Innfødtsretten
Såkalt innfødtsrett har vært del av norsk politikk flere ganger, helt siden 1437, og i Danmark-Norge siden 1776. Innfødtsrett gikk ut på at kun innfødte nordmenn skulle få embete. Man fryktet at utenlandske embetsmenn skulle overta Storting og embetsverk. Norge har verdens nest eldste grunnlov. USA har den eldste konstitusjonen i verden og der finnes lignende regler. For eksempel må USAs president både være amerikansk statsborger og være født i USA.
- Noen konvensjoner og andre kilder kan gi inntrykk av at stater alltid har motsatt seg dobbelt statsborgerskap for å forhindre fremmede lands innflytelse/maktovertakelse. Det stemmer ikke, sier professor Andreas Føllesdal.
Statsborgerskap
Da Grunnloven kom i 1814 stadfestet den en rekke individuelle rettigheter. Særlig var det viktig å beskytte individet mot overgrep fra staten. Å være født innenfor statens grenser var et av flere kriterier for å bli sett på som norsk statsborger. I kraft av sitt norske statsborgerskap var borgeren et rettsstatssubjekt og dermed utstyrt med politiske rettigheter. Men også den gang var det ikke enkelt å fastslå hvem og hva som skulle kvalifisere for å være norsk statsborger.
-I dagens samfunn er betydningen av statsborgerskap endret. I 1993 vedtok flere europeiske stater en tilleggsprotokoll til konvensjonen om statsborgerskap, for å gjøre det enklere å beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, når man fikk et nytt, forteller Føllesdal.
Dette kan skyldes at det på enkelte områder har blitt mindre viktig å være statsborger. Som eksempler på dette trekker Føllesdal frem at ikke-statsborgere bosatt i Norge har stemmerett i lokalvalg, samme regler er innført i EU.
Norsk uvilje mot dobbelt statsborgerskap
Å tillate dobbelt statsborgerskap er etter hvert blitt utbredt i Europa. En viktig grunn til dette er at alle rettsforhold som regulerer individets forhold til staten er ivaretatt enten gjennom EU-borgerskapet eller gjennom bilaterale avtaler mellom statene slik at det ikke innebærer noe hinder for flere statsborgerskap.
Dobbelt statsborgerskap har altså blitt vanlig i flere europeiske land. I Norge er det derimot en uvilje mot dobbelt statsborgerskap, som er å finne i statsborgerloven av 2005. Den norske modellen er i utakt med resten av Europa, hevder Føllesdal.
- Det norske forbudet mot dobbelt statsborgerskap bør drøftes i lys av den internasjonale tendensen, sier Føllesdal.
I forarbeidene til loven fra 2005, er særlig to hensyn vektlagt når forbudet mot dobbelt statsborgerskap begrunnes. For det første en tanke om at en borger er mer lojal mot Norge og de norske verdier dersom man kun besitter ett statsborgerskap. Det andre forholdet som ble vektlagt i loven er integreringshensynet.
Ikke nødvendigvis mer lojal
Det er altså særlig to argumenter man benytter for å forsvare forbudet mot dobbelt statsborgerskap i Norge; At det vil skape mer lojalitet til Norge å kun ha norsk statsborgerskap, og for det andre at kun et statsborgerskap vil føre til bedre integrering. Føllesdal har kritisk drøftet disse to argumentene og tilbakeviser begge disse hensynene.
Det er ingen gode holdepunkter for å anta at man blir mer lojal til Norge og norske verdier når man sier fra seg sitt andre statsborgerskap. Blant annet er det vanskelig å tenke seg situasjoner der en borger som stemmer ved norske valg og deltar i det norske samfunnslivet vil være interessert i, eller ha muligheter til, å motarbeide norske interesser fordi vedkommende innehar to statsborgerskap. Det er heller ikke noe som tyder på at tilknytningen til opprinnelseslandet til en borger blir mindre ved å si fra seg statsborgerskapet.
Hemmer integreringen
Det er heller ikke gode nok holdepunkter for å hevde at å si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap vil fremme integrering. Tvert imot, hevder Føllesdal, vil mange unnlate å søke norsk statsborgerskap selv om de fyller vilkårene fordi det vil tvinge dem til å si fra seg sitt opprinnelige statsborgerskap.
Dagens forbud mot dobbelt statsborgerskap er med på å hemme istedenfor å fremme integreringen i det norske samfunnet, hevder Føllesdal. Som en konsekvens av forbudet vil mange innvandrere heller velge å beholde det symbolske og følelsesmessige båndet til hjemlandet, selv om det innebærer at de sier fra seg en del rettigheter i Norge, som for eksempel å stemme ved stortingsvalg og lignende.
- Et statsborgerskap har mindre betydning nå enn før, og lojaliteten man har til landet er betinget av andre faktorer enn hvorvidt man har flere en et statsborgerskap, sier Andreas Føllesdal.
Juridiske og politiske utfordringer
Selv om det er et forbud i statsborgerloven praktiseres ikke forbudet mot dobbelt statsborgerskap så strengt som forarbeidene gir inntrykk av.
En betydelig del av den norske befolkningen har i dag dobbelt statsborgerskap som de har fått ved fødselen. Dette gjelder for eksempel både for briter og amerikanere. I tillegg finnes det enkelte stater som ikke har regler eller prosedyrer for å løse seg fra statsborgerskapet som borgerne har fått ved fødselen, og i disse tilfellen får borgerne beholde begge sine statsborgerskap.
Men kan også doble statsborgerskap skape flere problemer enn det løser?
For den enkelte kan det bli svært uoversiktlig dersom man har plikter og rettigheter i to land. Dette kan skape både politiske og i noen tilfeller diplomatiske utfordringer som norske politikere og byråkrater må løse. Føllesdal forteller at bilaterale avtaler vil kunne regulere de fleste områder, og at lovutvalget burde lært av de mange andre statene som tillater dobbelt statsborgerskap.