Med rett til å bite

I 1987, da politiet tok seg inn på Stortorvets Gjæstgiveri, der en rekke demonstranter fra Blitz oppholdt seg - på spørsmål fra pressen om hvorfor politiet hadde sendt inn hunder i lokalet, svarte daværende politimester Willy Haugli:

- Det var umulig å komme til med hester.
 

Politiets bruk av legalisert makt er et stadig tilbakevendende tema, både i media og innen politiforskningen. Bruk av patruljehund som maktmiddel i politiet er tema for masteravhandlingen til Karin Henriksen Glasø. ”Patruljehunden” - En studie av hundeførerens politioperative skjønn i en kulturell kontekst, er den første masteravhandlingen i Norge som tar for seg bruken av patruljehund i politiet.

- Det foreligger minimalt med forskning om patruljehunder. Min avhandling tar ikke normativt stilling til om, eller når, patruljehunden bør brukes i politiet – men er en kartlegging av hvilke faktorer som har betydning for hvordan patruljehunden brukes og på hvilket grunnlag, understreker Glasø.

- En hund er ikke en død gjenstand som politiet har ”i beltet” som andre verktøy. Selv om hundeførere vektlegger at patruljehunden kan være et godt preventivt middel, vil det være forskjeller ved patruljehundenes egenskaper som fører til at hundeførerne selv må vurdere bruken av dette maktmidlet. Det er nettopp dette skjønnsmessige rommet om  hvordan og i hvilke situasjoner patruljehund brukes i politiets operative tjenester jeg ser nærmere på, forteller Glasø.

Den firbente "tjenestemann"

Norsk politi har brukt patruljehunder siden tidlig på 1900-tallet, men det var ikke før i mellomkrigstiden at bruken av patruljehund ble formelt anerkjent som del av politiets ”verktøykasse”. Politihundene i Norge er i dag fordelt over hele landet. I følge Norsk Politihundelag er total antall godkjente politihunder per 1. mars 2005 191, med en fordeling på 123 Patruljehunder, 67 Narkotikapolitihunder og 4 Bombe- og sprengstoffhunder.

Utover den generelle politiloven § 6, finnes det ingen særskilte reguleringer for bruken av patruljehund. I Norge er politiets bruk av tjenestehund ikke spesifisert i instruks eller regelverk utover fagplan for opplæring og godkjenningsprogram for tjenestehunder. Dette til tross for at patruljehund kan, i likhet med skytevåpen, klassifiseres som et ”skarpt redskap” og gjøre stor skade. Spesialenheten for politisaker som tar for seg saker som gjelder spørsmål om ansatte i politiet eller påtalemyndighetene har begått en straffbar handling har de siste årene også fått inn saker om politiets anvendelse av patruljehund.

Glasøs avhandling baserer seg på intervju og observasjon av hundeførere i politioperativ tjeneste. Blant annet nevner hun trening med hund, testing av hund, skytetrening, øvelse med Utrykningsenheten, demonstrasjon for ungdomsskoleelever, patruljekjøring, utrykning, pågripelse, spor-søk med hund og parole.

- En viktig målsetning for mitt prosjekt, sier Glasø, var å utforske hundeførernes egne perspektiver for deres skjønnsutøvelse.

I avhandlingen drøfter Glasø hvordan ulike faktorer knyttet til hund og førers personlighet, utdanning, erfaringer og andres forventninger kan påvirke hundeførerens skjønnsutøvelse. Avhandlingen viser samtidig hvordan erfaring blir overført i den praktiske samhandlingen internt blant hundeførerne på det lokale arbeidsstedet.

 Opplæring og ansvar

Det finnes i dag tre øvelser i utdanningen av patruljehunder hvor hunden blant annet evalueres på hvordan å bite. Fra patruljehundevalp til operativ patruljehund vektlegger hundeførerne at hunden må ha hva som kalles «det gode bittet». «Det gode bittet» er, ifølge godkjenningsprogrammet for patruljehunder, hardt, effektivt og kontant. Det er krav om at hundene skal være kontante og uten å nøle feste et fast grep på første forsøk. Hunden skal holde bittet til den blir kommandert til å slippe. Hunden blir underkjent hvis den ikke biter, vegrer seg eller biter løst, ikke angriper effektivt eller ikke fester bitt på andre forsøk. Hundene blir trukket i poeng hvis de tydelig tygger eller skifter tak flere ganger.

- Det gode bittet, sier Glasø, er et godt eksempel på politiets balansering mellom legalitet og effektivitet. Det gode bittet er det som både sees på som mest effektivt og påfører minst skade.

- Noe av det som overrasket meg i arbeidet med temaet, forteller Glasø, er hvordan hundeførerens lokale arbeidssted ser ut til å stå ansvarlig for bruk av patruljehunden på det skarpe taktiske feltet.

- Materialet indikerer imidlertid også en uklar kommunikasjon innad i politi-organisasjonen om patruljehundens plassering innenfor dette området. Samtidig synes det også som om det foreligger noen uklarheter om hvem som eventuelt står med det overordnede ansvaret for hvordan patruljehunden skal brukes når den benyttes i skarpe situasjoner

Selv om avhandlingen ikke drøfter hvorvidt hund skal brukes, eller eventuelt hvordan den skal brukes innenfor politiarbeid, viser den imidlertid at patruljehunden blir brukt i skarpe oppdrag, men uten overordnede retningslinjer for å sikre en nasjonal enhetlig utførelse.

Hvordan hundeføreren opererer i balansegangen mellom effektivitet og legalitet i sin hverdag synes derfor i betydelig grad å være overlatt til hundeføreres eget personlig skjønn, som eventuelt utvikles og befestes i samarbeid med kolleger lokalt.
 

Behov for bedre prosedyrer og kvalitetssikring?

På tross av disse forholdene beskriver hundeførerne som Glasø har intervjuet den politimessige utførelsen med patruljehund som kontekstuell, og de fremholder at detaljerte regler ikke nødvendigvis gir et godt skjønn.

Hundeførerne vektlegger at spillerommet som skjønnsutøvelsen gir dem legitimeres ved å ha god kunnskap om reglene, og at de selv må evne å plassere sin hund inn i dette skjønnsrommet. Formuleringene i politiloven § 6 er generelle, og det blir opp til den enkelte hundefører å tolke hvilken konkret fremferd han eller hun bør tilstrebe i møte med publikum.

Et sentralt funn i avhandlingen viser til en form for institusjonalisert læring, som innebærer at man gjør sine vurderinger basert på hvordan andre har gjort dem tidligere.

- Normen om at erfarne hundeførere uformelt overfører sin kunnskap i den daglige samhandlingen internt på avdelingen er fremtredende, forteller Glasø. Gjennom erfaringsoverføring opprettholdes normer og verdier som styrer det daglige arbeidet som hundefører, og som skaper en form for felles intern konsensus. Det veiledes ut i fra erfaring om ”hva som fungerer i praksis”.

Glasø hevder at hundeførernes operative skjønn dermed kan bli gjenstand for en mer eller mindre tilfeldig erfaringsoverføring innad på avdelingen uten former for kvalitets-sikring.

- Den største utfordring er hvordan disse forholdene kan gi store nasjonale variasjoner i skjønnsbruken, basert på forskjeller i lokal kultur, tilgjengelig kompetanse og nettverk for den enkelte hundefører, hevder Glasø.

Hun stiller seg tvilende til om mer lovregulering i forbindelse med politiets bruk av patruljehund vil være veien å gå.

- På en annen side vil det være hensiktsmessig å utforme et rapporteringssystem som fanger opp hundeførernes praktiske løsninger ved bruk av patruljehund, samt å systematisere overføringene av gode og mindre gode erfaringer, slik at hundeførerne kan kvalitetssikre egen praksis for å bidra til kontinuerlig kvalitetsutvikling. Jeg tenker med dette på en form for ”prosedyrebok”. På denne måten vil også kunnskap generert nedenfra i politiorganisasjonen bli bearbeidet og ivaretatt, avslutter Glasø.