enebakk 1999:102). Med moderne IKT kan dette forstørres og raffineres, og det er mulig (i prinsippet) at vesentlig flere enn 25-30 personer deltar direkte i valgene på samme tid eller innenfor et begrenset tidsrom. Tilsvarende vil ”antall saker” neppe heller være en stor utfordring hvis IKT tilrettelegger for hurtig og objektiv presentasjon av alternativene til velgerne. Fremstillingene kan gjerne suppleres av for og motargumenter, konsekvensanalyser, mv. Alternativene kan også gjøres mer omfattende v.h.a. såkalt ”multi choice referandum” (Phillis 1996:33) Mulighetene er mange og ”it is difficult to deny the freshness that direct democracy approaches could bring to local democracy (Stoker 1996:198).

Kritikken av elektronisk direkte demokrati kan deles i to. For det første er det en rekke problemene med sikkerhet og tilgjengelighet; anonymitet, kryptering, integritetsvern og mulighetene til å avgi flere stemmer[v]. Til tross for en rekke forsøk med digital signatur, elektroniske borgerkort (AAD 2000: pkt 4.5:15) og andre sikkerhetsteknologier er det i dag ikke mulig å opptre med 100 % sikkert og anonymitet på nettet. Dette er en viktig forutsetning for å gjennomføre bindende politiske direkte valg. Et hovedproblem er det paradokset at borgeren både må opptre anonymt (for å ivareta hensynet til hemmelige valg) og ha en identitet (for å forhindre valgfusk) (Dagbladet 15.juli 2001). Dessuten kan IKT ikke erstatte den funksjon Stemmestyret har i tradisjonelle valg med å kontrollere at ”..velgeren ikke lider av alvorlige sjelelige svekkelser eller nedsatt bevissthet” (Valgloven 1985 § 41, annet avsnitt). Andre igjen viser til en generell fare for tillitssvikt slik vi kjenner den fra svindel av kredittkort, virusangrep, uautorisert adgang, hacking, lesing av andres mail, mv (Heeks 1999:219). For det andre er det fokusert på konsekvensene av slike valg og en ytterligere individualisering av politikken. Følgende sitat fra Sartori er illustrerende:

”..daily direct democracy in which the citizenry sits before a video and allegedly self-govens itself by responding to the issue in the air by pressing a button. How nice – and how deadly. The idea that the government of our fantastically complex, interconnected and fragile societies could be entrusted to millions of discrete wills that are bound to decide at random, with a zero-sum instrument – this idea is indeed a monumental proof of the abyss of under-comprehension that is menacing us” (Giovanni Sartori i Phillis 1996:32)

IKT i et deliberativt demokratiperspektiv

Den andre ”utfordreren” til de representative modellene er den deliberative[vi]. Dette er en modell som hevder at demokrati dreier seg om noe mer enn å telle stemmer. Weigård og Eriksen hevder for eksempel at ”kun de rettsnormer som alle slutter seg til i en fri debatt er legitime” (1998:4 i Rose 2000). I motsetning til det direkte demokratiet fremhever den deliberative modellen meningsdannelse og læring, og da særlig måten preferanser dannes og utveksles på gjennom en fri og saklig utveksling av synspunkter (Rose 2000). IKT kan kanskje spesielt bidra med å tilrettelegge for rammene for diskurs slik at flere kan delta i meningsprosessen, herunder bedre presentere alternativer, rangere momenter og formidle tolkingsspørsmål. På denne måten kan kompetansen hos deltakerne økes og de ”universelle” argumentene vinne frem. Ulike deliberative eksperimenter viser også en viss suksess. I det EU baserte prosjektet DALI (Delivery and Access of Local Information and Service), hvor Gõteborg, Kõln og Barcelona deltok i perioden 1996-98, greide man å etablere en relativt omfattende politisk aktivitet på Internettet med lokal, nasjonal og internasjonal initiativ fra flere aktører. En viktig del av innleggene var av høy politisk kvalitet med relativt lange ”tråder” eller polemikk. (Ranerup 1999).

Kritikere av den deliberative modellen fokuserer primært på problemene med å fatte bindende beslutninger og ulikheter i deltakelse. I DALI-prosjektet og tilsvarende forsøk fra Kalix kommune i Sverige, som fikk mye omtale i verdenspressen som ledende på slike deliberative prosesser, viser realitetene at tiltakene langt på vei er av ”symbolsk betydning” (Ranerup 1999). Ikke minst fordi utgiftene til å gjennomføre slike elektroniske demokratiforsøk ikke står i samsvar med effektene (Ranerup 1999). Spissformulert er det hevdet at forsøk med elektroniske deliberative demokrati snarere er blitt en form for moderne ”Spakers Corner” uten reell innflytelse. Tiltakene er til dels dyre og krever både tid og kompetanse hos aktørene. En havner lett i en situasjon preget av at det er eliter som diskuterer seg i mellom (Randrup 1999). Dette gjør det vanskelig å fatte bindene beslutninger som er legitime.

Delkonklusjon

Oppsummert viser debatten om ”konkurrentene” at IKT (også her) fremstår med mange muligheter, slik sett ”utfordres” kanskje det representative demokratiet. I den direkte modellen kan IKT særlig bidra med å klargjøre politiske saker og alternativer, og rent teknisk er det mulig for flere å delta gjennom økt bruk av direkte demokrati. Sikkerhetsproblematikken og tilgjengelighet tilknyttet selve gjennomføringen er en imidlertid en begrensning (enn så lenge). IKT vil også kunne bidrar til å realisere ulike former for deliberativ argumentasjon, men som eksemplene fra Sverige viser er det er ikke registrert noen varig suksess. Av de to ”konkurrerende” modellene er det kanskje særlig den direkte modellen som synes å ha størst potensiale.

Oppsummering: Undergraving eller sameksistens?

Som de to hoveddebattene demonstrerer synes det klart at bruk av IKT kan øke de demokratiske mulighetene. På kort sikt kan det tenkes at IKT kan”reparere” elementer av det lokale representative demokratiet. Hvilken retning dette eventuelt tar er heller usikkert. Konkurransemodellen vil for eksempel kunne forsterkes ved økt kontroll, flere velinformerte valg og bedre politiske beslutninger. Ujevn tilgang og bruk av IKT svekker på den andre siden mulighetene. Den deltakerdemokratiske modellen synes kanskje å komme sterkere ut enn konkurransemodellen, ikke minst fordi bruk av IKT legger til rette for svært mange og nye måter å delta på, både når det gjelder deltakelse gjennom tradisjonelle politiske kanaler, men også gjennom alternative former for deltakelse. Kanskje vil den post- materialistiske modellen få styrket kraft ved bruk av IKT. Betrakter vi utviklingen på litt lengre sikt ser vi kanskje konturer av både økt bruk av direkte og deliberatieve former for demokrati. Det sterke ønske i befolkningen om økt bruk av lokale folkeavstemminger, kombinert med potensialet i bruk av IKT, gjør modellen spennende. Store utfordringer knyttet til sikkerhet og tilgjengelighet taler på den andre siden mot dette. Dersom de tekniske problemene overvinnes og tilgangen utjevnes vil imidlertid den direkte modellen aktualiseres vesentlig.

Konklusjon

Som jeg antydet innledningsvis bør vi, for å finne en meningsfull form på debatten og veien videre, som et minimum ta et oppgjør med IKT determinismen som Sejersted poengterer ”Such a way of thinking is not only mistaken but also harmful, because it blocks informed discussion of the various alternative lines of action available to us” (Sejersted 1997:4). Determinismen eller ”det teknologisk imperativ” (Jensen 2000) vil klart føre til et press mot demokratiet. Det er uklart om det lokale representative demokratiet faktisk befinner seg i en ”krise”, og når IKT lansere som er redningsplanke på dette uklare grunnlaget, står man i fare for å tilsløre de ideologiske motsetningene som kanskje egentlig ligger til grunn for ”krisestemningen” (Enebakk et al 1996). Det synes derfor usikkert om vi kan betrakte IKT som en erstatning, med nedbygging av politiske partier, institusjoner osv. Kanskje må vi heller se på, og aktivt utvikle, IKT som et supplement til de eksisterende politiske kanalene, slik Hacker & van Dijk fremhever i sin definisjonen av e-demokrati. Vil bruk av IKT fremstå som supplement eller undergraver av det lokale representative demokratiet? Jeg har i oppgaven antydet noen muligheter og alternative retninger, men hovedkonklusjonen er at vi vet for lite ennå. Slik sett er det ikke vanskelig å være enig med Rose som hevder at det ”..kan argumenteres for eksempel for at Internett og enkelte andre former for ny informasjonsteknologi innebærer elementer av både direkte demokrati og deliberativt demokrati i tillegg til deltakerdemokratiske innslag (2000:76). Sett i fra et faglig ståsted er dette et betydningsfullt problem. Til tross for en relativt omfattende litteratur både om IKT og demokrati, foreligger det ennå lite teori og empiri som kobler disse to viktige delene sammen. Hvordan vil for eksempel kommunene komme til å forholde seg til de nye mulighetene? Kanskje ligger hovedutfordringene i å fange opp hvordan det multidimensjonale i e-demokratiet kommer til uttrykk i lokaldemokratiet.

Litteraturliste

1. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (2000): Rapport 2000: Desentralisering og IKT, Oslo: AAD.



2. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (2002): Public Key Infrastructure, Oslo: AAD.



3. Barber, Benjamin (1984): Strong Democracy, California: California University Press.



4. Baldersheim, Harald (1998): "Kommunal fristilling: Subsidiaritet på norsk" i Tore Grønlie & Per Selle (red.): Ein stat? Fristillingas fire ansikt, Oslo: Det Norske Samlaget



5. Bellamy, Christine & Taylor, John A (1998): Governing in the Information Age, Buckingham: Open University Press.



6. Bleiklie, Ivar, Dahl, Knut og Thorsvik, Jan (1994): "Forvaltningen og den enkelte" kap. 9 i Christensen, Tom og Egeberg, Morten: Forvaltningskunnskap, Oslo: Tano



7. Crozier, Michel (1975): The crisis of democracy : report on the governability of democracies to the Trilateral Commission, New York: New York University Press.



8. Dagbladet (15.juli 2001): "Nettvalgets kval" kronikk av Ivar Røise.



9. Dahl, Robert A. & Tufte, Edward R. (1973): Size and Democracy, Bosten USA, Stanford University Press.



10. Elgesem, Dag (1999): Informasjon, teknologi og ulikhet i den offentlige sfære – et essay om normative sider ved IKT-relatert informasjonsulikhet, Oslo: Kommunikasjon, teknologi og kultur (KTK): Notatserie nr. 2. Universitetet i Oslo.



11. Enebakk, Vidar, Haug, Trond og Schølberg, Rune R. (1999): "Digitale motorveier: demokratiets informasjonsfrihet eller Babelsk forvirring?" kap.3 i Braa et al: netts@mfunn, Oslo:Tano Aschehoug



12. Eriksen, Erik Oddvar (2001): Hvorfor deliberativt demokrati?, ARENA, Universitetet i Oslo, Oslo: Internett: http://www.arena.uio.no/nor_publications (Dato: 14 mai 2002).



13. Fortaine, Jane E (2001): Building the Virtual State, Information Technology and Institutional Change, Washington DC: Bookings Institution Press.



14. Frønes, Ivar (2002): Digitale skiller. Utfordringer og strategier, Oslo: Fagbokforlaget.



15. Grønlie, Tore (2002): "Varige spenninger i styrings- og forvaltningspolitikken"kap. 1 i Tranøy & Østerud (red.): Den fragmenterte staten, Oslo: Gyldendal.



16. Hacker Kenneth L & van Dijk, Jan (2000): Digital Democracy, Issues on Theory & Practice, London: SAGE Publications.



17. Hague, Barry N & Loader, Brian D (1999): Digital Democracy, Discourse and Decision Making in the Information Age, London og New York, Routledge.



18. Hansen, Tore (1995): "Lokalt demokrati ved et vendepunkt", kap. 3 i Hansen og Offerdal (red.): Borger, tjenesteyter og beslutningstaker, Oslo Tano AS.



19. Hansen, Tore (1994): Local elections and Government Performance, Oslo: Scandinavian Political Studies



20. Heeks, Richard (1999): Reinventing Government in the Information Age, International practice in IT-enabled public sector reform, London og New York, Routledge.



21. Holmberg, Sören (1999): "Representativ demokrati. " i serien Sverige: Demokratiutredningens skrift nr 24 Statens offentliga utredningar; SOU 1999:64, Stockholm: Fakta Info Direkt



22. Jensen, Thor Øivind (2000): "Internett og det lokale demokratiet" kap. 9 i Offerdal og Jacob Aars (red): Lokaldemokratiet, Status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget.



23. Kommunenes sentralforbund (1996): Byggesteiner for kommunal IT-politikk, status og utfordringer for norske kommuner og fylkeskommuner i informasjonssamfunnet, Oslo: Kommuneforlaget.



24. Kommunenes sentralforbund (2001): "IKT, publiseringspraksis og åpenhet i kommunene". Foredrag av Erik Wilthil, Komunenes sentralforbund. Holdt ved Avdeling for forvaltningsinformatikk (AFIN), Universitetet i Oslo.



25. Korac-Kacabadse, Andrew and Nada Korac-Kacabadse (1999): "Information technology’s impact on the quality of democracy- Reinventing the "democratic vessel" kap. 10 i Heeks, Richard: Reinventing Government in the Information Age, International practice in IT-enabled public sector reform, London og New York, Routledge.



26. Larsen, Helge O. (1995): "Demokrati og kommuneinndeling" i Hansen, Tore & Offerdal, Audun (red.): Borgere, tjenesteytere og beslutningstakere, Oslo: Tano.



27. Loader D. Brian (1998): Cyberspace Divide, Equality, Agency and Policy in the Information Society, Lon-don og New York: Routledge.



28. Loader D. Brian (1997): The Governance of Cyberspace, Politics, Technology and Global Restructuring, London og New York: Routledge.



29. Norsk Gallup Institutt AS (2001): Galupp INTERtrack desember 2001, Oslo: Internett Research.



30. Norris, Geoffrey (1999): Critical elections : British parties and voters in long-term perspective, London: Sage Publication.



31. Nærings og handelsdepartementet (NHD) (2001): Handlingsplanen for informasjons- og kommunikasjonsteknologi – e-norge, Oslo: NHD.



32. Offerdal, Audun og Aars, Jacob (red) (2000): Lokaldemokratiet, status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget.



33. Phillis, Anne (1996): "Why does Local Democracy Matter" kap.2 i (Red.): Local Democracy and Local Government, Pratchett: Macmillan Publishers Ltd.



34. Pettersen, Per Arnt og Rose, Lawrence E. (1997): "Den norske kommunen: Hva har politikerne ønsket, og hva ønsker folket?" i Baldersheim, Bernt, Jan F, Kleven Terje & Rattsø, Jørn (red.): Kommunalt selvstyre i velferdsstaten, Oslo: Tano Aschehoug.



35. Pettersen, Arnt og Rose, Lawrence E. (2000) "Det lokale selvstyrets omdømme – opphav og betydning" kap. 2 i Offerdal, Audun og Aars, Jacob (red): Lokaldemokratiet, status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget.



36. Ranerup, Agneta (1999): "Internet – enabled applications for local government democratization" kap 8 i Heeks, Richard (1999): Reinventing Government in the Information Age, International practice in IT-enabled public sector reform, London og New York, Routledge.



37. Rattsø, Jørn & Sørensen, Rune (1997): "Kommunen som serviceprodusent/tjenesteyter: Hva forteller norsk kommuneforskning om kommunesektorens effektivitet" i Baldersheim, Kleven og Rattsø (red.): Kommunalt selvstyre i velferdsstaten, Oslo: Tano Aschehoug.



38. Rose, Lawrence E. (2000): "Teoretiske perspektiver på lokal politikk og organisering" kap. 3 i Baldersheim og Rose (red): Det Kommunale laboratorium, Bergen: Fagbokforlaget.



39. Rose, Lawrence E. & Audun Skare (1996): Lokalt selvstyre i klemme? Noen momenter vedrørende innbyggernes forhold til kommunen og kommunepolitikken. Paper presentert på KS konferansen "Lokaldemokrati 1996", Trondheim. I: Offerdal, Audun og Aars, Jacob (red) (2000): Lokaldemokratiet, status og utfordringer, Oslo: Kommuneforlaget.



40. Sejersted, Francis (1997): Information technology in its cultural settings – or the impact of society on in-formation technology, Oslo: Kommunikasjon Teknologi og Kultur (KTK): Notatserie nr. 8. Universitetet i Oslo.



41. Stoker, Gerry (1996): "Redefining Local Democracy" i Pratchett & Wilson: Local Democracy and Local Government, Houndsmill: Macmillan.



42. Sørensen, Rune (1997): "Styringsmessige konsekvenser av kommunale finansieringssystemer", vedlegg 2 til NOU 1997:8: Om finansiering av kommunesektoren, Oslo: Kommunaldepartementet.



43. Sørgaard, Pål (1997): IT i offentlig sektor: ny hverdag med ny teknologi, Oslo: Universitetsforlaget.



44. Taylor Nelson Sofres (2001): Government Online: 2001- a national perspective. Benchmarking Research Study: Oslo: Internet Research



45. Tsagarousianou, Roza (1998): Cyberdemocracy, technology, cities and civic networks, London og New York: Routledge.



46. Wilhelm, Anthony G (2000): Democracy in the Digital Age, Challanges to Political Life in Cyberspace, London og New York, Routledge.



47. Østerud, Øyvind (1991): Statsvitenskap, Innføring i Politisk analyse, Oslo: Universitetsforlaget.

Fotnoter