Veksler mellom to spor
«Ofte så er det sånn at vi kutter straffesaken, hvis vi ikke har kapasitet til å ta den for eksempel, hvis du oppgir uriktig identitet, gir uriktige opplysninger, så kan vi velge å kutte straffesaken og kjøre rent forvaltningsspor. […] Vi er veldig privilegerte da, for vi kan velge hvilken hatt vi ønsker å ha på».
- Ansatt ved Oslo politidistrikt1
Politiet har både ansvar for å holde orden innenfor landegrensene og for å holde uønskede fremmede ute av Norge. For dem er utvisning et verktøy de kan ta i bruk overfor utlendinger som begår kriminalitet i Norge. Selv om utvisning ikke er en strafferettslig reaksjon, brukes det som kriminalitetskontroll. Dette er et av funnene til professor Katja Franko og stipendiat Sigmund Book Mohn, som er tilknyttet forskningsprosjektet Kriminalitetskontroll ved Europas grenser. I artikkelen Utvisning som straff? Om grensesnittet mellom strafferett og utlendingskontroll påpeker de at utvisning er et knutepunkt i møtet mellom kontroll av innvandring og kontroll av kriminalitet.
De siste ti årene har det vært en eksplosiv økning i antall utvisninger fra Norge. Dette kan delvis forklares med at det oppholder seg stadig flere utlendinger i landet, og at stadig flere utlendinger blir straffet. Men økningen handler også om at politiet har fått et sterkere fokus på utvisning, noe som har sammenheng med at politidistriktene blir målt på hvor mange utvisningssaker de oppretter hvert år. Økningen de siste årene viser en kvalitativ endring i forståelsen av utvisning som kriminalitetskontroll heller enn bare innvandringsregulering.
Norge har også hatt en sterkere økning i antall utvisninger enn både Sverige og Danmark de siste årene, og utviser i dag flere personer enn begge landene, selv om de historisk sett har utvist flere i de foregående tiårene.
Oppleves som straff
For politiet handler bruk av utvisning i stor grad om ressursmessige prioriteringer. I tillegg til disse økonomiske vurderingene får det betydning at utlendingsloven har andre kriterier enn straffeloven. Beviskravene i utlendingssaker er lavere enn de er i straffesaker, og utlendingen er pliktet til å gi opplysninger om seg selv, noe som ikke kan kreves i straffesaker. Konsekvensene av dette er at det i en del tilfeller er enklere å utvise en utlending som har begått et straffbart forhold enn det er å behandle straffesaken i rettssystemet.
Det er hovedsakelig to grunner til at personer blir utvist fra Norge. Enten er det utlendinger med lovlig opphold som blir utvist fordi de har begått en straffbar handling, eller så er det utlendinger som ikke har lovlig opphold, i all hovedsak asylsøkere, som utvises på grunn av brudd på utlendingsloven. Siden utvisning ikke er en straff, vil som regel ikke beslutningen om å utvise bli tatt i en domstol.
- Selv om utvisning ikke er en straff i juridisk forstand, oppleves det allikevel som en straff av mange. Dette gjelder særlig de som har sterk tilknytning til Norge, for eksempel hvis de har barn og ektefelle i landet. Utvisning beskrives av noen politiansatte som den reaksjonen som «svir» mest, og som ofte oppleves mer inngripende enn fengsel og bøter, sier Book Mohn.
Bruken av utvisning på grunn av ilagt straff viser også at en persons statsborgerskap få konsekvenser for hvordan strafferettssystemet håndterer like lovbrudd. For et lignende narkotikalovbrudd kan en nigeriansk mann bli utvist, en litauisk statsborger både straffet og utvist, mens en norsk statsborger kun kan straffes eller bortvises fra stedet.
Etterlyser prinsipiell tenkning
- Utviklingen i bruk av utvisning som vi har sett de siste årene har skjedd uten at man har hatt en prinsipiell diskusjon rundt formålet med utvisning, sier Franko. Resultatet er at det er politiets vurderinger og prioriteringer som er bestemmende for hvilken betydning utvisning skal ha i samfunnet.
Begrunnelsene for utvisning ligger tett opp mot det strafferettslige. Trusselen om utvisning er blant annet ment å fungere preventivt, og forebygge kriminalitet. Allikevel har politikerne valgt å holde utvisning utenfor strafferetten, fordi de mener at utlendingsforvaltningen har best kompetanse på området. Dette står i motsetning til praksisen i Sverige og Danmark, der det er domstolene som avgjør om en person skal utvises på bakgrunn av et straffbart forhold.
- Utvisning er det mest inngripende vedtaket som utlendingsforvaltningen kan gjøre, og kan få store konsekvenser for enkeltindivider. Utvisningssakene gjelder i stor grad ressurssvake grupper som har liten kunnskap om det norske rettssystemet. Å la personer som risikerer å bli utvist tilgang til fri rettshjelp og domstolsbehandling vil ivareta rettssikkerheten deres i mye større grad en det som er tilfelle i dag, avslutter Franko og Book Mohn.
1 Sitat hentet fra Johannessen, P. I. S. (2013). Ulovlig og kriminell: En kvalitativ studie av Oslo politidistrikts operative innsats mot irregulære migranter og kriminalitet. Masteroppgave, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo. s. 84