Det første møtet
I 1974 leste Knut Papendorf om norsk, fengselskritisk kriminologi i det tyske tidsskriftet «Kriminologisches Journal». Artikkelen beskrev en studentreise til Oslo; besøk hos KROM - Norsk forening for kriminalreform og Institutt for kriminologi. Den omhandlet norsk kriminologi og kriminalpolitikk, deriblant diskusjonen om bruk av fengselsstraff.
- Siden jeg selv var opptatt av fengselspolitikk, særlig fordi jeg hadde jobbet med unge lovbrytere og straff, så syntes jeg det var veldig spennende. Dette var utgangspunktet for mitt ønske om å reise til Norge, forteller Knut.
Ett år senere fikk han anledning til å søke om et statsstipend ved «Deutscher Akademischer Austauschdienst» (DAAD) for et forskningsopphold ved Universitetet i Oslo.
- Hva var ditt førsteinntrykk av Det juridiske fakultet?
- Jeg hadde vært mange ganger i Oslo før, men dette, sensommeren 1976, var første gang jeg besøkte universitetet. En historie jeg har fortalt en del ganger som beskriver godt min opplevelse av forskjellen mellom et tysk juridisk fakultet, og et norsk institutt eller fakultet på den tiden er mitt første møte med Institutt for kriminologi og strafferett som den gang var lokalisert i Professorboligen. Jeg kjente på forhånd ingen av de ansatte. Bak en dør satt, som jeg senere skulle forstå, Nils Christie. Han kikket opp og sa «hei, hvem er du da». Han kjente jo ikke meg, men inviterte meg inn på kontoret til en prat. Han viste stor interesse for det jeg hadde å fortelle, til tross for at han som professor sikkert var opptatt med andre ting.Slikt var jeg ukjent med fra det juridiske miljøet i Hamburg, som var mye stivere. Bare som et eksempel: hvis man som student ville ha kontakt med en professor så måtte man henvende seg til en sekretær og søke om å få time. Møtet med Nils viste meg en annen, mer åpen og inviterende kultur enn hva jeg var vant til fra Tyskland. Det er kanskje ikke rart at denne lille opplevelsen har heftet seg i mitt minne.
Gegen die alte Zeit - mot gamle tradisjoner
Knut begynte å studere juss ved Universitetet i Hamburg i 1967. Han forteller at på den tiden var miljøet på jussen relativt konservativt. For eksempel sa noen av studentene «De» til hverandre. På den andre siden var juss-miljøet også ganske radikalt. Da han studerte var studentene særlig opptatt av rettsvitenskapens og juristenes delaktighet i det tredje riket.
- Vi begynte å studere og grave opp gamle artikler og lignende fra våre lærere som viste at noen av dem hadde hatt nær tilknytning til det tredje rikets tenkning. Det var et slags indre opprør mot våre «fedre» innen juss-miljøet. Det var også et oppgjør med gamle tradisjoner. Spesielt godt husker jeg to studenter som en gang avbrøt en høytidelig seremoni. De holdt opp et banner med ordene: «Unter den Talaren - Muff der 1000 Jahre" som betyr noe sånn som "Under rektorkappen skjuler seg lukten av det tredje riket». Et fotografi fra seremonien ble et ikonisk bilde, et symbol på studentopprøret. Slutten av 1960-tallet var en tid med mange demonstrasjoner, også mot noen av våre lærere. En sentral skikkelse var sosiologen Rudi Dutschke som senere ble utsatt for attentat i Berlin.Han var en fantastisk retoriker og den viktigste personen i SDS («Sozialistischer Deutscher studentenbund»). Skuddene på Dutschke utløste voldsomme protester mot Springer-pressekonsernet, som av mange studenter ble sett på som medskyldig i attentatet på Dutschke og i angrep på studentbevegelsen.
Studietiden til Knut bar også preg av at Tyskland var et delt rike.
- Forholdet mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland, mellom vestlig kapitalisme og det østtyske sosialistiske styret var også stadig et tema. På den tiden var det virkelig litt av en opplevelse å reise fra vest til og øst, med grensevakter og hele DDR omkranset av en stor mur. En ble nøye kontrollert og det kunne ta flere timer med kontroll, gjennomført med tysk grundighet og massiv sjikane, før man endelig fikk lov til å passere grensen, minnes Knut.
En kriminalpolitisk dannelsesreise
Knut tok 1. og 2. tyske juridiske embetseksamen i 1972 og 1975. Etter 1. embetseksamen begynte han også å studere sosiologi og snart arbeidet med det som til slutt ble hans doktorgradsavhandling Absage an die traditionelle Kriminalpolitik. Eine soziologische Einschätzung der Theorie und Praxis des "Norsk forening for kriminalreform" (KROM). Avhandlingen ble senere publisert under tittelen Gesellschaft ohne Gitter – Et samfunn uten gitter. Han har vært aktiv i KROM siden 1976.
- Hva gjorde deg interessert i KROM?
- Jeg begynte å studere bøkene til Thomas Mathiesen, en av grunnleggerne av KROM, særlig The Politics of abolition, Det uferdige og Pressgruppers samfunnsstruktur. Jeg var spesielt opptatt av abolisjonisme – arbeidet med å avskaffe fengsel som sanksjonsform. Jeg var interessert i KROM sin aksjonsforskning, både kritikken av bruk av fengsler og arbeidet med fangers rettigheter. For meg var det viktig å få inn denne kriminalpolitiske diskusjonen også i tysk akademia. Siden Mathiesens bøker ikke fantes på tysk, bestemte jeg meg for å oversette dem selv. Kriminologi i Tyskland på slutten av 1960-tallet var dominert av jurister som fokuserte på kriminalitetens årsaker på individnivå. På 70-tallet skjedde et fundamentalt skifte der kontrollapparatet med fokus på dens kriminalitetsskapende rolle. Dette ble på "tysk" kalt "Labeling approach". Diskusjonen om abolisjonisme startet ikke før 1976/77. Jeg har litt av æren for å innføre denne innen tysk akademia.
Knuts engasjement i KROM førte også til etableringen av en tysk KROM-bevegelse med navnet KRAK som etter hvert ble en paraplyorganisasjon for flere fengselskritiske bevegelser i Tyskland.
Andre halvdel av 1980-tallet ble for Knut preget av å styrke den kriminologiske og rettssosiologiske vitenskapsutvekslingen mellom Norge og Tyskland. Kriminalpolitisk var dette en periode der særlig debatten om myndigheters sanksjoner og tiltak i forhold til bruk av narkotika stod sentralt. Her formidlet Knut erfaringer fra Mellom-Europa som etter hvert forlot visjonen om et narkotikafritt samfunn til fordel for skadereduksjon.
Sentrale rettsosiologiske temaer
Etter en periode som forsker ved universitetene i Bremen og Hannover, og for KRIPOS-ledelsen i Lübeck, begynte Knut ved det som den gang var Institutt for rettssosiologi i 1991. Egentlig hadde han forskningsfri for å studere norsk på Blindern, men ble fort engasjert i det rettssosiologske miljøet ved Det juridiske fakultet.
På 1990-tallet, i kjølvannet av Lundkommisjonens rapport om politisk overvåking etter andre verdenskrig, var statens kontroll med sine borgere et sentralt tema innen norsk samfunnsdebatt.
- Jeg så temaet i lys av de erfaringene som jeg hadde fra Tyskland, og da spesielt overvåkningen i DDR. Jeg skrev en artikkel som ble publisert i Rætferd, «Stasis overvåkningspraksis og Stasi-arkivene», som er en analyse av overvåkningspraksisen i gamle DDR. Artikkelen tar også opp hvordan tyske myndigheter etter gjenforeningen håndterte konsekvensene av DDRs sterke overvåkningspraksis. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland på slutten av 1980-tallet medførte store juridiske problemer. I Tyskland ble det etablert et eget embete (Gauck embete) som forvalter de overvåkingsarkivene som fremdeles finnes. Alle kan søke om innsyn i sin egen mappe og spesielt dette synes jeg var relevant for den norske diskusjonen om politisk overvåkning.
Overvåkning er kun et tema der Knut har vist viktigheten av internasjonal orientering og faglig utveksling mellom ulike forskningstradisjoner.
- Du har funnet opp et rettssosiologisk nyord på norsk- nemlig: «rettsfjerne». Kan du forklare kort hva du mener med «rettsfjerne personer»?
- Dette er et begrep som jeg har overført fra den tyske debatten. Boken Rett for alle?, der jeg introduserer begrepet, er skrevet innen en rettshjelptradisjon. Dette er en stor debatt i den norske rettssosiologien som har røtter tilbake til begynnelsen av 1970-tallet og den første rettshjelpsundersøkelsen som ble gjennomført av en annen professor ved Det juridiske fakultet i Oslo, Ståle Eskeland. Forskningen viser at rettstilgangen er skjevt fordelt og at dette har med kunnskap om rettigheter og rettstilgang å gjøre. Begrepet «rettsfjern» er et mer passende begrep fordi det kan brukes isteden for «ressursfattig» som jeg synes er et diskriminerende begrep. Det ligger noe stigmatiserende i å bli karakterisert som ressurssvak, som om at man selv har skyld i situasjonen sin. Derfor liker jeg bedre «rettsfjern» fordi det lokaliserer personen i forhold til mulighetene til å ytre sine rettskrav eller rettsbehov.
Krigsbarna og deres mødre
I tillegg til å ha en fot i en tysk akademisk kontekst og den andre i det norske universitetslivet, er Knut også oppvokst med tysk far og norsk mor.
- Jeg tilhører gruppen av de 10-12 000 krigsbarn som ble et resultat av Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge under den andre verdenskrig. Men siden jeg vokste opp i Tyskland så har jeg aldri sett på meg selv som et krigsbarn. Jeg vokste opp i et Tyskland som tysk gutt, med norsk mor, men det var ikke så vesentlig i en slik sammenheng. Da jeg senere, mye senere kom i kontakt med norske krigsbarn og hørte deres fortellinger, om deres problemer i oppveksten og de overgrep de hadde vært utsatt for så følte jeg at jeg virkelig burde interessere meg mer for temaet. Det var utgangspunktet for min forskning om behandlingen av krigsbarn og deres mødre etter andre verdenskrig.
Hvordan kunne egentlig tyskerjentene straffes? At de ble straffet var kjent, men hva som var de juridiske begrunnelsene fantes det ikke noen rettsvitenskapelige arbeider om. Knuts forskning på behandlingen av tyskerjenter etter krigen resulterte i boken Siktet som tyskertøs – rettsoppgjøret i videre forstand. Boken dokumenterer at behandlingen fra den norske stat i realiteten var en fengselsstraff uten dom og at den norske stat ved Rikspolitisjefen og Justisdepartementet misbrukte sin makt.
- Diskusjonene om andre verdenskrig har vært veldig forskjellig i Tyskland og Norge. Tyskland var angriperen som startet krigen og sto for vanvittige krigsforbrytelser, utryddelsen av 6 millioner jøder og andre folkegrupper. For så vidt har hele den politiske debatten i Tyskland i etterkrigstiden vært en renselsesprosess der man har fokusert på sin egen og statens medvirkning. Juristenes rolle i det tredje riket, som vi allerede har vært inne på, er ett av flere tema i denne debatten. Den norske diskusjonen har vært en helt annen. Norge var jo et okkupert land, og fokuset har inntil nylig vært på offer- og motstandsrollen. Motstandsarbeidet under den tyske okkupasjonen er naturlig nok det store temaet i Norge. Dette overskygget krigsbarnas skjebne og behandlingen av tyskerjentene, og det har tatt lang tid før disse temaene har kunne tas opp.
- Bearbeidelsen av urett staten begikk under nazitiden er et tema som i Tyskland er understøttet på høyeste politiske nivå. Man kan nesten snakke om et statsresonnement som den politiske eliten er enig om. Som okkupert nasjon måtte ikke Norge ta avstand fra en tungt belastende fortid under okkupasjonstiden. Tvert i mot kunne man bygge på den motstanden, den sivile motstanden, og på slutten av krigen, den militære motstanden. Krigserfaringen ble et konstituerende element ved gjenoppbygningen av nasjonalstaten i Norge, som overskygget alt over lang tid. Det er fortsatt mye å ta fatt i når det gjelder å ta for seg de mindre hyggelige sidene av krigsoppgjøret i Norge, avslutter Knut.