Postdoktor Jo Stigen og professor Ole Kristian Fauchald har undersøkt hvilke internasjonale mekanismer som finnes for å holde multinasjonale selskaper ansvarlige for brudd på folkeretten. Dagens internasjonale regelverk og sanksjonsmuligheter er for svakt utviklet, samtidig som statene tar for lite ansvar. I sin artikkel ”Corporate Responsibility before International Institutions”, viser de to forskerne at det likevel er lys i tunnelen, blant annet gjennom såkalt ”naming and shaming effekt”. Artikkelen er et resultat av den forskingrådsfinansierte konferansen “Transnational Corporate Responsibility for the 21st Century” ved George Washington University i Washington DC i 2008.
Svakt regelverk
Fauchald og Stigen drøfter ulike virkemidler som brukes for å ansvarliggjøre selskapene i forhold til at for eksempel menneskerettigheter overholdes. De to forskerne mener at det internasjonale regelverket er for svakt og at det er for dårlig tilrettelagt for en effektiv sanksjonering av reglene. Det meste er overlatt til statene, som ofte har manglende vilje til å lage tilfredsstillende regelverk, eller som ikke har evne til å følge opp regelverk som ansvarliggjør selskaper. Forskerne mener dette i stor grad skyldes selskapers og makteliters økonomiske interesser ikke er i samsvar med ansvarlig opptreden.
Store selskaper - større skadeevne
Stigen peker på at jo mer makt aktørene har, desto større skadeevne har de. Store multinasjonale selskaper genererer store inntekter for korrupte makteliter i land selskapene etablerer seg i. Land som er mer preget av korrupsjon vil da enten ikke lage et godt regelverk, eller ikke følge opp regelverket gjennom sanksjoner. Samtidig ser man ofte at selskapenes hjemstat ikke makter eller ønsker å kontrollere nettopp de mektigste selskapene. Noen ganger er problemet at staten selv er involvert, enten som medvirker eller profitør.
Paneler opplyser
Fauchald og Stigen mener at det er nødvendig å styrke det internasjonale rammeverket, både gjennom et bedre regelverk og institusjoner som har effektiv sanksjonsmyndighet. Dette er det imidlertid vanskelig å få til. I mellomtiden har internasjonale organer som FNs sikkerhetsråd og Verdensbanken vist vilje til kritisk å undersøke selskapers virksomhet gjennom ulike slags paneler og på forskjellig vis sanksjonere selskaper som ikke driver i samsvar med folkeretten. Stigen mener slike sanksjoner bidrar til en generell bevisstgjøring av multinasjonale selskaper om at de har et ansvar for å ivareta et spekter av interesser i de samfunn hvor de etablerer seg.
I selskapenes egeninteresse
Stigen framhever at problemet noen ganger ikke er at selskapene kynisk utnytter svakere samfunn, men at selskapene mangler kunnskap og bevissthet om hvordan deres egen virksomhet påvirker samfunnet rundt dem. Blant annet gjennom såkalt ”naming and shaming”-mekanismer får selskapene en egeninteresse i å være bevisste sitt samfunnsansvar. Det blir om å gjøre for selskapene å unngå negativ omtale av virksomheten.