Catania, en av Sicilias største havner, har de siste årene tatt imot tusenvis av migranter som krysset Middelhavet. Mer enn 100 000 migranter har så langt i år ankommet Italia til sjøs. Sine Plambech er knyttet til MIGMA-prosjektet som utforsker europeiske forsøk på returnering av nigerianske migranter. Hun har brukt sommeren på feltarbeid i Catania, og i følge henne er det viktig å studere de livsendringene migranter opplever under deres reise til Europa.
- Når vi snakker om migrasjon, må vi også snakke om liv og død. Vi må kjenne til de erfaringer migrantene går gjennom for å skjønne hvorfor så få ønsker å returnere til Nigeria, sier Plambech.
Å fødes som «ankerbarn»
Gravide migranters utsatte posisjon er noe som frivillige organisasjoner viet mye oppmerksomhet i senere tid. Når gravide kvinner og mødre med små barn ankommer Catania blir de sendt til egne mottaksenheter hvor de får helse- og sosialfaglig oppfølging. Mødrene får oppholdstillatelse på seks måneder, som oftest forlenges flere ganger.
Det faktum at mødre med små barn får midlertidig oppholdstillatelse, blir ofte kalt en bevisst strategi av immigrasjonskritiske stemmer, hvor disse barna blir kalt for «ankerbarn». Denne begrepsbruken stiller Plambech seg kritisk til og utdyper at om dette er en bevisst strategi, så finner kvinnene fort ut at det i så fall er en vanskelig og komplisert strategi.
- De kvinnelige migrantene innser raskt at deres liv i Europa er mye mer komplisert når de har barn. Som mødre møter de kontroll og begrensninger både fra stater og frivillige organisasjoner. De kan ikke forlate Italia og er nødt til å passe på sine barn. Selv om moderskapet gir dem mulighet for å bli i Europa, så begrenser det deres mobilitet og muligheter for å få seg jobb, forteller Plambech.
En anonym død
Båtene som utfører søk- og redningsoperasjoner i Middelhavet tar med både levende og døde migranter til havnen i Catania. De døde tas med til likhuset som tar vare på eventuelle personlige eiendeler som blir funnet på de døde. Plambech forklarer at personlige eiendeler blir oppbevart i Catania i tilfelle familiemedlemmer prøver å finne sine avdøde slektninger. Likevel vil det i praksis være nærmest umulig å spore opp familiemedlemmer som døde på ferden over havet.
- Først og fremst vil nigerianske migranter neppe få visum for å søke etter en avdød slektning. Og i tilfeller hvor det allerede finnes andre familiemedlemmer i Italia, ville de måtte kjenne til fra hvilken havn og med hvilket skip deres slektninger forlot Libya – og helst også hvilket redningsskip som fant dem på Middelhavet. Oppbevarte personlige eiendeler bidrar heller ikke med særlig mye informasjon, særlig hvis det bare er snakk om klær. Tenk deg at du kun har en t-skjorte og et par bukser, at kroppen er begravet uten at navn eller kjønn er nevnt, hvordan skal du da kunne finne dem? spør Plambech.
I utkanten av Catania ligger en gravlund for migranter som har druknet i Middelhavet. Byen har bygget et monument ved gravlunden for å minne de døde. I kontrast til spetakkelet ved havnen, med migranter, frivillige, journalister, forskere, leger, politi og grensekontroll, så beskriver Plambech gravlunden som et bakrom. Gravlunden er en plass hvor migrantenes historier ikke lenger kan høres.
Alene gjennom vanskelige hendelser
Plambech forteller om en ung nigeriansk kvinne hun møtte i Catania som belyser et av dilemmaene mange migranter møter. Kvinnen fødte bare to uker etter at hun ankom Italia. Barnets far hadde også emigrert til Italia, men ikke på samme båt som kvinnen. Til tross for hvor nærme de to foreldrene nå var, hadde faren enda ikke fått møtt barnet sitt.
- De var redde for at en kobling mellom de to kunne forverre deres muligheter for å få bli i Europa, sier Plambech.
For de fleste mennesker er støtte fra pårørende viktig når man går gjennom store livsendringer, en støtte migranter sjeldent har direkte tilgang til. En konstant fare for å bli returnert gjør at migranter prøver å beskytte seg ved å ikke avsløre sitt egentlige navn eller andre detaljer om seg selv. Dette bidrar til at mange opplever en enorm ensomhet, selv om de omgås migranter av samme nasjonalitet.
- De livsendringene som disse migrantene opplever på sin vei til Europa er viktige for å forstå hvorfor så få ønsker å returnere, ifølge Plambech. Når de har ofret og investert så mye i reisen, er det mye vanskeligere å dra tilbake.