Samfundsvernet
I 1923 ble det i Oslo på privat initiativ opprettet en hemmelig, væpnet beredskaps-organisasjon – Samfundsvernet. I løpet av ett år var organisasjonen landsomfattende med tusenvis av aktive. På det meste hadde Samfundsvernet 15 000 medlemmer over hele landet.
Organisasjonen var av paramilitær karakter. Samfundsvernet var inndelt i tropper, kompanier og lag som regelmessig utførte militærøvelser. Organisasjonen hadde en uttalt antikommunistisk profil og hovedhensikten var i følge bevegelsens ledere, «å verne mot revolusjonen».
Samfundsvernet er tema for kriminolog Trond Klykkens masteravhandling: Samfundsvernet: Angrepets sak er å ødelegge fienden. Paramilitært borgervern i norsk mellomkrigstid 1923-1936.
Trond Klykken. Foto: UiO
- Hva gjorde deg interessert i å skrive om Samfundsvernet?
- Jeg er opptatt av arbeider- og forsvarshistorie og da jeg leste om Samfundsvernet blant annet i professor Per Ole Johansens «Samfunnets pansrede neve» fikk jeg lyst til å se nærmere på denne organisasjonen – forteller Klykken.
- Hvorfor ble Samfundsvernet etablert i Norge?
- Samfundsvernet var ikke unikt for Norge. Det ble i mellomkrigstiden i Europa opprettet en rekke lignende bevegelser som fryktet at samfunnet stod i fare for å gå i oppløsning på grunn av angrep fra kommunister.
Mellomkrigstiden i Norge var en periode med mye sosial uro. Samfundsvernet ble opprettet av sentrale representanter fra samfunnets øvre klasser som ønsket å forsvare det samfunnet de eide og bevare status quo. Det er ikke uten grunn at jeg også omtaler det som «næringslivets private hær».
Ledelsen for Samfundsvernet mente blant annet at norske myndigheter var for ettergivende overfor arbeiderbevegelsen og organisasjonen kan til dels også sees på som et symptom på at tilliten til myndighetene sviktet.
Ble aldri reservepoliti
Klykken forteller at en av de største utfordringene med prosjektet var å samle inn informasjon. Ikke kun fordi tema var en hemmelig organisasjon som opererte for nesten 100 år siden, men også fordi dokumentasjonen om Samfundsvernet ikke finnes i ett samlet arkiv. Klykken måtte konsultere en rekke arkiver – både institusjoners og privatpersoners.
- Hva anser du som et av dine viktigste funn i arbeidet med masteroppgaven?
- Det må vel bli at jeg kan tilbakevise tidligere påstander innenfor litteraturen om Samfundsvernet at de formelt sett fikk en «reservepolitistatus». Dette stemmer ikke. Det som stemmer er at Justisdepartementet i årsskiftet 1928-29 forsøkte å få kontroll over en organisasjon de både fryktet og mislikte. Den eneste måten de mente dette kunne gjøres på var ved bruk av den nye politiloven som krevde at frivillige ordensvern måtte være underlagt politimesteren og hans kommando for å eksistere. dette mente man i departementet ville sikre politiets kontroll over organisasjonen og med det dets nøytralisering. Ordningen åpnet for at enkeltmedlemmer kunne få reservepolitistatus hvis det ble behov for det. Hadde ordningen blitt gjennomført så kunne streikende ha risikert å møtt Samfundsvernmedlemmer med politi status, det er riktig. Men Samfundsvernet som sådan fikk ikke en slik status og det var aldri meningen heller.
Det gikk ikke som departementet ønsket og interessant nok var årsaken til det den motstanden sentrale politimestre utviste mot ordningen. Som en følge av dette igjen vedtok Samfundsvernets ledelse en enkel instruksendring og sørget derfor at organisasjonen ikke ble rammet av politiloven og organisasjonen fortsatte å eksistere frem til Nygaardsvoldsregjeringens lovendring i 1936.
- Hvorfor var politiet motstandere av at Samfundsvernet skulle være et «reserve-politi»?
- Det var det en rekke grunner til – forteller Klykken. Av de viktigste årsakene var idealet om at politiet skulle være politisk nøytrale og at de ønsket å bevare voldsmonopolet. Det var nok også et utslag av profesjonsproteksjonisme, men enda viktigere var at de fryktet innblanding fra Samfundsvernet ville bidra til å eskalere den allerede eksisterende sosiale uroen i samfunnet. Politiet hadde hatt en rekke negative erfaringer med at militær støtte til politiet under sosial uro, gjerne økte sjansen for voldelige sammenstøt. Men de ville heller beholde den militære støtten fremfor å bytte den ut med reservepolitistyrker bestående av Samfundsvernmedlemmer, da de fryktet sistnevnte ville provosere betraktelig mer enn det bruken av militæret gjorde.
Arven etter Samfundsvernet
Selv om Samfundsvernet ble nedlagt i 1936 så forsvant ikke organisasjonen helt fra det norske samfunn.
- Mest sannsynlig ble ikke Samfundsvernet oppløst med en gang. Organisasjonen skal angivelig ha fortsatt en stund med sine aktiviteter, og deler av nettverket ble benyttet når NS opprettet sin egen etterretningstjeneste – forteller Klykken.
- Etter annen verdenskrig dukket det igjen opp grupper av Samfundvernets type, det vil si antikommunistiske, paramilitære og borgerlige grupper med tilknytning til deler av næringslivet. Lien-Platou gruppen, som blir omtalt i Lund-rapportens gjennomgang av politisk overvåkning i Norge, var en av gruppene som hadde en rekke likhetstrekk med Samfundsvernet. Blant annet var Samfundsvernets Råds tidligere formann med på gruppens hemmelige oppstartsmøter, avslutter Klykken.