Forskning innen migrasjons- og flyktningrett
De spesifikke juridiske spørsmålene rundt tvangsretur til transittland har ikke tidligere blitt grundig behandlet. Det finnes ingen monografier som gir en bred analyse av lovligheten av tvangsretur til transittland i europeisk sammenheng.
– Med avhandlingenTvangsretur av migranter til transittland ønsker jeg å fylle dette «hullet» i litteraturen, sier Özlem Gürakar-Skribeland.
– Jeg har fokusert på hvor man returneres til. Dette gjelder ikke bare for personer som trenger beskyttelse, men også for personer som ikke trenger eller søker beskyttelse. Jeg har belyst temaet fra ulike juridiske vinkler, og har forsøkt å vise det store bildet og trekke linjer mellom ulike deler av internasjonal rett.
Dynamisk rettsområde
Doktoravhandlingen søker å klargjøre i hvilken grad menneskerettighetslovgivning, flyktningrett og alminnelig folkerett begrenser staters suverene rett til å håndtere innvandring. Den analyserer lovligheten av å tvangsreturnere irregulære migranter til transittland. Avhandlingen bruker retur til Tyrkia som et eksempel for å belyse de juridiske dilemmaene. Dette er et komplekst tema, men svært relevant og aktuelt for internasjonal og europeisk lovgivning, politikk og praksis.
– Jeg tar opp problemstillingen fra tre separate vinkler: menneskerettighetslovgivning, flyktningrett og alminnelig folkerett. I diskusjonen om menneskerettighetslovgivning analyserer jeg i hvilken grad tvangsreturene jeg undersøker, er forenlige med den menneskeretten som gjelder bevegelsesfrihet. Diskusjonen om flyktningrett stiller spørsmål ved om Tyrkia kvalifiserer som et trygt land å returnere asylsøkere til, i henhold til EUs asyllovgivning. Sist, men ikke minst, går jeg inn i en diskusjon om hvorvidt alminnelig folkerett kan kreve at enkeltpersonen som tvangsreturneres, har en forbindelse til mottakerlandet, sier Özlem Gürakar-Skribeland.
Retten til å velge destinasjon er en menneskerett
Gürakar-Skribeland argumenterer for at retten til å forlate staten man befinner seg i, som er en del av menneskeretten til bevegelsesfrihet, også omfatter retten til å velge destinasjon. Dette har store konsekvenser for irregulære migranter som står overfor tvangsretur til transittland, som for eksempel Tyrkia.
– For å være tydelig: Det jeg mener med «valg av destinasjon» er en rett til å velge returland blant de landene som den aktuelle personen lovlig kan reise til. Dette er ikke ment å forutsette en rett til innreise i ethvert land personen måtte velge, sier Gürakar-Skribeland.
Videre viser Gürakar-Skribeland hvordan EUs asyllovgivning beveger seg bort fra «harde kriterier» for å avgjøre om et land er «trygt» med tanke på å returnere asylsøkere med udekkede beskyttelsesbehov.
– De relevante EU-reglene er for tiden under omfattende revisjon. De foreslåtte endringene vil fjerne potensielle formelle hindringer når det gjelder retur til Tyrkia. Det vil medføre at Tyrkia rangeres som et «tryggere» land enn etter gjeldende regler. Fokuset flyttes til hva slags type beskyttelse flyktninger må gis i returlandet, men selv når vi vurderer beskyttelsen som Tyrkia gir etter de foreslåtte, uambisiøse kriteriene, er det tvilsomt om Tyrkia kvalifiserer som et «første asylland» eller et «trygt tredjeland» i henhold til EU-lovgivningen, forklarer Gürakar-Skribeland.
Til slutt argumenterer Gürakar-Skribeland for at utviklingen i folkeretten kan rettferdiggjøre – og til og med kreve – at det kommer på plass et system for tvangsretur som ikke prioriterer staters interesser fremfor alt annet. I stedet burde man finne en rimelig balanse mellom statenes og enkeltpersoners interesser, samt rettsstatens krav. Ifølge Gürakar-Skribeland ville dette innebære å undersøke om det er en relevant forbindelse mellom mottagerlandet og personen som returneres.
Menneskeretten bevegelsesfrihet
Avhandlingen gir en bred oversikt over relevant materiale og omfattende innsikt i de ulike fagområdene som er med i studien. Overrasket noen av disse funnene deg?
– Jeg ble spesielt overrasket over den delen som gjelder bevegelsesfrihet. FNs menneskerettighetskomité har tidligere sagt at valg av destinasjon er en del av retten til å forlate en stat, også for de utlendingene som oppholder seg ulovlig og blir utvist. På samme måte uttaler Den europeiske menneskerettighetsdomstolen rutinemessig at retten til å forlate en stat «garanterer enhver person retten til å forlate ethvert land til fordel for ethvert annet land, etter vedkommendes valg, og som han eller hun kan få adgang til».
Non refoulement-prinsippet Innebærer at ingen kan sende en person tilbake til sitt hjemland om man risikerer å bli forfulgt der.
Kilde: snl.no/non-refoulment.
Men disse uttalelsene gjøres alltid «i forbifarten», altså uten at det er avgjørende for den aktuelle saken. Jeg har undersøkt grundig, men har ikke støtt på noen saker i noen av disse organene der dette spørsmålet er blitt behandlet direkte, sier Gürakar-Skribeland.
I det siste har det vært økt interesse for å studere nærmere retten til å forlate en stat. Dette er gjort i forbindelse med å forhindre utreiser, samt hvordan ulike tiltak for å hindre utreise er knyttet til retten til å søke asyl og vernet etter non refoulement-prinsippet.
– Det jeg har gjort, er noe annet: Jeg har utforsket retten, og spesielt retten til valg av destinasjon, i forbindelse med tvangsretur, forklarer Gürakar-Skribeland.
Kontaktinformasjon
Avhandlingen Forced Return of Migrants er en del av det tverrfaglige forskningsprosjektet "Transnasjonalisme ovanfrå og nedanfrå" (MIGMA) som er finansiert av Norges forskningsråd.