Vinner av årets artikkel 2021
Tidsskriftet Nordic Journal of Criminology har kåret årets beste artikkel 2021. Prisen gikk til artikkelen “Non-reporting of sexual violence as action: acts, selves, futures in the making”.
– Artikkelen handler om hvorfor noen kvinner ikke anmelder voldtekt. Om hvordan de forstår, forklarer og rettferdiggjør å ikke ha anmeldt voldtekten de ble utsatt for, og at dette er et aktivt valg. Det handler om de voldtektsutsattes forhold til det å involvere politiet i egne erfaringer, forklarer Hansen og Skilbrei. De fleste i studien ble voldtatt som unge (alder 15–25 år). Noen av kjente gjerningspersoner og i forbindelse med fest.
– Vi har sortert og tolket deres begrunnelser for valget om ikke å anmelde dithen at kvinnene navigerer i to ulike rettferdiggjøringsregimer. Det ene er et instrumentelt regime som handler om konkrete handlinger, hva har skjedd, hva skal man gjøre, hvilke forventete handlinger følger hvis man gjør det ene eller det andre, eller hvis noen har gjort det ene eller det andre mot deg. For eksempel, hvis man oppfatter å være utsatt for voldtekt og deler det med andre, følger nærmest kravet og forventningen om å anmelde hendelsen. Her blir det å gå til politiet nærmest et slags point of no return, det setter i gang en serie handlinger og konsekvenser en ikke nødvendigvis hverken har kontroll over eller eierskap til.
Legge det bak seg
– Det andre rettferdiggjøringsregimet er ontologisk. Det handler om følelsen av et selv, ens subjektivitet og hvem en er eller kan bli i fremtiden. Å begrepsfeste noe som en voldtekt, for så å dele dette med andre (eller å anmelde), gjør for eksempel at handlingen en ble utsatt for lett kan klebe seg fast i andres (og ens egen) oppfatning av hvem en er, og hvem en kan bli.
Ontologi er læren om alle tings innerste vesen, om hva det vil si å være til eller eksistere.
Kilde: naob.no, ontologi
– Kvinnene som ble intervjuet begrepsfestet hendelsen som voldtekter, og forstår denne som noe som kunne skje dem fordi de var unge, de visste ikke bedre, de ville passe inn. De fleste legger vekt på at det var deres aktive valg som bidro til at de havnet i en situasjon der de kunne bli voldtatt, samtidig som de er tydelige på at selve voldtekten ikke var deres feil. I denne prosessen forteller de frem et ungt og noe uerfarent selv, som ikke kunne vite bedre, og derfor havnet i disse situasjonene. Siden de ikke lenger er unge og naive, og nå vet bedre, kan de distansere seg fra dette unge og uerfarne selvet ved å la være å anmelde eller dele opplevelsen med andre. De kan legge bak seg det som skjedde og gå videre i livet, uten å måtte knyttes til noe vondt en annen gjorde dem. I deres fortellinger fremstilles dette som umulig dersom de hadde anmeldt.
– Å velge å ikke anmelde representerer her en mulighet for å gjenvinne kontroll og ta eierskap til det som skjedde, samt å skape rom til å forstå og håndtere sin erfaring på egne premisser, for så å gå videre i livet, sier Hansen.
Flest mulig skal anmelde voldtekt
Samtidig forsøker samfunnet i økende grad å tilrettelegge for at flest mulig skal anmelde voldtekt. Det er et sosialt klima der det å anmelde en voldtekt fremstilles som det eneste riktige å gjøre.
– En oppfordres ofte til å anmelde blant annet for å «få frem omfanget av voldtekt i dagens samfunn slik at en ser hvilket stort sosialt problem dette er», «for å plassere ansvaret der det hører hjemme», og for å «forhindre fremtidige voldtekter» ved at overgriperen anmeldes og helst straffes.
– Vi mener dette legger et stort ansvar på den utsatte. I et slikt klima, og under et slikt press og ansvarliggjøringen av den voldtektutsatte, er det viktig å undersøke dette fra de utsattes perspektiv. For samfunnet er det kanskje ønskelig at flest mulig anmelder, men det er ikke gitt at dette er riktig valg for den som ble voldtatt, forklarer Hansen.
– Det er flott at denne artikkelen har blitt lest og anerkjent med en pris. I en tid hvor mange er opptatt av å snakke om seksuell vold og samfunnets reaksjoner er det viktig at grundig forskning på dette når ut. En pris som dette, øker oppmerksomheten og leserkretsen, uttaler Skilbrei.
Fyllesex på godt og vondt
Maria Hansen er ekstern ph.d.-kandidat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (IKRS) og holder til ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning. Artikkelen inngår i hennes doktorgradsprosjekt som handler om «fyllesex på godt og vondt».
– Min interesse ligger ikke i å se på hvor grensa mellom «riktig og ønsket» sex og «gal og uønsket» sex går, men hvordan gråsonen, som et slags normativt landskap mellom sex og voldtekt, riktig og galt, ønsket og uønsket blir til. Jeg intervjuer kvinner og menn som har hatt fyllesex på nettopp godt og vondt. De fleste voldtekter skjer i forbindelse med fest, men det er også helt vanlig å ha sex i fylla, så hva er det med fyllesex? Hva er det som gjør at folk har sex i fylla, og hvordan kan den samme handlingen oppfattes helt ulikt av ulike personer?
May-Len Skilbrei er professor ved IKRS og spørsmålet om anmeldelse av voldtekt er ett av flere temaer hun jobber med.
– Jeg er i bunn og grunn interessert i forholdet mellom menneskers opplevelser og politikk om det samme, noe som i min forskning på voldtekt betyr at jeg er interessert i forholdet mellom voldtekt som erfaring og hvordan vi som samfunn møter denne erfaringen. Nå jobber jeg videre med det fra andre innfallsvinkler. Akkurat nå skriver jeg et kapittel til en svensk lærebok for sosialarbeidere om den makten de har til å definere og problematisere unges seksuelle erfaringer.
Kari Stefansen er forsker i Seksjon for ungdomsforskning ved OsloMet og skal også jobbe videre med tematikken.
– Jeg interesserer meg for variasjonen i sånne erfaringer og hvordan overgrep som ikke er typiske eller passer med oppfatningen av hva en voldtekt er, blir forstått og håndtert. Nå skriver jeg på en artikkel om festovergrep og skal i gang med et nytt prosjekt sammen med Rikke Tokle og Gerd Marie Solstad på NOVA der vi skal intervjue ungdommer fra ulike ungdomsmiljøer om seksualitet, grenser og overgrep.