Få talspersoner for kriminalitetsofre
– En stor svakhet ved ofrenes situasjon i Norge er at de ikke har hatt sterke talspersoner. Det har ikke vært noen sentral myndighet som kan ivareta ofrenes posisjon og heller ingen samlet organisering av ofrene selv. Kriminalitetsofre er ofte en sårbar og utsatt gruppe, forteller Erik Nadheim.
Nadheim disputerte i år med avhandlingen Kriminalitetsofre og rettssikkerhet. Om tekst som taler og hva det sier som ikke blir sagt. Avhandlingen er en analyse av dokumenter med relevans for kriminalitetsofre fra regjeringer og Stortinget siden 1990. Formålet har vært å vise hvordan kriminalitetsofres rettssikkert omtales og vektlegges i offentlige dokumenter gjennom mer enn 30 år.
Synet på ofrene har endret seg
– Jeg har ønsket å få frem hvordan synet på ofrene har endret seg i disse 30 årene, forteller Nadheim.
Mens 1990-tallet var en pionertid hvor ofrenes rettigheter ble anerkjent på en ny måte, var 2000-tallet de store reformenes tiår. Bistandsadvokat- og voldsoffererstatningsordningene ble utvidet, retten til informasjon ble tatt hensyn til i mye større utstrekning enn tidligere. På 2010-tallet og frem til våre dager er de store paradoksenes tiår.
– Aldri før har man forsket så mye på ofrenes behov og situasjon. Samtidig har det aldri blitt strammet kraftig inn på ofrenes rettigheter. Retten til bistandsadvokat og voldsoffererstatning har blitt innskrenket. Begge deler ut fra økonomisk innsparing. Dette har skjedd med stor politisk enighet, forteller Nadheim.
Fravær av menneskerettslige forpliktelser
I tillegg til manglende talspersoner for kriminalitetsofre – både fra ofrene og politikernes side – skisserer Nadheim opp en annen årsak til kriminalitetsofrenes svekkede posisjon. Ifølge Nadheim har man i Norge aldri hatt en offentlig diskusjon om hvorfor myndighetene skal hjelpe og støtte kriminalitetsofre ut over generelle helse- og velferdspolitiske tiltak. Det er synd på ofrene. Dette er klart slått fast i andre land, blant annet i Sverige.
– I arbeidet med denne avhandlingen har jeg ikke funnet eksempler på at noen norsk regjering eller Stortinget har slått fast at samfunnets innsats for kriminalitetsofre følger av menneskerettslige forpliktelser, forteller Nadheim.
Tom retorikk
Et eksempel Nadheim trekker frem er ofrene etter skytingen utenfor London Pub 25. juni 2022.
– Mer enn 200 personer fikk status som fornærmet av politiet, men svært mange av disse fikk avslag da de søkte om å få bistandsadvokat. Dette er et resultat av de innstrammingene som ble gjort og det er et symptom på at det i Norge ikke er noe som er interessert i ofrenes situasjon, forteller Nadheim.
I en situasjon med trangere offentlige budsjetter, har det vist seg lett med brede politiske flertall å innskrenke ofrenes rettigheter, til tross for politiske programformuleringer om at man vil gjøre det motsatte. Løftene har vist seg å være tom retorikk, og ikke realiteter.
Se også:
- Kriminalitetsofre og rettssikkerhet – Om tekst som taler og hva det sier som ikke blir sagt
- Kriminalitetsofre og rettssikkerhet (prosjektnettside)
Fakta:
Erik Nadheim forsvarte sin doktorgradsavhandling Kriminalitetsofre og rettssikkerhet – Om tekst som taler og hva det sier som ikke blir sagt ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi 28. februar 2023. Avhandlingen er en analyse av dokumenter med relevans for kriminalitetsofre fra regjeringer og Stortinget siden 1990. Formålet har vært å vise hvordan kriminalitetsofres rettssikkert omtales og vektlegges i offentlige dokumenter gjennom mer enn 30 år. Nadheim var ansatt i Justisdepartementet og skrev avhandlingen med støtte fra Norges forskningsråd.