Du trenger ikke bla gjennom mange aviser for å finne artikler om latviske bander, kriminelle innvandrere, profesjonelle asylsøkere og fengsler fylt opp av utenlandske fanger. Forskning viser at bildene som tegnes i media ikke uten videre er i utakt med terrenget. Dette tyder også på at disse gruppene raskere mistenkeliggjøres når de kommer innenfor Europas grenser.
Risikosamfunnet
«Risikosamfunnet» er et begrep som ofte brukes innen akademia for å beskrive et Europa og EU hvor borgerne føler de mister kontroll over farer som truer, og hvor fremmedfrykt og økt kriminalisering er tendenser som trer stadig tydeligere frem i kampen for å hanskes med de uavvendelige risikoene.
Et av EUs formål er å sikre frihet, sikkerhet og rettferdighet for sine borgere. Økt kontroll av utledninger og «tredjelandsborgere» er et nødvendig resultat av et stadig tettere sammenvevd Europa som jobber aktivt for å avverge og minimalisere risiko, forteller Synnøve Ugelvik.
Et nytt «straffeklima»
- Det kan synes som om EU og medlemslandene er på vei mot en styreform der det legges større vekt på straff og straffekontrollsystemet enn tidligere. Vi ser i dag tendenser til et samfunn som styrer gjennom kriminalitetskontroll. EUs harmonisering av medlemsstatenes strafferett gjennom flere rammebeslutninger har ført til et mer «straffende» samfunn, med økte fengselstall og økte strafferammer, forteller hun.
- Med henblikk på europeiske fangepopulasjoner vil den økte kontrollen særlig ramme utlendinger og immigranter fra land utenfor eller fjernere i EU og Schengen. I Tysklands Nordre Rhin-område er for eksempel fengslingsraten 20 ganger høyere for sigøynere som ikke er tyskættede, enn for gjennomsnittet.
Som forsker ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo er hun opptatt av hva det gjør med det norske og europeiske samfunnet at mennesker kan flyte fritt over grensene innenfor EU og Schengen-landene.
Ugelvik er en av to redaktører for boka Justice and Security in the 21st Century (2012) og har som en del av prosjektet Justice in the Risk Society også skrevet artikkelen 'Mot et harmonisk Europa', publisert i Retfærd (årgang 35, 2012). Her belyser hun nettopp temaer og problemstillinger knyttet til åpne grenser mellom Schengen-landene, styrket ekstern grensekontroll og økt fremmedfrykt.
Norge en del av EU
- I går sto jeg i en befriende kort kø på Stansted og ventet på å komme inn i Storbritannia ved UK Border Agency sin skranke. Foran meg var et forvirret norsk ektepar. De måtte velge mellom "EU" og "Rest of the world" og var i villrede. Jeg fortalte dem at Norge er del av EU når det gjelder slikt, det er Schengenområdet som teller, men det kan man ikke skrive på skiltet, for det er det ingen som skjønner. De ble overrasket og litt sure faktisk: "Ja er det ikke det jeg sier, vi er liksom mer med i EU enn vi liker å tro".
Synøve Ugelvik ved Institutt for offentlig rett er en av to redaktører for boka Justice and Security in the 21st Century (2012) og har også skrevet artikkelen Mot et harmonisk Europa, publisert i Retfærd (årgang 35, 2012).
Schengen-landene og EU samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser. Borgere fra "tredjeland" utenfor EU som krysser grensene, må gjennomgå en mer omfattende undersøkelse med kontroll av adgangskrav.
Spenning mellom sikkerhet og menneskerettigheter
- Som medlem i Schengen står Norge med begge bena oppe i de samme problemstillingene som landene i EU gjør. EU ble startet som et økonomisk samarbeidsprosjekt men har vokst til noe langt mer de siste 15-20 år. I dag finner vi omfattende reguleringer utover det økonomiske, blant annet knyttet til immigrasjons- og utenrikspolitiske spørsmål.
EU jobber aktivt med å forebygge og bekjempe kriminalitet, gjennom koordinering og samarbeid mellom politi- og strafferettslige myndigheter, og gjennom å strebe etter en tilnærming av medlemsstatenes strafferettslige lovgivning. Samtidig opplever Norge sammen med de andre medlemslandene i Schengen og EU en stadig større spenning mellom samfunnssikkerhet og menneskerettigheter, oppsummerer forskeren.
Et forverret kriminalitetsbilde
- Flere av kapitlene i boken vår viser at straff og kriminalitetskontroll har endret seg vesentlig i vestlige, demokratiske stater de siste 50 år. Endringene kan ses i sammenheng med et forverret kriminalitetsbilde, men samtidig beskriver forskningen også hvordan vestlige samfunn har utviklet en særskilt kultur for kriminalitetskontroll hvor den «alltid økende» kriminaliteten oppfattes som så truende at terskelen er senket for å gripe inn i det offentlige rom og i enkeltmenneskers liv.
Globale farer
- Slik sett kjennetegnes risikosamfunnet av at borgerne opplever samfunnet som preget av allestedsnærværende globale risikoer og farer som de og myndighetene i stor grad er stilt hjelpeløse overfor, forteller Ugelvik.
Også for Norge er det tydelige tegn som peker i retning av et «risikosamfunn» hvor fokuset er å håndtere og minimalisere usikkerhet og frykt via kriminalisering av områder som ikke tidligere var ansett å være kriminelle, økte straffer, flere fanger i fengslene, og flere fanger som ikke kommer fra land tilknyttet EU.
- En måte å tolke utviklingen av kriminalpolitikken er at statene imøtekommer disse opplevelsene av risiko ved å fremstå som hardere eller tøffere i forhold til kriminalitet. Vi ser tendenser til at den strafferettslige kontrollens «blikk» endres fra å se på «våre» kriminelle, fattige og rusmisbrukere til heller å rette blikket mot borgere utenfor EU med påfølgende eksklusjon, stigmatisering og økt kontroll.
Åpne grenser og nulltoleranse
Åpne indre grenser i EU, kombinert med ulik praksis i statene for innvandring fra land utenfor EU bidrar også til å sette individer og grupper i utsatte posisjoner, forteller forskeren.
- Som medlem i Schengen står Norge med begge bena oppe i de samme problemstillingene som landene i EU gjør. EU ble startet som et økonomisk samarbeidsprosjekt men har vokst til noe langt mer de siste 15 - 20 år, forteller Ugelvik. Foto: Colourbox.com
- De fremmede og fattige fremstår som risikoer, og med globalisering og grenseåpning blir det flere og flere usikkerhetsmomenter, som i sin tur kan medføre at man i noen land reagerer skarpt, med nulltoleranse og fjerning av usikkerheten så langt det er mulig.
I følge Ugelvik har fangetallet i Norge økt fra omkring to og et halvt tusen til omkring tre og et halvt tusen i perioden etter av vi ble medlem i Schengensamarbeidet. Ser man på hvordan fangegruppen har endret seg i perioden, kan man si at denne økningen består av de utenlandske fangene som har kommet til.
- Man kan jo tenke at det skyldes at vi har blitt medlem i Schengen og at det er mer migrasjon i Europa totalt. Vi ser en liknende utvikling i EU. Et sentralt spørsmål blir hvordan vi skal behandle fanger som ikke hører hjemme i Norge og ikke skal bli i landet. Hva med målet om rehabilitering som skal føre til reintegrering i Norge når fangene skal sendes ut etter soning, spør Ugelvik.
- Bør dette da bety at vi skal legge andre formål til grunn for straff for utenlandske fanger enn norske? Er det i så fall rettferdig om vi stiller opp ulike prinsipper for ulike grupper mennesker? Disse spørsmålene og problemstillingene utfordrer rettsstatsprinsipper og velferdsstatlige prinsipper om likebehandling som samfunnet vårt ikke har vært i stand til å takle, konkluderer hun.
«Oppkriminalisering»
EU jobber aktivt for å få til en harmonisering av strafferetten mellom medlemslandene. Med dette ønsker man bl.a. å forhindre at åpne grenser innad i EU fører til at lovbrytere fritt kan bevege seg mellom medlemsstater der handlingene ikke er straffebelagte eller har lav strafferamme. I følge Ugelvik har dette ført til en «oppkriminalisering» i flere medlemsland. Det vil si at forhold som ikke før ble ansett som lovovertredelser nå blir det, og at straffene blir lengre.
- Nedkriminalisering skjer langt sjeldnere enn oppkriminalisering. Regulering av strafferammer mellom landene vil som regel bety straffeskjerpelser, forteller hun.
Saken er også publisert på www.forskning.no