Selv om Norges grunnlov er fra 1814, er mye av dagens grunnlovstekst ulik den opprinnelige. Av dagens 106 gjeldende paragrafer har omtrent 75 prosent blitt endret en eller flere ganger, senest i 2012. Grunnloven har altså vært igjennom en utvikling som gjør at den fortsatt fungerer som fundamentet for vår styreform og statsrett.
Eirik Holmøyviks «Tolkingar av Grunnlova» har nylig kommet ut i bokserien Nye perspektiver på Grunnloven. I boken kommer det frem at grunnloven helt siden 1814 har vært gjenstand for store diskusjoner. Hvordan den skal tolkes og forstås er fortsatt et diskusjonstema som dukker opp fra tid til annen. Det sentrale forskningsspørsmålet er tolkningen av grunnloven og grunnlovstolkningens rolle i forfatningsutviklingen.
I de to hundre årene fra 1814 til 2014 kan Grunnloven ved første øyekast se ut som en konstitusjon som har endret seg mye. Den har fortsatt et 1800-talls språk, og flere paragrafer ser merkelige ut for en moderne leser. Bak dette historiske sløret, skriver professor dr. juris Eivind Smith, finner man fullt operative rettsregler med stor betydning for dagens norske politiske styringssystem. Professor dr. juris Fredrik Sejersted peker på at mange av Grunnlovens paragrafer har endret seg gjennom en dynamisk tolkning, slik at innholdet i dag har en annen betydning enn det ordlyden gir inntrykk av.
Fleksibel versus bokstavtro tolkning
I alle konstitusjoner gjelder det å finne en balanse mellom å bevare det bestående samtidig som man ivaretar behovet for at det kan gjøres endringer som samfunnsutviklingen krever. Dette løses ulikt i ulike land.
I Norge har vi en tradisjon for grunnlovstolking som ikke er strengt bundet av grunnlovsteksten. I andre land ser vi at grunnlover blir tolket mer tekstlojalt enn i Norge. I Tysklands grunnlov fra 1949 er man i større grad lojal mot teksten, ettersom den tyske grunnloven er relativt ny og der man ser en tekstnær tolkning av grunnloven som en viktig demokratisk garanti mot gjentagelser av maktmisbruket under nazismen.
I USA har tilnærmingen til grunnlovstolkningen vært preget av to retninger; originalism, som er en historisk og språkorientert tilnærming og som dominerer i dag, og living constitutionalism, som er en mer dynamisk og elastisk tilnærming. Den amerikanske konstitusjonsdebatten er i likhet med den norske, om og i hvilken grad grunnloven kan endres og tilpasses samfunnsutviklingen gjennom tolkning. Likevel er det stor forskjell på den amerikanske og den norske, da den amerikanske konstitusjonen formelt sett bare har blitt endret 27 ganger og den norske hele 287 ganger.
«Sande Villie» og konstitusjonell sedvanerett
Det er to viktige forhold som har preget grunnlovstolkningen siden 1814. For det første at loven ikke skulle leses snevert og bokstavelig, men at den, i likhet med andre lover, måtte kunne tolkes utvidende og innskrenkende. Prinsippet om at grunnloven ikke skal tolkes strengt bokstavelig ser man alt i Fredrik Stangs arbeider fra 1833 – den første samlede fremstillingen av norsk statsrett etter 1814. Stang mente at man måtte se på forutsetningen med lovbestemmelser og hvilke formål de skulle realisere. Hans etterfølger ved Det juridiske fakultet i Kristiania, Torkel Halvorsen Aschehoug, skrev i 1891 at man måtte finne frem til Grunnlovens «Sande Villie» istedenfor å tolke den bokstavelig.
Det andre viktige forholdet kom hundre år senere med en av 1900-tallets fremste statsrettsjurister, Frede Castbergs kategorisering og systematisering av den konstitusjonelle sedvaneretten i 1935. I løpet av de hundre årene etter Stangs tolkning, hadde det vokst frem en konstitusjonell praksis med innføringen av parlamentarismen på 1900-tallet, og bortfallet av den personlige kongemakten i 1905. Etter Castbergs oppfatning måtte denne konstitusjonelle praksisen ha grunnlovs rang, og altså likestilles med grunnloven.
Det «elastiske panser»
Disse store politiske omveltninger i Norge hadde altså ikke blitt fulgt opp med formelle grunnlovsvedtak, noe som har bidratt til å viske ut skillet mellom rettslige normer i Grunnloven og politisk praksis. I etterkrigstiden har det derfor utviklet seg en tradisjon i Norge for å tolke Grunnloven på en måte som setter få begrensninger. Den åpner for mange muligheter.
En forklaring på at den norske grunnloven har blitt så gammel er nettopp fordi man har funnet en god balanse mellom fasthet og fleksibilitet, skriver Sejersted. Grunnloven sikrer samfunnets behov for stabilitet samtidig som den er så fleksibel at den gir Stortinget mulighet til å vedta endringer i tråd med samfunnsutviklingen. Henrik Wergeland kalte Grunnloven på 1840-tallet for et «elastisk panser». Den både beskyttet mot og åpnet for endringer.
I nesten hver stortingsperiode kommer det et eller flere forslag til endringer i Grunnloven. I 2007 ble parlamentarismen som styreform tatt inn i grunnlovsteksten. Dette markerer at utviklingen går i retning av at både store og små endringer i samfunnet blir tatt direkte inn i grunnlovsteksten. Opphevingen av statskirkeordningen i 2012 er nok et eksempel på dette.