Når voldshandlinger omdannes til tekst og forskningsmateriale oppstår det en distanse mellom selve handlingene og det forskningen ønsker å beskrive. Spørsmålet er om denne distansen som forskerspråket har til sitt eget tema i seg selv skaper et analytisk og forskningsetisk problem.
Ifølge postdoktor Anette Bringedal Houge er dette viktig å snakke om, og hun spør seg hvor distansert man bør være når man som forsker behandler tema som vold og overgrep. Houge har nylig publisert en artikkel om det hun kaller «representasjonsetikk» i forskning på vold og traumer generelt, og krigsrelatert vold spesielt. Artikkelen tar for seg utfordringen forskere står overfor når de gjenforteller og formidler voldshendelser.
– Når er det riktig å beskrive det sensasjonelle, og hvordan gjør man det uten selv å sensasjonalisere? I min forskning på krigsforbrytelser og strafferettens rolle etter konfliktrelatert seksuell vold har jeg omtalt handlingene med fellesbetegnelser som voldtekt, seksuell tortur, tvungen nakenhet og lignende. Jeg har ønsket å omtale og inkludere handlingene uten sensasjonalisme, men da har jeg også løpt en risiko for bare å liste handlingene opp, og med det trivialisere handlinger som var ekstreme, forteller Houge.
Krigsforbryterne ‘på bakken’
Houge har blant annet ledet det humanitære analysearbeidet i Røde Kors og har doktorgrad i kriminologi fra 2017 med avhandlingen “Thugs” on Trial. Narrating Conflict-Related Sexual Violence in and for International Criminal Justice. I avhandlingen valgte hun å bruke ordet «thugs» [bøller] om krigsforbrytere.
– «Thugs» spiller på et sitat fra William Schabas som er en av verdens ledende eksperter på internasjonal strafferett. Schabas understreker, i likhet med flere, at den internasjonale strafferetten ikke er så opptatt av de direkte overgriperne på slagmarken: “International criminal prosecution is not really concerned with thugs on the battlefield”. Målsetningen er heller å strafferettslig forfølge de øverste ansvarlige for handlingene. I praksis har derimot de midlertidige tribunalene tiltalt mange slike ‘thugs’, fordi det har vært vanskelig å samle bevis og føre saker mot de med det høyest overordnete ansvaret. Bedre å ta småfisk enn ingen fisk i det hele tatt, ikke sant?
Houges forskning tar utgangspunkt i traumer og voldshandlinger som har hatt store konsekvenser for de involverte. Når den typen livserfaringer blir tematisert i forskning, og gjort om til tekst, innebærer det en rekke forskningsetiske valg som handler om representasjonsform og forskningsformål.
– Når vi skriver fram andres erfaringer og perspektiver er ikke det noen nøytral øvelse. I tale og tekst rammer vi som forskere inn individer og samfunn. Måten vi gjør dette på åpner opp for noen forståelseshorisonter. Samtidig gjør det andre forståelseshorisonter mindre tilgjengelige. Mennesker som har sammenlignbare erfaringer kan ha svært ulike måter å forstå dem og seg selv på i etterkant. Noen av dem jeg har intervjuet på mitt felt, mener at det er viktig å beskrive voldshandlingene i detalj, fordi det bare er slik andre kan ta inn over seg hvor grenseløs menneskelig ondskap kan være, og hva slags bagasje de bærer på: Uten å beskrive handlingene kan vi verken forestille oss volden eller forstå konsekvensene den har. Andre vil ikke at voldshendelser skal definere eller gjøres til utgangspunkt for hvem de er, verken i egne liv eller i andres forskning, forklarer Houge.
– For meg innebærer dette å være bevisst at måten jeg skriver om og inn utsatte og utøvere av ekstrem vold i min forskning på, bidrar til å forme inntrykket leserne har av den gruppen de omtalte representerer. Det skjer selv om man som forsker er nøye med ikke å generalisere. Dette er et farvann det er utfordrende å navigere i, og et ansvar vi som omtaler denne type erfaringer og hendelser, bør ta på alvor, forteller Houge.
Veier fra medisinske funn til rettslige bevis
Houge jobber for tiden som postdoktor på forskningsprosjektet Evidently Rape ledet av professor May-Len Skilbrei ved IKRS. Prosjektet er en del av konvergensmiljøet ved UiO:Livsvitenskap som undersøker fysiske bevis i voldtektssaker. Sammen med Kari Nyheim Solbrække på Avdeling for tverrfaglige helsefag ved Institutt for helse og samfunn, forsker Houge på hvordan medisinske og rettsmedisinske eksperter oversetter og forklarer funn de har gjort etter seksuelle overgrep til rettslige formål. Rettsmedisinske funn etablerer ikke seg selv, de tolkes av eksperter som oversetter dem fra ett profesjonsfelt med dets egne kunnskapsrammer til et annet. Det gjøres for at de tekniske og medisinske funnene skal gi mening i en rettslig kontekst.
– I forskningsprosjektet Evidently Rape analyserer vi profesjonenes og ekspertenes kunnskapsproduksjon og oversettelsespraksiser i alle straffesakskjedens ledd. Samtidig samarbeider vi på tvers av fakulteter og våre egne kunnskapstradisjoner. Dermed blir vi også veldig bevisste våre egne oversettelsespraksiser på tvers av fagfeltene og det fellesskapet vi selv er en del av, forteller Houge.
Evidently Rape undersøker hvordan ulike kunnskapsregimer i strafferettsprosessen håndteres når fakta etableres og kommuniseres på tvers av kunnskapstradisjoner. Her er også re-presentasjon, språk, og oversettelse viktig, forklarer Houge.
Les artikkelen:
- Violent re-presentations: Reflections on the ethics of re-presentation in violence research (open access)