Saksbehandlingen knyttet til byggingen av en rekke hytter ligger nå til utredning hos Økokrim. Påstander om for tett bånd mellom kommunens byggesaksavdeling og utbygger har også fått enkelte til å stille spørsmål om kontrollfunksjonene i plan- og bygningsloven fungerer som de skal.
Politikerne i Tjøme kommune, nå Færder kommune, ga flere ganger tillatelse til bygging av hytter i sjøkanten. Senere ble det søkt om endringer og utvidelser. Søknader som ble godkjent av saksbehandlere i kommunen uten at verken kommunens politikere eller Fylkesmannen ble konsultert. – Saken ikke er ferdig etterforsket, så jeg kan ikke si hva som vil bli utfallet. Saken belyser likevel en rekke problemstillinger som burde bekymre lovgiver, som ulovlig bygging i strandsonen, sammenblanding av roller og manglende kontroll, sier Nikolai Winge, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.
Winge og dosent ved NMBU Fredrik Holth ser i artikkelen «Svak kontroll i plan- og bygningsloven» nærmere på plan- og bygningslovens regler for kontroll med kommunale vedtak og hvordan reglene praktiseres. Artikkelen er publisert i tidsskriftet Plan.
– Plan- og bygningsloven er en av de viktigste lovene på miljøfeltet og har flere verktøy for å sikre at det føres kontroll med kommunenes vedtak. Vi er svært kritiske til dagens praksis og mener at dagens system er sårbart. Man kan også spørre seg om dagens praksis i det hele tatt er lovlig, sier Winge.
Kameraderi, vennetjenester og kommunale vedtak
Høsten 2017 ble det avdekket feil og brudd på etiske regler i flere byggesaker i Tjøme kommune. – På tross av flere varsler fra innbyggerne i kommunen var det i flere år blitt gitt tillatelser i strid med loven og politiske vedtak. I tillegg kom det frem koblinger mellom utbygger og ansatte i kommunen som vi har valgt å kalle «urovekkende nære», sier Winge.
Det er Fylkesmannen som fører kontroll med kommunale vedtak fattet med hjemmel i plan- og bygningsloven. I artikkelen ser Winge og Holth nærmere på Fylkesmannens kontrollfunksjon og praktiseringen av disse reglene.
– Vi følte det var viktig å sette lys på hva loven faktisk sier og hva som har vært lovgivers intensjon, sier Winge og fortsetter: – Det har kommet en rekke avsløringer om kameraderi og vennetjenester tilknyttet vedtak om byggetillatelser og reguleringsplaner, ikke bare i Tjøme kommune. For meg er det et mål å bekjempe denne type handlinger. Det handler ikke bare om at de kan være ulovlige, men også at det kan får store konsekvenser for natur, miljø og artsmangfold.
Ta bygging i strandsonen som eksempel - strandsonen er vernet av en grunn, blant annet fordi man må ta særlig hensyn til natur og miljø. Hvis man fatter vedtak basert på ønsket om å gjøre andre en tjeneste, er det ikke sikkert man tar tilstrekkelig hensyn til sårbar natur eller andre miljøhensyn.
Kontrollfunksjonen
Fylkesmannens kontroll med kommunale vedtak fattet med hjemmel i plan- og bygningsloven kan deles i tre kategorier: kontroll ved klage, kontroll ved krav om lovlighetskontroll og kontroll på eget initiativ.
– Kontrollen av kommunale vedtak er viktige for å oppdage saksbehandlingsfeil og for å passe på at vedtak fattes på riktig grunnlag, forklarer Winge. Han mener at politikerne de senere årene har svekket kontrollfunksjonen:
– Ved å vise til ønsket om å effektivisere forvaltningen har regjeringen innført flere tiltak som kan svekke kontrollfunksjonene i loven.
Særlig problematisk er ordningen som har blitt innført hvor Fylkesmannen har fått adgang til å avskjære innsigelser.
Innsigelsesretten ble tatt inn i plan- og bygningsloven i 1985. På samme tid fjernet man departementets oppgave med å stadfeste kommunale planer. Winge poengterer at disse endringene må sees i sammenheng, og at innsigelse ble måten man kunne sikre kontroll med lovligheten kommunale planvedtak.
Instrukser i strid med loven
Plan- og bygningsloven § 5-4 gir statlige og regionale organer rett til å fremme innsigelser til kommunale planforslag. Hvis for eksempel Fylkesmannens miljøvernavdeling mener at et kommunalt planforslag er i strid med nasjonale eller regionale interesser har de rett til å fremme en innsigelse. – Innsigelsen stanser den delen av planen konflikten gjelder frem til det er gjennomført mekling mellom partene. Kommer de ikke til enighet skal saken avgjøres av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, forklarer Winge.
Gjennom instrukser har Kommunal- og moderniseringsdepartementet gitt Fylkesmannen adgang til å avskjære slike innsigelser. Winge mener denne retten kan være i strid med loven: – Loven gir de relevante organene rett til å fremme innsigelse dersom lovens krav ikke er fulgt, eller planen griper inn i regionale eller nasjonale interesser. Det er i dag 21 organer som har innsigelsesrett etter loven. Gjennom instruksen har Fylkesmannen fått kompetanse til å avgjøre om andre organer skal kunne fremme innsigelse. Dette er ikke lovgivers intensjon.
Instruksene er gitt for å få bukt med det Regjeringen har kalt «tidstyver» og «byråkratiske omkamper». For en som ikke er så bevandret i kommunale reguleringsplaner og organisering av offentlig forvaltning fremstår dette som noe positivt. Sett bort ifra spørsmålet om lovhjemmel til å gi slike instrukser, innebærer dette at fagorganer blir avskåret fra å beskytte de hensyn og interesser de er satt til å ivareta.
– En sak hvor avskjæringsretten er brukt er i det som kalles Mule-saken i Porsgrunn kommune. Saken har fått oppmerksomhet etter at bystyret godkjente utbygging av et boligområde som potensielt vil gi millioninntekter til utbygger, som er kommunens eget eiendomsselskap.
Da planforslaget ble sendt på høring fremmet Fylkesmannens miljøvernavdeling innsigelse og viste til at forslaget var i strid med nasjonale og regionale verdier for ivaretakelse av svært viktige skogsområder. Denne innsigelsen ble avskåret av Fylkesmannen som samordningsmyndighet.
– Kort sagt har kommunen gitt seg selv lov til å bygge og Fylkesmannen har avskåret seg selv fra å kontrollere skadepotensiale for miljøet, sier Winge.
Forglemmegei
Naturen kan ikke selv klage når det kommer forslag til utbyggingsplaner som kan få store miljøkonsekvenser og er derfor avhengig av at organisasjoner og offentlig organer melder fra hvis en kommune ikke tar tilstrekkelig hensyn.
– Konsekvensen av dagens praksis er at miljøhensyn kan bli ofre på det kommunale selvstyrets alter. Det kommunale selvstyret er et gode i de fleste sammenhenger, men dagens kontrollmekanismer og kontrollpraksis fungerer ikke tilstrekkelig godt der selvstyret har en slagside mot andre interesser enn fellesskapets ve og vel, oppsummerer Winge.