Underveis til et samfunn der alle kan delta

Christie sier at han naturligvis synes det er veldig hyggelig med denne påskjønnelsen, og i tillegg at han er i selskap ikke bare med Eilert Sundt (1817-1875) , men også Vilhelm Aubert (1922-1988). Christie og Aubert var tidligere kolleger – Aubert ble professor i rettssosiologi i 1963 og Nils Christie ble professor i kriminologi i 1966, og de tok begge sine doktorgrader ved Det juridiske fakultet.

Veien til universitetsplassen  

Nils Christie ble født den 24. februar 1928 i Oslo. Han tok examen artium på reallinjen på Berg gymnas i Oslo i 1946.

Der var han klassekammerat med en annen som senere også skulle bli en av nestorene ved Universitetet i Oslo – Fredrik Barth. Mens Barth kom til å bli en av de mest innflytelsesrike sosialantropologene i Norge i det 20. århundre – ville Christie få samme posisjon innen norsk kriminologi og samfunnsvitenskap. Nylig kom han, sammen med professor em. Thomas Mathiesen (også ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet), på en internasjonal liste over de 50 tenkerne som har hatt mest å si for kriminologien gjennom historien.

Fangevoktere i konsentrasjonsleire: en sosiologisk undersøkelse fra 1953 er Christie’s magistergradsavhandling – basert på et forskningsarbeid der han intervjuet fangevoktere og mennesker som hadde sittet internert i norske konsentrasjonsleire.

 - Hvor kom idéen fra å skrive en avhandling om fangevoktere?

- En dag ble jeg kalt inn på kontoret til Johs Andenæs, der også Riksadvokaten Andreas Aulie var tilstede. ”Nils”, sa de til meg. ”Det har skjedd noe forferdelig. Også i Norge så har vi hatt konsentrasjonsleire – og fangevokterne var norske. Det er  mange av disse nordmennene som har blitt dømt for drap. Kan du hjelpe oss å forstå hvorfor dette forferdelige har skjedd.”

De norske fangeleirene var arbeids- og utryddelsesleire, på lik linje med dem i Tyskland og Polen. Sommeren 1942 ble de første fangeleirene gjort ferdig til bruk. Den største lå i bygda Beisfjord ca.13 km sør for Narvik. Det tyske lasteskipet  "Kerkplein" kom til Narvik med 900 jugoslaviske krigsfanger om bord. På folkemunne ble leiren kalt "Serber-leiren", men den besto av fanger fra de fleste jugoslaviske republikker. Da leiren ble ryddet var det kun 152 overlevende som kunne  overføres til andre leire. 748 fanger var i løpet av 4 måneder døde av utmattelse eller drept av sine fangevoktere. 

”Det var et sjokk for det norske samfunn”, forteller Christie, ”å forholde seg til det faktum at fienden ikke bare var tyskerne, men at overgrep hadde blitt utført av helt vanlige nordmenn”

Å bli sett på som et menneske

”Jeg snakket både med fangevoktere som hadde blitt dømt, og de som ikke hadde blitt dømt for overgrep mot fangene” forteller Christie.

- Det var en forskjell som slo meg – ingen av dem som var dømt for overgrep fortalte om samtaler med fangene, eller at de hadde sett bilder av familiene deres. Mens blant dem som ikke hadde blitt dømt for overgrep og drap var det mange som fortalte om at  fanger hadde vist dem bilder av familie og kjære i hjemlandet. En av fangene som jeg etter krigen fikk kontakt med var lærer. På veien til konsentasjonsleiren ved Narvik hadde han funnet en tysk-norsk ordbok, og hadde lært seg nok norsk til å kunne kommunisere. En dag de var på utmarsj hadde en norsk fangevokter ropt til de andre norske fangevokterne: ”Er det noen som har fyr?” Det var det ingen som hadde, men da hadde den serbiske læreren sagt: ”Men jeg har fyr.” Han mente at denne setningen hadde reddet hans liv. Hvorfor  - jo fordi han da ikke lenger ble sett på som et umælende dyr, men trådde med denne setningen inn i det menneskelige fellesskapet. Han ble med ett et menneske i øynene på fangevokterne. Om du ser den andre som et menneske, reduseres sjansene for overgrep og tortur. Hvis du kommer nær nok så blir det vanskelig å gjøre noe ondt mot den andre.    

Det som binder oss sammen

Professor Willy Pedersen skriver om ”Fangevoktere i konsentrasjonleire” at boken:

- … er et originalt og nyskapende arbeid. På en uredd måte settes det søkelys på et emne som til da hadde vært lite belyst i norsk offentlighet – og som for den saks skyld fortsatt er lite kjent. Nils Christie skriver om et ubehagelig tema, et tema som ikke hadde vært mye tematisert eller problematisert. Han gjør det gjennom grundig empirisk analyse, hvor han trekker på et stort antall kilder. Arbeidet kan gjerne leses som en programerklæring for den kritiske, empirisk orienterte sosiologien som var i ferd med å vokse fram på 1950-tallet … Arbeidet viser hvordan vanlige mennesker kan drives til ekstreme handlinger, dersom de settes i ekstreme situasjoner. Nils Christie foregriper for eksempel Stanley Milgrams eksperimenter om lydighet overfor autoriteter, og han gir på mange måter en dypere forklaring enn den Milgram gir. Dersom arbeidet hadde blitt publisert på engelsk er det grunn til å tro at det kunne fått en betydelig internasjonal virkningshistorie.

Christie forteller at ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire”  var en avhandling som i begynnelsen mange ikke var glad for ble skrevet. Christies poeng om at overgrep i konsentrasjonsleiren ikke var noe ”sær-tysk”, men et ”sær-sosiologisk” fenomen var en vanskelig erkjennelse det skulle ta mange tiår før fikk gehør innen akademia.

- De fleste folk er ok, men vi alle bragt til yttergrensene av forferdelige system kan gjøre de forferdligste ting. Fangevoktere er den viktigste boken jeg har skrevet og den har preget mitt liv. Erfaringene går som en rød tråd gjennom ”Hvor tett et samfunn”, ”Pinens begrensing” frem til min siste bok ”Små ord for store spørsmål”. I begynnelsen av arbeidet med ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire” var det meningen at det også skulle delta en psykolog i prosjektet – dette skjedde heldigvis ikke. Ord kan tåkelegge. Hadde jeg drevet med diagnostikk så kunne jeg fort ha blitt ledet på avveie – å ikke se det allmenn menneskelige og det medmenneskelige. Det er viktig å forsøke ikke å være oversosialisert i måten en ser på, men forsøke å beholde et barnslig blikk på verden.

Et liv ved Det juridiske fakultet

Christie forteller at det har betydd mye for han å ha blitt ved Det juridiske fakultet. Han mener at samfunnsforskere har mye å lære av rettsvitere i sin forskningsformidling og forskningsmetoder:

- Forskere bør sky unna den hendelsesløse fremstillingsformen. Det har betydd mye for meg å være blant jurister. Jurister snakker konkret og presist om samfunnsforhold.

Også forskere fra det juridiske miljøet kan fortelle at de har hatt stor utbytte av å ha tenkere som Christie, og instituttet med i fellesskapet ved Det juridiske fakultet. Forskningsdekan, professor Inger-Johanne Sand, forteller om Christie at:

-   Nils Christie har en direkthet og en konkrethet i sin måte å observere og beskrive samfunnet og de menneskelige relasjoner på, uten at det på noen måte går på bekostning av en dybde og intensitet i analysene. Det er de konkrete og almenmenneskelige observasjonene som står i fokus uten mange av de ideologiske filtre av forestillinger og tillærte ”sannheter” som ofte hindrer kritiske analyser av samfunnets organisering. På Det juridiske fakultet har det hatt en uvurderlig betydning å ha en forsker som Nils og et bredt kriminologisk og rettssosiologisk fagmiljø som har kunnet levere helt andre observasjoner og analyser av samfunnet enn de profesjonsjuridiske, rettspolitiske og rettsdogmatiske som ofte uunngåelig er tett knyttet opp mot makten og de beslutninger makten må ta. Nils Christie har både kommunisert godt med juristene og kunnet ta og stå i konflikter ut fra sitt faglige ståsted når det har vært nødvendig. Det har gitt viktige bidrag til et fakultet med en stor faglig bredde, spennende diskusjoner internt og mange bidrag utad til forskningen om samfunnet og om retten på et høyt nivå. Nils Christie har gitt oss en rad med begreper og forestillinger som har bidratt til å utvikle og skjerpe vårt kritiske blikk. Han har gjort det gjennom begreper som både formidler et innhold og en kritisk analyse som ”Pinens begrensning”, ”Hvor tett et samfunn”, ”Konflikttyveri”, ”Den gode fiende”, ”Om skolen ikke fantes” osv. Han har gitt oss mange viktige og noen ganger overraskende innsikter, ofte på tvers av makten. Han praktiserer en språkets enkelhet uten at det går på bekostning av rikdommen, kompleksiteten og dybden i analysen. Nils Christie nyter en stor internasjonal anseelse for sine mange arbeider innenfor kriminologien og spesielt for sin evne til å se det almenmenneskelige og direkte tvers igjennom maktens ulike forestillinger og fordommer. 

Christie ble professor emeriti i 1998, men er fortsatt aktiv. Ved siden av at han er en aktiv mediadebattant, reiser han rundt hele verden for å holde foredrag. I slutten av mai går ferden til Oxford University  der han skal forelese om skandinavisk kriminalpolitikk.  Christie er en viktig del av det faglige miljøet ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Som instituttleder, professor Kristian Andenæs uttrykker det iforbindelse med utmerkelsen:

- Vi er heldige som ved et lite institutt som vårt har hatt tre så ruvende representanter for den såkalte gullalderen i norsk sosiologi/samfunnsvitenskap som Vilhelm Aubert, Nils Christie og Thomas Mathiesen. Kriminologien og rettssosiologien står i usedvanlig stor gjeld til disse tre, for å ha etablert fagene i Norge og for å ha vært helt sentrale inspiratorer for oss som er kommet til senere. Takket være dem har også norsk kriminologi og rettssosiologi et internasjonalt renommé som nærmest er omvendt proporsjonalt med folketallet. Vilhelm Aubert og Nils Christie var så å si de første som utfordret juristenes autoritet og stilte spørsmål ved juristenes virkelighetsforståelse og grunnleggende tenkning. På den ene siden har de bidratt til at noe av juristenes autoritet har blitt svekket. Men de har også bidratt til at den juridiske verden i dag er mindre sneversynt enn den var for 50-60 år siden, og at jurister har lettere for å kommunisere med og samarbeide med andre yrkesgrupper. Det er ikke så helt lite, dette, selv om det bare utgjør en liten flik av hva de totalt sett har bidratt med.

Internasjonal anerkjennelse

Til tross for at “Fangevoktere i konsentrasjonsleire” ikke ble oversatt til engelsk, har Christies erfaringer som han tok med seg fra magistergradsarbeidet fått  en betydelig internasjonal  innflytelse gjennom deres påvirkning på  hans senere arbeider. Christies senere bøker har ikke kun blitt oversatt til engelsk, men svensk, dansk, finsk, tysk, fransk, spansk, portugisisk, polsk, russisk og mandarin for å nevne noen få språk. Professor Zygmunt Bauman, forfatter av blant annet ”Modernitet og Holocaust", sier dette om Christie’s internasjonale akademiske påvirkning etter han fikk vite at ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire” hadde blitt valgt ut som del av norsk sosiologisk kanon:

- Almost single-handedly, Nils Christie revolutionized the social-scientific thinking of evil and guilt, punishment and penitence, stigma and correction. He blazed new trails in many scholars’ and numerous practitioners’ understanding of the ways in which good people are led to do evil and perpetrators of evil deeds are guided to reform. He pioneered a penitentiary philosophy and practice that, uniquely, manages to be simultaneously unprecedentedly humane and extraorinarily effective. He did all that long years before scores of other criminologists saw the light and joined the ranks to make Christie’s heresy into the canon of all progressive criminology; they would hardly have done it, were it not for Christie’s life-long struggle for truth and against human suffering caused by its denial. There are few people who did as much as Nils Christie did for the cause of justice and humanity.

Selv om Christies internasjonale renommé ofte kobles til feltet alternativ til straff og alternativ konfliktløsning - som Bauman viser – bør en ikke glemme bort at han og er av de mest sentrale internasjonale tenkerne på de forferdeligste av hendelser.

Underveis til et samfunn der alle kan delta

Selv om ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire” ble skrevet for snart 60 år siden har den fortsatt sin aktualitet ikke bare som et tidsbilde fra et tidligere ”utviklingstrinn” i norsk kriminologisk og samfunnsvitenskapelig forskninghistorie – men avhandlingen reiser sentrale problemstillinger som gang på gang blir aktualisert. Blant annet ble deler av ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire” inkludert i professor Bernt Hagtveits antologi ”Folkemordenes svarte bok.” fra 2008. Christie er også i juni invitert til Narviksenteret til åpningen av en utstilling om Serberleirene.

I stedet for å reise med Hvite busser for å besøke konsentrasjonsleire som Auschwitz og Dachau – heller enn å reise langt nedover i Europa -  mener Christie at nye generasjoner hadde hatt mye å lære av å være med Hvite busser som reiste til Nord Norge. Dette for å føle på erkjennelsen at forferdelige overgrep under krigen ikke bare skjedde i samfunn langt borte – men her hjemme. I ”Fangevoktere i konsentrasjonsleire” spissformuleres et av de mest sentrale problemstillingene i Christies forfatterskap: hva er et samfunn, og  hvordan kan vi skape et samfunn der alle kan være med å delta? Et samfunn der slike forferdelige hendelser ikke kan skje.

Fra selve eksamineringen husker ikke Christie stort, men mener at eksamensformen nok var bedre før enn i dag. ”Den gang var vi så heldige at vi hadde 12 timers eksamener - og da fikk man jo tid til å tenke!” forteller han. Om instituttet kommer til å endre eksaminasjonsform som følge av utnevnelsen kommenterer ikke instituttleder Kristian Andenæs, men sier:

- Vi er stolte av at to av våre er med i den første lille gruppen som skal utgjøre den norske sosiologiske kanon. Etter beste evne skal vi prøve å bringe arven videre.