Med Sollunds tillatelse gjengis hele kronikken under. Ragnhild Sollund er også en av deltakerne i forskningsprosjektet Grønn kriminologi i Norden.
Sovende dyrelov
Igjen har dyrevernbevegelsen avdekket ufattelig mishandling av mink og rev i den sterkt subsidierte pelsdyrnæringen. Igjen går landbruksminister Lars Peder Brekk ut i forsvar for næringen og overgrepene. Det er mange årsaker til at pelsdyrnæringen ikke kan modereres, men må opphøre, dersom man skal ta hensyn til dyrenes velferd og gi ordet velferd en reell verdi, framfor den tilslørende effekt det har i dag. Landbruksministerens mangel på forståelse av alvoret i avsløringene er sterkt kritikkverdig, men må også sees i sammenheng med de rettigheter, eller mangel på rettigheter, som tilskrives dyr i vårt samfunn.
1. januar 2010 trådte den nye dyrevelferdsloven i kraft. Loven fastslår at dyr har en egenverdi og at dyr bare kan holdes i bur hvis de kan tilpasse seg fangenskapet. Dyreholder skal sikre at dyr holdes i et miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov. Dette innebærer å gi dyrene mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd.
Dyrs levemiljø skal fremme god helse, og bidra til trygghet og trivsel. Man trenger ikke være veterinær for å fastslå at mink og rev som plasseres i bur under det landbruksministeren mener er akseptable forhold, ikke har anledning til bevegelse og annen naturlig atferd. Dette til tross for at de for eksempel får en kålrot som stimuli, slik en stipendiat som forsket på pelsdyroppdrett argumenterte for overfor undertegnede.
Konsekvensene av et slikt fangenskap er det som nå blir synlig gjennom de rystende opptakene fra Dyrebeskyttelsen. Ville dyr som holdes i små bur vil, i likhet med mennesker som settes i små bur, utvikle psykiske problemer som gir seg utslag i atypisk atferd, som gnaging på lidelsesfeller og seg selv.
Å sperres inne i et lite bur er neppe forenelig med et godt liv. Dermed har heller ikke pelsdyroppdretterne sørget for dyrenes velferd, men snarere gradert lidelse. Like mye som å laste pelsdyrnæringen kan man laste den sammenheng den inngår i. I vårt samfunn legges det opp til at man kan betegne det som foregår innenfor pelsdyroppdrettet for nettopp velferd, dersom dyrene ikke har synlige skader.
Den viktigste hensikt med dyrevelferdsloven synes dermed ikke å være å ivareta dyrs vern mot overgrep, men tvert imot å fungere som et alibi for den utstrakte mishandlingen som foregår av dyr i fangenskap og dermed gi mishandlingen legitimitet. Logikken er at fordi vi har en dyrevelferdslov, utsettes ikke dyr for mishandling. Det kan ikke utelukkes at en dyrevelferdslov kan ha en normdannende effekt idet den tilsynelatende kan gi signaler om hva slags atferd mot dyr som ikke aksepteres. Men når loven ikke håndheves, mister den også raskt denne verdien og får i stedet den motsatte effekt.
Når det i tillegg synes klart at det ikke er dyrenes behov som avgjør hvordan vi kan behandle dem, men den sosiale sfære de inngår i, bekrefter det at dyrevelferdsloven i realiteten fungerer for å avlede oppmerksomheten fra vår behandling av dyr. Hvis en hundeeier plasserer sin tamme hund i et bur tilsvarende det som revene plasseres i, ville hunden sannsynligvis blitt fratatt eieren og omplassert eller avlivet (ut fra en tanke om at velferd for dyr er forbundet med å bli drept).
De ville revene må derimot gjerne holdes i slikt fangenskap, fordi dette dyreholdet gis en statlig legitimitet ut fra sin antatte nytteverdi. Dyrs reelle vern vil derfor bare avhenge av om dette kommer i konflikt med de ønsker og behov, reelle eller konstruerte, mennesker har for å bruke dem og drepe dem.
Bak denne bruken av dyr ligger en grunnliggende artssjåvinistisk ideologi som kan sammenliknes med rasisme. Fordi dyr er forskjellige fra oss, har vi «rett» til å bruke dem som vi ønsker, på samme måte som hvite hadde «rett» til å ta andre afrikanere til fange som slaver, og slik menn hadde «rett» til å undertrykke kvinner.
Dette er banal kunnskap, men den eneste som kan forklare hvorfor dyr som har de samme evnene som mennesker til å føle smerte, glede og sorg ikke skal tilkjennes rettigheter (noe blant annet filosofen Tom Regan har argumentert for). Dersom dyr hadde hatt rettigheter, ville vi ikke kunnet frata dem et liv der de får leve ut sine naturlige behov.
I dag er dyrene i fangenskap totalt avhengige av de menneskenes de er underkastet. Dermed blir det også helt tilfeldig om et dyr i menneskers fangenskap blir behandlet på en god eller en dårlig måte. Hvis pelsdyroppdretteren ikke ser dyret med sine behov og erfaringer, men bare ser en pels med en kroneverdi, vil han heller ikke omfatte dyret i sine etiske og empatiske vurderinger. Tvert imot, når statlige godkjente retningslinjer for pelsdyroppdrett tilsier at slikt dyrehold er akseptabelt, gir det en sterkt oppmuntring til fortsatt mishandling.
I tillegg bidrar dyrevelferdsloven til opprettholdelsen av en kollektiv fantasi om at dyr har beskyttelse og at vi behandler dem på en god måte, når vi egentlig gjør det motsatte.