I Alan Silitoes' novelle «The loneliness of the long-distance runner» er hovedpersonen Smith dømt til en ungdomsanstalt. Smith begynner å løpe i fengselet som en måte å unnslippe situasjonen på – både fysisk og følelsesmessig. Men kan løping også hjelpe løslatte til å endre livet sitt?
Professor Thomas Ugelvik leder for tiden et prosjekt som studerer helsetjenestetilbudet i norske fengsler og fengslenes innvirkning på helsen. Som en del av studien i PRISONHEALTH-prosjektet har han intervjuet nåværende og tidligere innsatte om hvordan det å begynne å løpe har påvirket livene deres.
Prosjektets mål er å finne ut om velferdsstatens helsetjenester når ut til de innsatte. De ønsker også å identifisere mulige utfordringer og hindringer for helsetjenestetilbudet i fengsel, og hvordan de kan unngås i praksis.
– Vi ønsker å undersøke de langsiktige effektene av fengselshelsetjenestene både fra de innsattes og fra samfunnets perspektiv, inkludert effekter på helserelaterte utfall som levekår, kriminell aktivitet og dødelighet etter løslatelse, forteller Ugelvik.
Hva løping kan tilby
– Hvorfor valgte du å se på løping når du studerer helse i forhold til fengsler?
– Grunnen er at det å ta vare på helsen sin også er blant de viktigste faktorene og drivkreftene for at et individ skal slutte med kriminalitet, eller det som i kriminologien kalles desistance. Når vi studerer desistance, er vi interessert i de faktorene som kan føre til livsendringer i form av reduksjon eller opphør av kriminalitet. I intervjuene jeg har gjort med personer som har sonet fengselsstraffer, forteller de om hvordan de ønsker å holde seg sunne og komme i form, øke trivsel og lykkefølelse, forbedre seg selv og skape en følelse av disiplin og forbedring og bli en del av et løpefellesskap. Dette er motivasjonsfaktorer som løperne deler med alle, og det er ikke så rart, sier Ugelvik, for tidligere straffedømte er også vanlige mennesker, men jeg ville også se nærmere på hva løping kan tilby akkurat denne gruppen.
Langdistanseløping skaper et forutsigbart liv
Ugelvik fant ut at for mange av de innsatte var langdistanseløping en måte å skape struktur i livet på. Når du kommer inn i det, tar løpingen opp mye av uken din og skaper en forutsigbar struktur. Å holde seg opptatt, holde seg frisk, fylle «tom tid». For flere av deltakerne ser løpingen ut til å erstatte andre, mindre konstruktive aktiviteter. Det hjelper dem å skape noe som føles som en normal livsstil, noe de ser på som en stor fordel. Som en av de intervjuede sier til Ugelvik:
– Et forutsigbart liv, det er noe av det viktigste. Hvis du har levd et liv med narkotika og sittet i fengsel, er det å komme ut til noe som er forutsigbart, det er det løpingen gir meg, en følelse av forutsigbarhet.
Det var også en måte å bygge opp selvtilliten og troen på at man kan holde seg til en plan og stå distansen, til tross for hindringer og tilbakeslag. Som en av Ugelviks informanter uttrykte det:
– Noen ganger når jeg har vondt og har lyst til å gi opp et løp, tenker jeg bare fortsett å være sterk, ikke gi opp nå. Det har du gjort så mange ganger tidligere, men ikke i dag.
Håndtere smerte med løping
Ikke bare skapte løping og forberedelser til løping en struktur, men intervjuobjektene brukte også sine erfaringer fra et tidligere liv med rus og kriminalitet som motivasjon for å bli bedre løpere.
– En gang løp jeg ... et seks timers løp som jeg meldte meg på bare tre dager før, og det er et bevis på at når jeg bestemmer meg, så er det hodet mitt som bestemmer. Ja, det var vondt, jeg hadde lyst til å gi meg i halvannen time ... så tenkte jeg OK, du har hatt vondt før, mye mer vondt enn dette. Tenk på da stefaren din pleide å slå deg. Tenk på hvor vondt det var. Du kan gjøre dette, og så kommer du bare inn i dette sporet, og du kan bare fortsette å løpe.
– Så på sett og vis bruker informantene sin vanskelige fortid som en smertehåndteringsteknikk for å bli bedre løpere, samtidig som de bruker løpingen til å styrke endringsprosessen de står i, sier Ugelvik.
Langdistanseløperens desistance
I Silitoes novelle bestemmer fangen seg for å tape et stort løp som en personlig og politisk protest mot fengselsledelsen og deres bruk av løping som en form for rehabilitering. Ved å nekte å vinne, selv om han lett kunne ha gjort det, blir det også en måte å bli fri på, samtidig som løpingen handlet like mye om å unnslippe klassebakgrunn som fengsel.
– I din tidligere forskning har du vært opptatt av hvordan fanger prøver å føle seg frie og få en følelse av autonomi mens de er innesperret. Med tanke på forskningen din om langdistanseløping og helse i fengsel - mener du at det er noen dilemmaer når fengsler tilbyr idrett eller trening som rehabilitering?
– Langdistanseløping passer ikke for alle, og jeg vil absolutt ikke at fengselet skal gjøre det obligatorisk. Jeg tror en stor del av suksessen i de tilfellene vi har sett, er at deltakerne velger å begynne med løping, og at det føles som deres eget prosjekt, en boble av autonomi i en verden der autonomi er sterkt begrenset.