Hvem er rettferdighetsforkjemperne?
I Haag er det i dag over 110 internasjonale NGOer som alle arbeider for det de mener vil skape en bedre verden. En av mange måter de jobber for global rettferdighet på er å påvirke institusjoner som Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Men hvorfor har straff blitt den internasjonale menneskerettighetsagendaens foretrukne løsning i etterkant av krig og grove menneskerettighetsbrudd? Hvem er det som jobber med dette, og hva vet de som jobber i Haag om forholdene i landene som er involvert i saker ICC behandler?
- Problemet er, påpeker forsker Kjersti Lohne, at forestillinger av hva som er rettferdighet og menneskerettigheter har sin geografiske og materielle plassering i vesten. Vi må stille spørsmål om hvem som er i posisjon til å representere «global» rettferdighet?
Rettferdighetsarbeid på avstand
Hvilken rolle internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner spiller i utformingen av global strafferett er tema for kriminolog Kjersti Lohnes doktorgradsavhandling. Lohne disputerte 9. oktober 2015 med avhandlingen «Advocates of Humanity. Human Rights NGOs in International Criminal Justice». Internasjonal strafferett har interessert Lohne i mange år. Allerede i arbeidet med masteravhandlingen så hun på ICC sin rolle i den voldelige konflikten mellom Ugandas regjering og Lords Resistance Army (LRA).
Doktorgradsavhandlingen bygger på feltarbeid og intervjuer med sentrale aktører i internasjonal strafferett i blant annet Haag, Belgia, England, Uganda og Rwanda. Gjennom å se nærmere på menneskerettighetsorganisasjoners rolle, gir Lohne en forståelse av hvilke verdier og maktforhold som ligger til grunn for det hun kaller en global strafferettsorden.
Aktivistene på det internasjonale strafferettsfeltet tilhører en klasse av vestlige profesjonelle, og det er vanskelig for ikke-europeiske nasjonaliteter å få jobbe i de mest innflytelsesrike stillingene, forteller Lohne.
Under feltarbeidet i Haag intervjuet Lohne mange av de som jobbet opp mot ICC. Disse menneskerettighetsforkjemperne bestod hovedsakelig av hvite kvinner fra vesten. De var i slutten av 20- og begynnelsen av 30-årene, utdannet innen internasjonal rett eller statsvitenskap. Få hadde bakgrunn fra, eller besøkt landene med konflikter de og ICC jobber med. Mesteparten av informasjonen om konfliktene får de fra nettkilder.
Rettferdighetsforkjempere som konflikttyver
Lohne viser hvordan det globale strafferettsfeltet opphøyer vestlige humanitære idealer. Ved å bruke rettslige strategier, setter menneskerettighetsorganisasjonene likhetstegn mellom internasjonal strafferett og global rettferdighet. Deres synspunkter er derimot ikke alltid i overensstemmelse med sivilsamfunnets rettferdighetsfølelse i land hvor ICC er involvert.
- I Nord-Uganda for eksempel, opplevde det lokale sivilsamfunnet at deres stemmer ikke ble hørt av det «internasjonale samfunnet», representert ved ICC og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Lokalsamfunnet var først og fremst interessert i å få en slutt på volden, og å få anerkjennelse for at ikke bare LRA men også regjeringsstyrkene sto bak forferdelige overgrep mot lokalbefolkningen. Ettersom LRA ikke hadde noen incentiv til å legge ned våpnene, var det mange som mente at ICCs tiltaler mot geriljagruppen forhindret fredssamtaler og forlenget krigen. At ICC utelukkende tiltalte LRA – og ikke regjeringssoldatene – ble også veldig dårlig mottatt. Folk mistet det lille de hadde av tillitt til den ugandiske regjeringen. De mente at regjeringen ikke var interessert i rettferdighet, men ønsket hjelp fra det internasjonale samfunnet til å vinne krigen.
Haag - et hotell for slitne krigsforbrytere
- Den internasjonale strafferettens legitimitet er avhengig av hvordan den oppfattes. Kritikken fra sivilsamfunnet har ikke bare gått på hvem som blir tiltalt, men hvordan de dømte krigsforbryterne blir straffet. Er det rettferdig at krigsforbrytere fra øst-Afrika får annerledes soningsforhold i Europa enn de ville fått i hjemlandet? Aktivister og kritiske stemmer i Uganda og andre steder snakket om «Haag» som et hotell for slitne krigsforbrytere, forteller Lohne.
Rettferdighet for hvem? - Det globale offer
Internasjonal strafferett er ikke bare ideologi; det er også en industri der vestlige NGO’er gir inntrykk av å være rettferdighetens representanter. Men dette er en «rettferdighet» der det også er investert en rekke egeninteresser. Lohne setter ikke kun spørsmålstegn ved menneskerettighetsorganisasjoners forestilling om rettferdighet og hvordan denne ofte kan gå imot lokale rettferdighets-forståelser, men også den sterke troen på bruk av strafferetten som et effektivt virkemiddel for å oppnå global sosial rettferdighet.
I europeiske nasjonalstater har en hatt en juridisk tradisjon med å være restriktive i bruk av straff. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Dette er i stor grad fraværende i diskusjoner rundt global strafferett der NGOer ofte er pådrivere i å skape «kriminaliseringsbølger». Lohne forteller at menneskerettighetsorganisasjoner har en ekstrem tiltro til strafferettens evne til å skape bedre samfunn. Hun poengterer at det er utrolig viktig å sette fokus på vold og overgrep rundt omkring i verden, men at den politiske og sosiale konteksten ofte forsvinner til fordel for enkle fortellinger om krig og fred, ondskap og godhet, forbryter og offer. Dette gjøres blant annet gjennom offerkampanjer. Forestillingen om det «ideelle offeret» er spesielt sterkt i internasjonal strafferett, sier Lohne. Men dette er fortellinger som ofte sier mer om «oss» og om det å være i posisjon til å hjelpe, enn å anerkjenne mennesker som overlever krig og grove overgrep som politiske individer med meninger om den rettferdigheten som skjer i deres navn.