Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Vidar Halvorsen, Universitetet i Oslo (leder)
- Førsteamanuensis Ellen Wessel, Politihøgskolen (1. opponent)
- Professor emeritus Kjell Å Modeer, Lund Universitet (2. opponent)
Leder av disputas
Instituttleder May-Len Skilbrei
Veileder
- Professor Ola Mestad
Sammendrag
Bevismuntlighet og troverdighetsvurdering
Hva legger dommere vekt på når de vurderer troverdighet i straffesaker? Fra og med juryloven av 1887 har det vært et sentralt rettsprinsipp at bevisførselen i straffesaker skal skje muntlig og umiddelbart. Selv om bevismuntligheten har flere begrunnelser, har en av de mest sentrale vært at direkte bevisførsel bidrar til å gjøre dommernes troverdighetsvurderinger mer treffsikre. Et spissformulert uttrykk for denne troen på bevismuntligheten som sannhetsfremmende middel gir Jo Hov i sine prosessbøker, når han skriver «’Papir rødmer ikke, har det vært sagt». I avhandlingen undersøkes rettshistoriske og nåtidige juridiske begrunnelser for å gi bevismuntligheten en så sentral rolle i den straffeprosessuelle beslutningsmodellen. Videre drøftes hvordan direkte bevisførsel påvirker og informerer dommernes troverdighetsvurderinger.
Hva legger dommerne vekt på?
På bakgrunn av en teoretisk og rettshistorisk gjennomgang av rettslige konseptualiseringer av troverdighet, lesing av domstekster, observasjoner av rådslagninger og intervjuer med dommere i straffesaker, utarbeides konturene av en empirisk basert troverdighetskildelære i analogi til rettsvitenskapens mer kjente rettskildelære.
Selv om bevisbedømmelsen i dag er fri og ikke underlagt noen formell metode, viser analysen at den for troverdighetsvurderingenes vedkommende følger en uformell systematikk. Målet med den analytiske struktureringen av dommernes vurderinger i fem ulike troverdighetskildefaktorer er å synliggjøre taus og implisitt kunnskap i retten, slik at kriteriene i bevisbedømmelsesskjønnet blir bedre belyst.
Bedre kunnskap om troverdighetsvurdering i praksis
Analysen viser at de ulike troverdighetskildefaktorene har ulik atferdsvitenskapelig støtte. Systematiseringen gir dermed grunnlag for å sette dagens bevisbedømmelsespraksis i dialog med den kritikken som fra ulikt faglig hold rettes mot bevisbedømmelse og troverdighetsvurdering i retten. Den rettshistoriske redegjørelsen synliggjør også relevansen av et kunnskapsrepertoar om troverdighetsvurdering som finnes i eldre juridisk tradisjon, men som i dag er lite omtalt. Samlet gir avhandlingen bedre kunnskap om hvordan rettslige troverdighetsvurderinger skjer.