De fleste vertsstater, deriblant Norge, fører en returpolitikk der såkalt «assistert retur» er sentralt. Det går i stor grad ut på å tilby irregulære migranter og avviste asylsøkere insentiver som skal gjøre det mer attraktivt å reise "frivillig" tilbake til opprinnelsesstaten, slik at det ikke brukes store ressurser på at politet tvangsreturnerer dem. Insentiver inkluderer gjerne en flytur "hjem", en moderat pengestøtte, og eventuelt en eller annen form for materiell støtte som er ment å gjøre det enklere for de som returneres å skulle etablere seg på ny.
Internasjonal konferanse om migrasjon
Men irregulære migranter og avviste asylsøkere har investert mye tid, penger og krefter i reisene sine, og mange ønsker slett ikke å returneres. Hvordan kan europeiske stater balansere behovet for en effektiv, human og rettferdig returpolitikk, mot behovet for territoriell kontroll? Det var et sentralt spørsmål ved fjorårets viktigste konferanse om returpolitikk i Europa, The European Dialogue on Return and Sustainable Reintegration of Migrants, som ble avholdt i Berlin 18. oktober. Konferansen organiseres årlig i fellesskap av det tyske innenriksdepartementet (BMI), det tyske departementet for økonomisk samarbeid og utvikling (BMZ), og FN-byrået for migrasjon, International Organization for Migration (IOM), som implementerer returprogrammer. Konferansen samlet i fjor 160 internasjonale eksperter fra feltet.
Djevelen ligger i detaljene
MIGMA-forsker Erlend Paasche ble invitert til å lede én av fire arbeidsgrupper ved konferansen, under tittelen How to Design Evidence-Based Reintegration Programmes? Lederen for IOMs returprogrammer, Nicola Graviano, presenterte der en ny spørreundersøkelse som FN-byrået planlegger å bruke for å måle effekten av reintegreringsstøtte på returmigranters reintegrering.
- Det er en god idé å måle effekten, men djevelen ligger i detaljene. Her er det påkrevd å fremme kritiske perspektiver, men også å sørge for dialog på tvers av forskning, praksis og politikk. At MIGMA er representert på dette nivået gjør det lettere for oss i prosjektet å bidra på begge fronter, sier Paasche.
En felles tilnærming til internasjonal migrasjon
Hvordan man måler reintegrering er ikke et lett spørsmål å besvare. Det reiser nye spørsmål om hva kunnskapsgrunnlaget bør være, hvordan man skal vurdere kvantitativ og kvalitativ forskning opp mot hverandre, og hvordan man kan kvalitetssikre funn i en returindustri der det er store pengesummer i omløp. Det blir gjerne heftig diskusjon på slike arrangementer, og denne konferansen var ikke noe unntak, sier Paasche.
- Utfordringen ved å lede slike arbeidsgrupper er delvis å sørge for en konstruktiv utveksling av meninger og idéer i et politisert felt der mange har sterke meninger, og delvis å kjenne forskningsfronten godt nok til å kunne skjære gjennom der det trengs.
Ellers utgjorde FNs migrasjonsplattform en overordnet ramme for diskusjonene i arbeidsgruppa. Det er snakk om det første globale, mellomstatlige dokumentet som skal gi en felles tilnærming til det komplekse fenomenet som internasjonal migrasjon er, og migrasjonsplattformens artikkel 21 handler nettopp om hvordan stater skal «samarbeide om å legge til rette for en trygg og verdig retur og tilbaketaking samt bærekraftig reintegrering».
- Det høres jo flott ut. Da er det greit å minne beslutningstagere på at få irregulære migranter og avviste asylsøkere ville ha beskrevet returprogrammene på denne måten, konkluderer Paasche.