Disputasen vil bli streamet og noen av setene bak kandidaten og opponentene vil være synlige for de som ser på.
Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
- Professor Ragnhild Sollund, Universitetet i Oslo (leder)
- Professor emeritus Henrik Tham, Stockholms Universitet (1. opponent)
- Universitetslektor Görel Granström, Umeå universitet (2. opponent)
Leder av disputas
- Professor Peter Scharff Smith
Veiledere
- Professor Vidar Halvorsen
- Førsteamanuensis Nina Jon
- Professor Ragnhild Hennum
- Professor May-Len Skilbrei
Sammendrag
Kriminalitetsofre og rettssikkerhet – realitet eller retorikk?
Avhandlingen er en analyse av dokumenter med relevans for kriminalitetsofre fra regjeringer og Stortinget siden 1990. Samtlige budsjettproposisjoner fra Justisdepartementet og stortingsinnstillinger er analysert, samt alle relevante stortingsmeldinger og lovproposisjoner. Formålet er å vise hvordan kriminalitetsofres rettssikkerhet omtales og vektlegges i offentlige dokumenter gjennom mer enn 30 år.
Tre tiår med individuelle kjennetegn
På 1990-tallet kom kriminalitetsofrene til syne og deres rettigheter og behov ble anerkjent på ny måter. 2000-tallet omtales i avhandlingen som «reformenes tiår», på grunn av flere viktige tiltak for å ivareta og styrke kriminalitetsofrenes rettssikkerhet, blant annet utvidet rett til bistandsadvokat og bedre voldsoffererstatningsordning. Men ved inngangen til 2010-tallet synes det som om den politiske viljen til å forbedre kriminalitetsofrenes stilling hadde stoppet opp, til tross for at det aldri før gjennom forskning og utredninger hadde vært så mye oppmerksomhet rundt kriminalitetsofrenes rettigheter og behov. Derfor er det omtalt som «paradoksenes tiår».
På slutten av tiåret ble oppmerksomheten innrettet på å begrense ofrenes rettigheter. To av de viktigste og mest kostbare støtteordningene for kriminalitetsofre er retten til bistandsadvokat og til voldsoffererstatning. Rettighetene etter disse ordningene ble innskrenket med brede politiske flertall i 2021 og 2022, begrunnet med effektiviseringshensyn og ønsker om kostnadsreduksjon. Ingen stilte spørsmål ved om innskrenkningene gikk ut over kriminalitetsofrenes rettssikkerhet.
Manglende oppfyllelse av politiske løfter
I regjeringen Solbergs (H og Frp) politiske plattform, «Sundvolden-erklæringen» fra 2013, het det at hensynet til kriminalitetsofre «skulle vektlegges i hele strafferettskjeden». Men daværende justisminister Monica Mæland (H) sa etter åtte år i regjering, i et intervju med VG i mai 2021, at «ofrene for kriminalitet for ofte har blitt glemt når man diskuterer kriminalitet». Det var ikke bare regjeringen som «glemte» kriminalitetsofrene. Den politiske opposisjonen hadde i perioden heller ingen egne forslag for å styrke ofrenes rettssikkerhet. Men når det ble lett etter utgiftskutt på Justisdepartementets budsjett, var ikke ofrene «glemt».
Kriminalitetsofre og menneskerettigheter
I mange land, blant annet i Sverige, har myndighetene inntatt det klare standpunkt at det er en menneskerettslig forpliktelse å ivareta kriminalitetsofrene. Det pekes i avhandlingen på at vi i Norge aldri har hatt en prinsipiell diskusjon om hvorfor det offentlige skal støtte og hjelpe kriminalitetsofre. I den utstrekning ofrene er blitt ivaretatt, synes det å være en konsekvens av tradisjonell velferdstenkning: Det er synd på ofrene. Og i en situasjon med trangere offentlige budsjetter, har det vist seg lett med brede politiske flertall å innskrenke ofrenes rettigheter, til tross for politiske programformuleringer om at man vil gjøre det motsatte. Løftene har vist seg å være tom retorikk, og ikke realiteter.