I likhet med mange andre land har Norge gjennomført granskinger av hvordan noen av samfunnets mest sårbare medlemmer ble behandlet i vår nære fortid. Ei slik gruppe er barn som tilbrakte hele eller deler av barndommen sin i institusjoner, plassert der av vergerådet, og fra 1954 av barnevernet. En offentlig utredning (NOU 2004:23) og sju regionale granskinger, som i hovedsak dekker tiårene fra femti- til 80-tallet, er blitt publisert. Mange hundre tidligere barnehjemsbarn har fortalt sine historier. Den første regionale granskingsrapporten var fra Bergen og ble publisert i 2003, den siste kom i 2009 og tok for seg forholdene i Finnmark.
Artikkelen ser på hva vi kan lære av intervjuene med tidligere ansatte og andre som hadde befatning med barnevernsinstitusjonene i kraft av sin daværende stilling.
Med utgangspunkt i det granskingsrapportene gjengir av intervjuene med tidligere institusjonsansatte og folk i ansvarlige posisjoner for øvrig drøfter Ericsson blant annet spørsmålene:
Så de ansatte at barn på barnehjem og andre institusjoner ble behandlet på kritikkverdige måter? Reagerte de i så fall, og hva gjorde de? Hvordan kunne sterkt kritikkverdig behandling av barn pågå i mange tiår, uten at noe effektivt ble gjort? Hvilke lærdommer kan vi trekke for framtida?