Bærekraftig utvikling på ville veier
Det er nå 27 år siden FNs Brundtland-rapport «Vår felles fremtid» (Our common future) ble publisert. Med denne rapporten fikk begrepet bærekraftig utvikling stor oppmerksomhet både innen internasjonal politikk og juss.
Har verden blitt mer bærekraftig i løpet av disse 27 årene?
Professor Christina Voigt, ved PluriCourts - et senter for fremragende forskning ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, svarer et rungende nei på dette!
At miljøfeltet har vokst raskt siden 1987 er det bred enighet om. Likevel øker miljøutslippene, det biologiske mangfoldet minsker og mange økosystem er truet. Vi trenger en ny juridisk måte å tenke på for å sikre miljøets rettssikkerhet og for å unngå at bærekraftig utvikling kun blir ett prinsipp blant alle andre prinsipper, sier Voigt.
Dette argumenterer Voigt for i den nylig utgitte boken Rule of Law for Nature.
Fravær av internasjonale domstoler
– Om bærekraftig utvikling skal oppnås må det forankres bredere innen det juridiske fagfeltet, blant annet innen de ulike juridiske profesjoner, hevder Christina Voigt.
– Både innen lovgivning, forvaltning og domstolsavgjørelser bør bærekraftig utvikling være et avgjørende rettsprinsipp for ressurs- og arealforvaltning. Voigt mener dette gjelder både på det nasjonale og det internasjonale planet.
I dag finnes det for eksempel ikke en egen internasjonal miljødomstol. Når miljøsaker kommer til en internasjonal domstol, har domstolen enten generell jurisdiksjon, som for eksempel folkerettsdomstolen i Haag, eller en spesiell jurisdiksjon innen et annet felt, som for eksempel handelsrett eller menneskerettigheter.
– Det er flere grunner til at vi ikke har en internasjonal miljødomstol, sier Voigt.
– Først og fremst handler dette om politikk. Mange land ønsker ikke å frasi seg selvråderett på områder som er så sterkt koblet til nasjonale interesser som naturressurser. En annen grunn er at miljøsaker kun er miljøsaker for den ene part i saken. For den andre parten handler det ofte om økonomi eller andre ikke-miljø relaterte interesser. Derfor har mange stater ingen interesse av å opprette en domstol dedikert til rene miljøsaker.
Allerede for 27 år siden krevde Brundtlandrapporten at de lover vi mennesker er underlagt må være samstemt med de lovene som styrer naturen. Voigt mener at dette kan skje dersom jurister både forstår og innarbeider økologiske tålegrenser i sine respektive fagfelt, der det er relevant. Videre er det viktig å se på alle avgjørelsene i sammenheng. Mens enkelte avgjørelser kan være bærekraftige er det ofte slik at summen ikke er det. Bærekraftig utvikling krever et holistisk, sektor-overgripende og langsiktig perspektiv. Dette gjelder for alle prosesser som styrer samfunnet – inkludert jussen.
Internasjonal miljørett: En ny måte å tenke på
Internasjonal miljørett er et relativt ungt forskningsområde. Feltet har kun eksistert i et par tiår. Faget jobber på tvers av flere disipliner, og krever således et tverrfaglig samarbeid. Internasjonal miljørett utfordrer den tradisjonelle juridiske måten å tenke på.
- Man må tenke veldig annerledes fra den tradisjonelle “årsak-virkning” måten å resonnere på, innen miljøspørsmål. Naturlige prosesser er ikke lineære, men komplekse. De følger sin egen naturlige logikk. Å oversette dette til juss, det vil si regulering av menneskers eller selskapers adferd, kan være krevende, forteller Voigt.
I nylige rettssaker har retten for eksempel snudd på bevisbyrden, i tilfeller der det har vært en vitenskapelig uenighet eller usikkerhet rundt effektene av et tiltak. Et eksempel er en rettsak i Frankrike der ankedomstolen i Versailles (Cour d'appel de Versailles) i 2009 snudde bevisbyrden i en rettssak der beboere som bodde nær en nylig montert telefonmast var bekymret for skadelige helseeffekter av elektromagnetiske felt
I stedet for å be beboerne bevis at strålene fra telefonmasten kunne ha helseskadelige effekter ble selskapet som hadde satt opp masten bedt om å bevise at strålene ikke kunne ha helseskadelige effekter. Selskapet som hadde montert telefonmasten var ikke i stand til å bevise at strålene ikke kunne gi helseskadelige effekter, og ble derfor beordret av retten til å fjerne masten.
- En slik måte å håndtere vitenskapelig usikkerhet på er i tråd med bærekraftig utvikling. Prinsippet krever, blant annet, at økonomiske, miljømessige og sosiale interesser skal balansere ved avgjørelser. Hvor det er fare for, men vitenskapelig usikkerhet om, miljømessige eller sosiale effekter av et tiltak, må dette enten utredes før tiltaket kan iverksettes eller tiltaket stanses. Bevisbyrden bør ligge hos dem som ønsker å iverksette tiltaket, forteller Christina Voigt.
- Et annet viktig aspekt av bærekraftig utvikling er at avveiing mellom sosiale, miljømessige og økonomiske interesser ikke må gå på bekostning av det svakeste leddet – miljøet. I politiske og juridiske avveiningsprosesser må motstandsdyktigheten av viktige økologiske systemer integreres som en ufravikelig bunnlinje, understreker Voigt.
Når det nå er 27-års jubileum for Brundtlandrapporten er det på tide at bærekraftig utvikling med sin økologiske undertone, sin langsiktighet og sektorovergripende karakter blir et avgjørende rettsprinsipp i både lovgivning, forvaltning og i håndhevingen av de lover vi har i dag, konkluderer Voigt.