Det fremkom at viruset spredde seg fra dyr som var til salgs på et dyremarked i Wuhan i Kina. Det er i media flere forslag til hvilken art viruset oppstod i, fra flaggermus til kritisk truede pangoliner. Pangoliner brukes av kineserne både som en delikatesse og for medisinske formål, hvilket er årsak til at arten er kritisk truet. I Wuhan var ville dyr stablet sammen i bur under forferdelige forhold for å selges som mat og medisin. Slakt foregår ofte på stedet, og neppe etter metoder som ville vært godkjent av det norske Mattilsynet. Dyrene, som ble sagt å inkludere pinnsvin, ulvunger og krokodiller, har blitt bortført med vold fra sine naturlige habitater. De er deretter fraktet på brutalt vis til markedet, som for dem kan beskrives som helvetes forgård. Slik omsetning av ville dyr skjer på markeder over hele verden, og særlig i Asia og Afrika.
Handelen med ville dyr er ikke forbudt, men på 70-tallet ble presset på mange arter så sterkt at CITES ble etablert. Konvensjonen som regulerer handel med truede arter av vill fauna og flora har et system med appendikser, hvor artene som er mest truet er listet på appendiks I, arter som må overvåkes og for hvilke handelen må kontrolleres er på appendiks II, mens arter truet i et land, er på appendiks III. Av reguleringen følger at individer listet på disse appendiksene må koples til nødvendige eksport- og importtillatelser og handelen registreres. Det er grunn til å være kritisk til CITES fordi logikken i konvensjonen tilsier at en art kan handles med helt inntil den blir kritisk truet. Det er tilfellet for svært mange arter. I dag er 5800 dyrearter listet på CITES’ appendikser, men svært mange dyrearter listes aldri på noe appendiks og går stille til grunne fordi ingen var bekymret for arten.
CITES ser på ville dyr som ressurser som er til for mennesker, dyr har da kun økonomisk, kulturell og estetisk verdi. Derfor kan mange land tjene mye på å arrangere troféjakt på truede arter som elefanter og løver, eksport av papegøyer og reptiler, eller ved å selge produkter av ville dyr, som svartbjørnsgalle og tigerpiller for medisinsk bruk. De siste eksemplene inkluderer nå også avl i Kina under forferdelige forhold, fordi de etter hvert ikke har flere svartbjørn igjen i naturen. Bjørnene sperres inne i knøttsmå bur hvor de ikke kan bevege seg med et rør inn i magen til galleblæren, hvorfra de jevnlig tappes for galle. Tigerne lever under kummerlige forhold.
Den afrikanske jacopapegøyen ble bortført i millioner og solgt til Europa og andre områder, men for hver tiende som kom frem, døde en på veien. Fangstmetodene er brutale. Som følge av handelen er arten nå på appendiks I. Over ti millioner reptiler drepes for skinnindustrien hvert år, ifølge van Uhm. Hvor mange dyr som omsettes i verden årlig er umulig å beregne fordi så mye av handelen er illegal, men ifølge en rapport fra Europaparlamentet (2016) var den økonomiske verdien av import av CITES-listede dyr og produkter til EU, unntatt kaviar, i 2014 på 641 millioner Euro, mens verdien av CITES-eksport av dyr var 1.1 milliarder Euro. Verdien av den ulovlige handelen estimeres til fra 6 milliarder til 21 milliarder Euro årlig, da inkludert planter. De enorme verdiene i handelen, et kilo neshornhorn er mer verdifullt enn gull, tiltrekker organisert kriminalitet og terrorgrupper som Al-Shabbaab. Neshornet jaktes fordi mange asiater tror at hornet, som består av keratin – det samme som fingernegler- har medisinsk verdi.
Handelen er altså regulert inntil en art er truet. En konsekvens er at vi får to parallelle markeder, et legalt og et illegalt. Regulering, fremfor forbud gjør det svært vanskelig for myndigheten i de 183 medlemslandene, hvorav EU er ett medlem, å håndheve konvensjonen. Når en art opplistes er også konsekvensen at den blir mer kostbar og dermed mer attraktiv. Parallelle markeder åpner for mye kriminalitet, som forfalskning av dokumenter, at dyr utgis for en annen art enn det er, som i en pågående straffesak i Nederland hvor papegøyer ble farget, eller man sier at man har færre dyr enn man har, f.eks. av akvariefisk
Et nærliggende eksempel er uroen norske tollere uttrykte over å skulle håndheve CITES etter at forbudet mot eksotiske reptiler ble opphevet i 2017. I dag er 19 arter tillatt, hvorav 15 er CITES II-listet eller IUCN-listet. Hvordan det har gått skal jeg utforske i mitt forskningsprosjekt; Criminal justice, wildife conservation and animal rights in the Anthropocene - CRIMEANTHROP, finansiert av Norges forskningsråd. Her skal vi se hvilken beskyttelse ville dyr faktisk har i konvensjoner ment å beskytte dem, som CITES og Bern-konvensjonen.
Nå kan jeg fastslå at CITES legitimerer, heller enn å forhindre handelen med ville dyr, både med dem som ennå ikke er utrydningstruet og dem som har blitt det. Dermed bidrar den selv til fortsatt og omfattende mishandling og drap på ville dyr. Et forbud sender et mye tydeligere normdannende signal til befolkningen og er lettere å håndheve. Så lenge handelen med ville dyr er tillatt og fortsetter i dagens omfang, vil vi se nye zoonoser.
Kronikken ble først publisert i Klassekampen 28.02.2020