Regjeringen har oppnevnt en kommisjon som skal evaluere stillingen til personvern i Norge. Digitaliseringen av den juridiske sektoren er sentral i utredningen som skal ferdigstilles i løpet av 2021. Kommisjonen henvendte seg til førsteamanuensis Mareile Kaufmann for å få innsikt i håndteringen av data innen politi, jus og rettsmedisin.
Privatliv og personvern, i følge Kaufmann, kan ikke lenger bety å bare "låse" data "unna".
- For å eksistere i samfunnet i dag må vi nesten dele en viss mengde informasjon digitalt som tradisjonelt ble ansett som privat. Hva vi deler gir oss tilgang til kontakter, offentlige tjenester og så videre. Personvern betyr da at vi skal verne hvordan folk kan eksistere i et digitalt samfunn uten å måtte forandre sine vaner, miste sin integritet eller endre identitet. Personvern i dag handler om muligheten til å gjøre en informert, kompetent beslutning om hvor og når en deler informasjon om seg selv, og en nennsom behandling av dataene som er allerede generert. Det igjen betyr at vi må bygge kompetanse om data, datateknologier, rutiner og teknologiers virkemåter.
Digital DNA er et av disse forsøkene på å forstå datateknologiens rolle innen rettsmedisinen, der mye informasjon er sensitiv. På møtet med kommisjonen presenterte Kaufmann nye utviklinger på dette feltet. Hun var også invitert for å dele sine ideer om mulige teoretiske rammeverk for personvern.
- Datalagring og gjenbruk av informasjon har dominert diskusjonen om personvern. Disse temaene er ikke mindre relevante i dag, men personvern handler om mer enn dette: Er ikke personvern også relevant når vi genererer og renser datasett? Alle beslutninger som tas om hvordan vi samler inn informasjon og får den til å fungere i forbindelse med juridisk analyse, kan ha påvirkning på enkeltpersoner og grupper som er målgrupper for slik datapraksis.
Under møtet med kommisjonen ble også påvirkning av algoritmer diskutert.
- Et annet viktig aspekt ved personvernsproblematikk er databehandling: det brukes datasett til å lære opp algoritmer. Ikke bare trenger vi å spørre oss hvor disse dataene kommer fra, og om disse dataene trenger vern, men dataene jeg bruker til å trene en algoritme vil danne grunnlaget for hva algoritmen vil oppdage senere. Disse «knock-on-effektene» bør bli sentrale i debattene om databruk og personvern i dag.
I årene som kommer vil forskere på prosjektet Digital DNA granske rollen til DNA -databaser, i tillegg til verktøyene som brukes til å samle inn og behandle DNA -informasjon.