– Ingen begynner på Politihøgskolen for å studere

Du forteller at ingen begynner på Politihøgskolen for å studere, men for å bli politi. Hva er det du har sett på i avhandlingen din?

– Jeg har sett på hvordan politistudentene ser på seg selv og studentenes forhold til det politifaget som formidles i politiutdanningen, forteller Pål Winnæss.

Han er sosiolog og førsteamanuensis ved Politihøgskolen (PHS) hvor han underviser i sosiologi og kriminologi. De siste årene har han i tillegg vært stipendiat ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Høsten 2023 leverte han avhandlingen Utdanning til kunnskapsbasert politiarbeid. Politihøgskolen som sosialiseringsagent.

– Alle begynner på Politihøgskolen for å bli politi. Det er veldig ulikt dem som begynner på kriminologi. Kriminologistudenter ser kanskje ikke så klart for seg hva de skal bli, men de vil veldig gjerne studere kriminologi. Slik er det ikke med politistudenter, forteller Winnæss.

Når studentene starter på Politihøgskolen, er utdanningen nærmest et hinder de må forsere for å bli det de ønsker. Studentene har et klart bilde av det å være politi og den rollen de skal inn i.

– I løpet av utdanningen kan det tenkes at det bildet forandrer seg, men vurderingene de selv gjør, gjøres ut ifra det bilde de har på hva det innebærer å være politi, forteller Winnæss.

De tre årene på Politihøgskolen blir like mye et identitetsprosjekt som et utdanningsprosjekt. Studentene vurderer seg selv etter hvorvidt de er i stand til å fylle rollen som politi.

– Det er en veldig sterk identitetskomponent ved politiutdanningen.

Tidligere var undervisningen mer klasserombasert. Fremdeles er det en sterk kullfølelse blant studentene, men dette er i ferd med å endre seg. Nå foregår mer av undervisningen med forelesninger i større auditorium.

Det er der Winnæss kommer inn.

– Flere studenter ga eksplisitt uttrykk for at fagene jeg underviste i var på villspor og at fagene opptok dyrebar tid fra andre, viktigere fag. De mente at fagene mine var for teoretiske og det var for vanskelig. De mente mer operativ trening i studietiden var mer nyttig for dem når de skulle ut i arbeid etter endt studie. Noen mente faktisk at man ble dårligere politi av å lese sosiologi, forteller Winnæss.

Men hva skyldes denne motstanden mot de akademiske fagene?

Kroppskultur blant studentene

Winnæss ble etter hvert opptatt av politistudentenes sosiale bakgrunn.

For å komme tettere på det som skjer i løpet av studiet og for å komme tettere på de sosiale prosessene, fulgte han 30 studenter fra de begynte på PHS til de sluttet tre år senere.

Mens den internasjonale forskningen og tidligere forskning i Norge forteller at politistudentene kommer fra ganske velutdannede hjem og at en stor andel av studentene hadde foreldre med høyere utdanning, følte Winnæss at det ikke stemte.

– For meg var det merkelig at norske politistudenter skulle tilhøre den kulturelle middelklassen, at de stilte seg avvisende til utdanningens teoretiske stoff og at de søkte seg til operative karrierer.

Winnæss kommer selv fra et hjem uten mye akademisk utdanning og han syntes politistudentene liknet påfallende mye på ham selv. Han kjente seg ikke igjen i det forskningen sa.

Han la også merke til at veldig mange studentene brukte mye tid i treningsrommet og at studentene trente med en intensitet og dedikasjon som gjorde at de hadde stor fremgang i mange øvelser.

– Den kroppskulturen jeg observerte brøt ganske ettertrykkelig med mine oppfatninger om gjengs ungdom fra velutdannede hjem, forteller Winnæss.

Winnæss ville derfor undersøke om tidligere forskningsfunn faktisk stemte.

Ved å følge flere studenter over tid fant han ut at politistudentenes ikke skilte seg noe særlig ut sammenlignet med andre studenter som tar høyere utdanning i Norge.

Mens tidligere forskning rapporterte at 70 % av studentene hadde foreldre med universitet- og høyskolebakgrunn, fant Winnæss derimot ut at under 50 % hadde foreldre med høyere utdanning. Av disse hadde omkring 10 prosent foreldre med høy høyere utdanning.

–  For meg ga studentenes sosiale bakgrunn åpenbart mening til at de var kritiske til de akademiske fagene i løpet av studietiden, forteller Winnæss.

Interessekonflikt

Mens politistudentene foretrekker praksis, ser man en veldig sterk tendens til akademisering på PHS.

I større grad enn tidligere kreves det at studentene kan kunne lese og bruke forskning. De skal stille kritiske spørsmål og bruke vitenskapelige metoder for å løse oppgaver i studietiden og i arbeidslivet.

Slike krav er i utakt med studentenes idé om politirollen. De ser for seg politiet som noen som løser praktiske oppgaver når det oppstår konflikter i samfunnet.

– For dem som begynner på PHS handler yrket primært om kriminalitetsbekjempelse. Gjerne også dramatiske situasjoner, forteller Winnæss.

Likevel må studentene de første månedene lese sosiologi og vitenskapsteori.

–  Det er sant at studentene som begynner hos oss har gode karakterer. Det er vanskelig å komme inn, men de ønsker seg likevel vekk fra de akademiske fagene når de begynner her, forteller Winnæss.

Studentene har jobbet hardt for å komme inn, men de er ikke så akademisk interesserte.

Men er ikke det kunnskapsbaserte riktig vei å gå?

– Jeg tror at det å jobbe kunnskapsbasert både er smart og hensiktsmessig. Det er riktig å gå den veien. Samtidig trenger vi – for all fremtid – et politi som er i stand til å ta i et tak. Vi trenger at noen er der når utestedene stenger på lørdagskvelden og det går helt galt. Politiet vil alltid har rollen som en slags portvokter, forteller Winnæss.

Så hva er det du får frem med avhandlingen din?

– Jeg ønsket å få mer kunnskap om politistudentene. Slik at de som planlegger politiutdanningen og drifter utdanningen også vet hva slags studenter de har å gjøre med. Jeg ønsket også å forstå hva denne motstanden mot akademisk, forskningsbasert undervisning handler om. Det handler ikke om at studentene ikke forstår. De forstår. Men å bli politi handler for studentene mer om å komme i fysisk krevende situasjoner der noen må trå til for å redde liv. Og noen, det er dem, forteller Winnæss.